Bernt Oftestad

Professor emeritus i kirkehistorie

John Kaufman finner at den kirkelige henvisning til «den første kirke og dens tekster» er vanskelig, ja umulig fordi den et rom for ulike «kristelige» retninger og grupper med ulike lærer. Verken i stedets eller tidens perspektiv gis det noen kristendom som er sann eller som ut fra sitt innhold er gitt som kristendom. Kaufmans posisjon reiser meget viktige spørsmål om historiesyn og historievitenskapens betydning for tro og teologi.

Historiske kilder

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier.

I nåtiden foreligger det kilder, som skal utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger eller muntlig tradisjon blant mye annet. Og i nyere tid også levende kilder. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidige virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen er grunnleggende når man skal utvikle en historisk teori.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Bekjennende kristne» – og oss andre

Tekstlige kilder

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder. De er blitt anvendt og tradert gjennom det tidsrom som skiller oss fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden.

Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver? Utfordringen er at forfatterne bak redegjør sitt eget forhold til denne virkeligheten og gir oss signaler om hvordan det de har skrevet, skal oppfattes og vurderes. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21, 24f.).

En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyllestgjørende beretning om Jesus (Luk 1, 1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på tradisjonen fra øyenvitner. Jesus hadde valgt sine apostler og gitt dem «sine påbud» (Apg 1, 2). Og Lukas anfører kjennetegnene ved den som er apostel: Apostelen har vært med i flokken om Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse.

Apostlenes beretninger

Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets tolv stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningfolkene. Han hadde møtt Jesus og blitt omvendt (Apg 9, 1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1,1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjon både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelse av nattverden (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han vitner om at Jesus har vist seg for de troende og ham selv etter sin død (I. Kor.15, 8-10). De første menighetene hadde et lederskap. Det trådte i kraft når konflikter som berørte alle, skulle løses. Med guddommelig myndighet løste Apostelkonsilet i Jerusalem en konflikt mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15, 28).

Tradisjonen rundt Jesus

Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus et slik fellesskap? Jesus skrev ikke noe. Den Jesus vi kan ha kunnskap om, møter vi i NT, det vil si i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er såkalt «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om ham, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og som utgjør kirkens grunnvold.

Åpenbaringen vil Kristus selv utfolde videre gjennom sin kirke ved Ånden (Joh 16, 12f.). Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne hans ord, døpe, holde nattverd og drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidenes slutt (Matt 28, 18-20).

LYTT: Teologiprofessor John Kaufman i podkast: - Finnes ingen evige kristne sannheter

Uforenelige metoder

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten blir derfor vurdert. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan og gjerne vil være antikvert, det vil si ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode i sin grunn er agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk, den manifesterer seg ikke i vår historie, verken i kultur- eller naturhistorien.

Disse forutsetninger får konsekvenser for vurderingen av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus: Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt var og er realiteter. Hvordan skal man da forstå dem? Historievitenskapen betrakter ofte og gjerne kildene som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT. Og i disse levningene kan man se reflekser av et virkelighetssyn som altså er antikvert og illusorisk, det vil si uforenlig med det moderne virkelighetsbilde.

Bibelens gyldighet

Noen vil gjerne hevde ut fra et politisk-filosofisk syn at en antikvarisk og illusorisk oppfatning av virkeligheten kan fungere som ideologi, som legitimerer politisk, psykisk eller kulturell makt. Andre - ikke minst teologer - vil mene at illusoriske bilder av virkeligheten kan gi eksistensiell livsmening for mennesker som lever i en vanskelig og deprimerende verden.

Forutsatt at et slikt bilde blir retorisk omskrevet fra å lære om det virkelige, til å bli rent billedlige språkuttrykk som beveger hjertet og gir eksistensiell mening for den enkelte. Slik skal bibelen gis gyldighet for oss uavhengig av det grunnleggende sannhetsspørsmål om virkelighet.

SYNS DU DEBATTEN JOHN KAUFMAN HAR SPARKET I GANG ER ENGASJERENDE? LES FLERE AV MOTSVARENE HER:

«Kan man, på tvers av tid og sted, snakke om en tradisjonell kristendom?»

Fjellhaug-professor: Kaufman drar argumentet sitt for langt

MF-teolog: Kaufmans kristendoms-relativisme er truende