Espen Goffeng

Forfatter, skribent og podkaster

I slutten av forrige måned hadde Aftenposten en sak om det de kaller svigervold: gifte kvinner som opplever til dels brutal og farlig vold fra sine svigerfamilier. Og da særlig fra svigermor. Saken handlet om en pakistansk kvinne som var blitt giftet inn i en norsk innvandrerfamilie.

Historisk sett er dette først og fremst en sak for venstresiden, ettersom det er de som til en veldig stor grad har «eid» feminismen i mange tiår. Jeg vil argumentere i nesten 200 år, og gjorde nettopp det i min bok om dette emnet, Vikeplikt for høyre.

Men skal vi dømme etter erfaringer fra de siste ti-tolv årene, så kommer denne saken til å få mest oppmerksomhet fra høyresiden. Det er de som kommer til å dele den i sosiale medier, og det er de som i størst grad kommer til å uttrykke sin misnøye med denne trenden. Grunnen er ganske enkel å identifisere: dette har med innvandring og integrering å gjøre.

LES OGSÅ: «Oppgjørets time er her, også for oss», skriver Hilde Frafjord Johnson

Pinlig stille fra venstre

Dette er bare et eksempel. Men det finnes etter hvert en stor og sivilisasjonsdekkende debatt om dette emnet. Her i Norge er det mange minoritetskvinner som har pekt på denne dynamikken. I Sverige har vi folk som Sarah Mohammed, som leder organisasjonen Glöm aldrig Pela och Fadime, og har skrevet om dette i mange år. Den sterkeste anklagen akkurat nå kommer kanskje fra Canada, og er skrevet av Yasmine Mohamed. Boken heter Unveiled: How Western Liberals Empower Radical Islam. Hennes historie er fæl nok i seg selv, også uten det sviket fra venstresiden hun som nå frafallen muslim beskriver med bevrende penn.

Selv har jeg gått gjennom en stor mengde 8, mars-paroler og norske, venstrevridde feministiske websider for å sjekke hva slags fokus æresvold, omskjæring, tvangsgifte og andre minoritetesspesifikke problemer har fått der de siste årene. Resultatet kan ikke beskrives som annet enn forferdelig pinlig. Selv om dette burde være en selvsagt sak for venstresiden å fokusere på.

Vaklende religionskritikk fra venstresiden

Dette er ikke det eneste temaet i innvandrings- og integreringsdebatten hvor venstresiden ser ut til i stor grad å ha kastet vrak på sine gamle prinsipper. Jeg argumenterer også for at det først og fremst er venstresiden som skal ha den historiske æren for vår brede og dype ytringsflate. Blant annet er dette blitt sloss frem i den voldsomme kampen mot geistlig makt og religiøst dogme. Der er jo ingen tilfeldighet at talen «Den Tiende Landeplage» ble holdt av en venstrevridd retoriker. Eller at arresterte blasfemikere nesten utelukkende har plassert seg selv til venstre. Helt siden Baron de Gauville beskrev inndelingen av debattsalen under den franske revolusjonen – hvor de som var tro mot den katolske kirkens makt ble plassert til høyre - har venstresiden hatt et antagonistisk forhold til kirkens påvirkning av samfunnet.

Den religionskritikken fremstår nå som i beste fall vaklende. Og det har skjedd i møte med en religion som er brakt til Norge med innvandring. Det er venstresiden som har kjeftet på Charlie Hebdo for sine karikaturtegninger om denne religionen. Det er den som nå utvider rasismedefinisjonen i Store Norske Leksikon til å også inkludere visse typer religionskritikk. Det er den som vil utvide hatprat til å inkludere visse former av den kritikken. Dette er illiberalt, da det er en innskrenking av ytringsflaten vår.

