Forrige lørdag ble Jo Hedberg intervjuet i Vårt Land. Han er frontfigur for den kirkepolitiske «Bønnelista», som stilte til valg denne høsten. Han mener blant annet at Åpen folkekirke «ikke jobber for å få folk til himmelen». Like oppsiktsvekkende er det at han mener Den norske kirke, slik den er i dag, ikke forkynner «bibelsk kristendom» og ikke er «bibeltro».

Humanister

Hedbergs bibelforståelse ekskluderer en stor gruppe troende kristne. Mye tyder på at han ikke vil være enig i en slik påstand. Det ser ut til at han mener mange av oss egentlig er «humanister» uten bibelsk forankring.

LES OGSÅ: Jo Hedberg: Det er ikke bibelsk kristendom i kirka nå. Det er humanisme.

Noen vil kalle ham fariseerisk fordi han rangerer sin tro over andres. Jeg tror ikke denne typen merkelapp er så fruktbar. Men jeg lurer på om hans nedvurdering av andres gudstro og forståelse av det hellige, heller handler om at han ikke gjenkjenner tro, når den er ulik hans egen.

Pietistisk tradisjon

Likevel har jeg reflektert mye over hans utsagn. Hovedgrunnen er at han så tydelig setter ord på en tradisjon som er sprunget ut av den kristne pietismen som fortsatt lever i deler av lav- og frikirkeligheten.

Denne tradisjonen kjennetegnes av at det stilles krav om en markert «omvendelse» og «bekjennelse». Det er ikke nok å bli tatt imot av den Gud som tok imot oss i dåpen.

I min vandring gjennom livet, kirken, kristne organisasjoner, journalistikken og politikken har jeg sett et uttall av ulike gudsbilder og oppfatninger av det hellige. Ikke minst hva nestekjærlighet betyr for ulike kristne i praksis. Noen er lavmælte, andre er høyrøstede. Noen er private, andre kringkastende.

«Bekjennende kristne»

Gjennom hele mitt voksne liv har jeg reflektert over et av de begrepene som skaper den største avgrunnen mellom ulike kristne miljøer i Norge, når det gjelder å forstå tro. Det er begrepet «bekjennende kristen», eller «personlig kristen» som det også kalles. Begrepene er egnet for en rangering av tro, og benyttes til å dele kristne i et A- og B-lag.

Interessant nok gikk Pave Frans denne uka ut mot å bruke uttrykk som «autentisk kristen». Begrepet kan oversettes med nettopp det norske «bekjennende kristen».

LES OGSÅ: Pave Frans er «allergisk» mot å bruke uttrykk som «autentisk kristen»

Blant de «bekjennende» er det mange som ikke ser ut til å anerkjenne at den bekjennende formen nødvendigvis ikke handler om hvor sterkt man tror eller hvor hvorvidt man faktisk forteller andre mennesker om sin tro. Det handler aller mest om hvilken kristen tradisjon man står i.

Mistolkes som sekularisme

Flere dypt troende mennesker jeg kjenner ville aldri brukt slike ord. Kanskje mest fordi de oppfatter troen som noe man ikke tar lett på: Tro er noe hellig og en gave. Det er ikke noe man slår om seg med. Deres fromhet gjenkjennes ofte ikke av de «bekjennende». Derfor mistolkets den og oppfattes tidvis som sekularisme eller lunkenhet.

LES OGSÅ: Flere går til nattverd, og den er ikke lenger forbeholdt den innerst kjerne i menigheten

For halvannet års siden møtte jeg en eldre, kristen mann. Han hadde sluttet å gå i sin menighet i Den norske kirke, fordi den beveget seg i karismatisk retning. Han kjente seg hjemløs. Han sa omtrent dette: «Ritualene har båret min ordløse tro. Nå blir ritualene delvis skiftet ut med høylydt bekjennelse, inderlige sanger, og sterke følelser. Dette er dypt menneskelig. Men det har tatt fra meg kontakten med det hellige. Jeg kom til kirken for å møte Gud».

