Å sette opp, bevare eller velte statuer er et spørsmål om hvem som blir representert. Representasjon i tekst, bilde eller arkitektur er ikke bare et estetisk spørsmål. Hvem eller hva som blir satt til å representere et fellesskap, en nasjon, en kirke - sier noe om fordelingen av sosial, politisk og økonomisk makt og ressurser.

LES OGSÅ: Vil rive statuer av hvit Jesus

Historien har allerede skjedd, men hvilke begivenheter, fortellinger, bildespråk eller motiver som velges til å beskrive fortiden, er også et spørsmål om samtid og fremtid. En statue på byens torg sier ikke bare noe om hva som har skjedd akkurat her, men også hvilken rolle samtiden tillegger historiske personer og hendelser.

Rive Nidarosdomen?

Et naturlig spørsmål i forlengelsen av rivningen av statuer, er spørsmålet om vi skal rive Nidarosdomen. Katedralen er bygget til minne om Olav Haraldsson, en norrøn krigerkonge som døde på Stiklestad. I etterkant er hendelsen blitt mytologisert og fortolket som avgjørende for kristendommens innføring i Norge. Sentralt i denne mytedannelsen har vært at den troende Olavs seirende død speiler Kristi korsfestelse og oppstandelse.

Å ta inn over seg Black Lives Matter-bevegelsens anliggende innebærer å tenke etisk rundt denne mytedannelsen. De etiske impulsene handler særlig om minoritetenes erfaringer. Å gjøre en minoritetssensitiv lesning av Olavs-arven kan bety å spørre: Hva skjer hvis vi øver oss på å lese fortellingen fra ulike minoritetsposisjoner, ikke fra en majoritetsposisjon? Hva skjer da med Olavssagaen, hvis det lyttende jeg-et er norrøn-troende?

Et minoritetsperspektiv avslører at kristendommen gjennom hele sin historie har stått i en tjeneste. Men den tjenesten har ikke kun vært for den sårbare nesten, men også for ideologier og praksiser som har tillagt både andre kulturer og religioner lavere verdi enn den kristne.

Sikre politisk posisjon

Minoritetslesninger vil selvsagt alltid være mangfoldige. For meg som tilhører majoritetsreligionen fører dette spørsmålet til en erkjennelse: Første trosartikkel forplikter kirken til å være kompromissløs i vår selvransakelse, særlig om vår egen rolle i møte med vår nestes rett til liv, livsgrunnlag og menig. I lys av første trosartikkel kan menneskets død og lidelse aldri inneha en statistfunksjon i et annet og viktigere drama, eksempelvis et misjonsprosjekt.

En slik selvransakelse synliggjør at Olav Haraldsson var en kristen småkonge som ønsket å sikre sin egen politiske posisjon. Han var på Stiklestad som hærfører for soldater. Han var der ikke som den sivile Kristus som ber disiplene stikke sverdet i sliren. En sammenkobling mellom Olav og Kristus undergraver det kristne trosgrunnlaget, selv om den er kirkelig autorisert.

Å avmytologisere fortellingen om Olav Haraldsson er å vise fram at hans historie også handler om voldelig, politisk maktkamp. Konsekvensen er at vi ikke lenger kan fortsette å bidra til å forkle maktkamp og territoriale konflikter som åndskamp.

En annen vei

Spørsmålet er likevel om en slik erkjennelse trenger å føre til rivning eller avvigsling av Nidarosdomen. Kanskje finnes det en annen vei?

Som teologistudent rev jeg i stykker Alterboken for Den norske kirke i en preken i kapellet på Det teologiske fakultet. Hensikten var å vise at de måtene vil omtaler Gud på i det liturgiske språket er noe mennesker har skapt med utgangspunkt i sine liv, erfaringer og tradisjoner.

Det språket som i dag regnes som autorisert i Den norske kirke hadde sett annerledes ut om mennesker med andre liv, erfaringer og tradisjoner hadde innehatt maktposisjoner.

Etterpå var jeg sommervikar. Jeg trengte boka, så jeg limte sidene inn igjen og forrettet etter den ødelagte boken.

Estetisk sett er det ikke «pent» med en lurvete bok. Men å bruke en lurvete, ødelagt alterbok til å forkynne og forrette var en måte å praktisere at alt og alle som påstår å formidle Gud bør være merket av brudd.

Slike brudd viser at det ikke finnes noen rett linje fra menneskers representasjoner av Gud til Gud.

Det forhandlende menneske

I dette perspektivet kan man spørre om en minoritetssensitiv lesning av Olavs-fortellingen ikke trenger å rive ned. Kanskje kan det bety å bidra til å bygge opp en forståelse for at det å være et gudstjenestefeirende menneske ikke først og fremst er å innta en tilbedende og mottakende posisjon.

Å være et gudstjenestefeirende menneske er også å være et tenkende, etisk og kritisk menneske i møte med religiøse representasjoner. Liturgien må vise frem sine egne sømmer, og sitt kontekstuelle og «kunstige» vesen.

Ved å fokusere på bruddet mellom Gud og våre ord og gester, synliggjør vi at å tre inn i Nidarosdomen ikke bare handler om at vi kommer inn i en «fin» kirke. Bruddene viser religiøse representasjoner, måter å forhandle forestillinger om «dem» og «oss», og ikke minst hva som er relasjonene mellom disse.

Olavs-øksens plass

Det som imidlertid bør falle er Olavs-øksenes plass i Den norske kirkes nåværende logo. Det er ikke troverdig å ville være kirke i et liberalt livssynspluralt samfunn, samtidig som man lar seg representere av gjenstandene fra en fortelling om de kristnes voldelige seier over annerledes troende. De visuelle representasjonene i en logo roper så høyt at ord om mangfold blir umulig å høre.

 

LES OGSÅ:

Vårt Land mener: Det finnes gode grunner til å velte statuer

Robert W. Lee fikk sparken som pastor da han tok et oppgjør med sin rasistiske forfader