LES OGSÅ: Fryktar samanbrot av den offentlege samtalen: - Kostar det for mykje å ta del, så lar ein heller vere

Illiberal venstreaktivisme

Også dette er tydeligere i en del andre land enn Norge. For ikke lenge siden startet den verdenskjente, venstreorienterte samfunnsviteren Yascha Mounk et nytt initiativ i USA for å ta vare på og fremme liberale verdier i møte med aktivisme fra venstre side. Disse verdiene har ikke lenger noe trygt hjem i USA, mener han. Hans webmagasin Persuasion, som har noen av verdens mest berømte samfunnsvitere på sin kontributørliste, skal forsøke å være et slikt trygt hjem.

Det etter hvert så berømte Harpersbrevet, hvor 150 offentlige intellektuelle og samfunnskommentatorer underskrev på sin bekymring for en krympende ytringsflate, er en reaksjon på en slik holdning fra venstre side. De sørger for å nevne høyrepopulismen som en trussel mot ytringsfriheten. Men det var dårlig «skjult» at det var venstreaktivisme som var det reelle målet for teksten. Alle forstod dette, som de negative reaksjonene på det så klart og tydelig viste.

Hvorfor ble det sånn?

Spørsmålet er først og fremst hvorfor det har blitt sånn at gamle prinsipper har blitt glemt eller skjøvet til side. Flere forslag er fremme: skyldfølelse over vestlige synder overfor land vi tidligere har dominert spiller en klar rolle, som statuedebatten i det siste har vist. I en slik sammenheng er det vanskelig å kritisere andre kulturer og andre religioner enn sin egen.

Den reelle frykten for en oppblomstring av fremmedfrykt er en annen. Spørsmålet er om det er en god taktikk å forsøke å begrave virkelige problemer som folk flest er klar over at eksisterer, slik som temaet svigervold, æreskultur og tvangsgifte. Dette er jo ting som ikke lar seg skjule over lang tid.

At venstresiden mistet fotfestet med hensyn til sin økonomiske ideologi da muren falt og høyresiden stod igjen som seierherren som hadde overvunnet kommunismen, er en annen. Vi fikk en periode hvor sosialdemokratiske partier over hele Vesten ikke klarte å stå imot de frimarkedsmantraene som runget over det politiske landskapet. Man måtte finne seg andre kamper å kjempe.

LES OGSÅ: «Rødhudene» forsvinner fra amerikansk fotball - på grunn av anklager om rasisme

Aggressiv aktivisme

En vridning mot gamle, kritiske holdninger er neppe på horisonten. Det vokser nå frem en ny type aktivisme på venstre side over hele Vesten. Denne har grobunn i Kritiske Teorier og postmodernisme. Den er aggressiv og lite tilsnakkelig, og den ser seg ut like mange mål på venstre som på høyre side av den sentrumsnære politikken. Aktivismen den bedriver – om den kalles Kritisk Raseteori, politisk korrekthet eller wokeness – er ikke populær i de brede lag av befolkninger i vestlige land. Det viser diverse undersøkelser. Men dette er temaer som dessverre krever et antall kronikker å forklare. Foreløpig kan jeg bare anbefale å bestille boken Cynical Theories, som snart kommer ut fra forfatterne Pluckrose og Lindsay. Jeg har lest den, og den gir et fint oversiktsbilde over veldig viktige strømninger. For den sentrumsnære venstresiden er den som en redningsflåte å regne.

For denne delen av venstresiden er det ifølge folk som deler mine meninger om dette, enkelt å gjøre noe med problemet: man må fiske frem sitt gamle jeg, ha mot til å stå på de prinsippene som har fungert i mange tiår, og videreføre de gamle kampene på disse prinsippene. For Arbeiderpartiet er problemet mer «tricky». Det er veldig uvisst om Ap vil tape velgere til høyre eller venstre om de strammer inn språket angående disse temaene. Om dette er noe Støre kommer til å fokusere på i tiden frem mot valget, er derfor heller tvilsomt.

LES MER:

Vandaliserer kirker og kristne statuer i USA - fjernet hodet på Jesus-statue

Statuer rives. «Bør vi rive Nidarosdomen?» spør Gyrid Gunnes

Vil rive statuer av hvit Jesus. Viktig debatt, mener forskere