Min erfaring

Som student gjorde jeg meg erfaringer som har fulgt meg resten av livet. Min veileder på idéhistorie hovedfag var et fromt, katolsk menneske, med stor oversikt over den kristne idéhistorien, kirkehistorien og ikke minst den kristne påvirkning på hele vår vestlige historie.

Vi var en brokete studentgjeng som brukte mange timer på kristne tenkere og bibellesning. Sjokkerende mange timer, mente enkelte av mine ikke-troende medstudenter. For dem var det et sjokk å oppdage hvordan Bibelen har preget vår moderne vestlige tenkning.

Falt ut av troen

I en veiledningstime begynte min veileder og jeg å snakke om tro. Med sin katolske bakgrunn hadde hun ofte opplevd at jo mer «bibeltro» en student opplevde seg, jo større problemer hadde studenten med å reflektere over hvilken tid Bibelen var skrevet i.

Hun mente at mange av disse strevde med å ta inn over seg de store forskjellene på hva tekster og liknelser betydde i Jesu samtid og hvordan de blir lest dag. De opplevde det utfordrende å jobbe med tekster som synliggjorde ulikhetene mellom den historiske Jesus og Jesus gjennom historien.

For dem var det et sjokk å oppdage at tolkningene, tekstene og forståelsen av tro hadde forandret seg gjennom hele historien. Og ikke minst hvor tett sammenvevd forståelse av Jesus er med den kulturelle, sosiale og politiske forholdene i samtiden. For Bibelen ble forstått fra helt ulike vinkler i år 500, i år 1300 og på 1990-tallet.

For mange dukket dermed følgende spørsmål opp: Er den «bibeltro» tradisjonen jeg står i overhodet mulig? For noen ble svaret nei. Noen opplevde dermed at gudstroen krakelerte.

Katolikkene

For et par katolske medstudenter var denne krakeleringen uforståelig. De var vant å tenke at tradisjon i seg selv bærer den troende kirken. De kan hvile i vissheten om at dersom de selv ikke greier å tro, så vil kirken bære troen for dem.

For en del av oss med bakgrunn i Statskirken, som det het den gangen, var opplevelsen et sted midt mellom. Jeg opplevde at troen ble beriket, utvidet og utdypet ved denne historiske lesningen. Jeg opplevde at Jesu mange historiske ansikter fortalte meg om menneskene som hadde leste og tolket, men også om Gud. Hans tilstedeværelse gjennom tiden ble både et under og et guddommelig mysterium. Og jeg lærte at min tro kan bæres av det fellesskapet som kirken er. Det er en god tanke å hvile i når mismot og tvil setter inn.

Synet på Gud som skaper, livgiver og frelser forble den samme for meg. Bare litt mer forsonlig: Gjennom sine mange historiske uttrykk og gjennom de dypt menneskelige fortolkningene.

Litt humoristisk omtalte en ikke-troende medstudent Gud som en slags blekksprut: Til stede i alle tider, med en tentakel inn i alt. Noen vil kanskje synes det er et krenkende bilde. Jeg synes det er vakkert, og har tatt det med som en del av min troshistorie.

LES OGSÅ: Hilsen fra en «upersonlig kristen»

Hvorfor forteller jeg dette? For å vise fram at det å være «bibeltro», ha en «klassisk kristendomsforståelse», og en slitesterk tro kan ta så mange former.

Kjærlighet og nåde

Derfor har jeg en utfordring til dem som reduserer andres tro til «sekulær humanisme»: Neste gang du omtaler noen slik, bør du vite at mange av dem du nedvurderer, tenker omtrent slik: «Vår oppgave er å være Kristi legeme på jorda. Vi skal være gode og nestekjærlige mennesker. Vi skal forkynne hans ord og holde kirkene åpne for alle som søker Gud. I vår kristne praksis skal vi vitne om nåden og Jesus som verdens frelser. Men det er bare Guds kjærlighet og nåde som får folk til himmelen».