I debattinnlegg i den kristne dagspressen kan man av og til lese setninger som følgende: «Kirken har alltid sagt at…» eller «De første kristne mente at…».

Hva som diskuteres i slike debattinnlegg kan være både helt sentrale og mer perifere kristne læresetninger og praksiser. Nå for tiden handler innleggene ofte om ekteskap og seksualitet. Men innleggene kan også handle om forestillingen om at mennesker som ikke tror på Jesus går evig fortapt, eller om riktig forståelse av dåp og nattverd, eller om noe så sentralt som hvem Gud er og hvem Jesus er.

Påstanden er at «de første kristne», eller «kirken til alle tider», har ment én ting om saken, og dermed er det sant; og selvsagt er «de første kristne» eller «kirken til alle tider» enige med skribenten.

Mangfold, diskusjoner og uenighet i tidlig kristendom

For meg som historiker er imidlertid begge argumentene svært problematiske. Begge forutsetter en tanke om at sannheten kan og bør defineres ut fra fortiden. Men det å finne ut hva «de første kristne» sa om en konkret sak, for så å rette seg etter dette, er ikke enkelt.

I den tidlige kristendommen var det nemlig et mangfold, det var diskusjoner, det var uenighet, og det var ikke gitt på forhånd hvem som hadde rett. Debattene var reelle. Kristen lære ble gradvis til, også i så sentrale spørsmål som «hvem er Gud?» og «hvem er Jesus?».

Den første kristne tiden var ikke «den ubrutte kirkes tid», men var nettopp en tid med sterk uenighet, langvarig diskusjon, og avstemninger på kirkemøter. Hvis vi skal støtte oss til «de første kristne», må vi hele tiden velge hvilke av de første kristne vi skal lytte til, og da bryter prinsippet sammen – vi lytter ikke til «de første kristne», men til vårt utvalg blant de første kristne.

Hvis vi vil definere sannheten ut fra fortiden, må det alltid andre kriterier til som hjelper oss å velge ut hvilke deler av fortiden vi anser som normative. Og et enda større spørsmål reiser seg: mener vi virkelig at sannheten alltid er det som er eldst? I så fall må kristendommen avvises, for den er jo ikke verdens eldste religion.

LES OGSÅ: Kirkehistoriker er tydelig: Klassisk teologi finnes ikke

Ingen entydige svar om de første kristne

Poenget er ganske enkelt dette: alt i den kristne troen har blitt til i løpet av historien og har vært gjenstand for debatt og endring. Dette gjelder både i kristendommens første århundrer og i hele den kristne historien. Det er ikke mulig å svare entydig på hva «de første kristne sa» eller hva «kristne til alle tider har ment» om noe som helst, fordi det alltid har vært endring og mangfold.

Hvilke tidlige kristne eller hvilket kirkesamfunn gis normativ status? Selv om noen læresetninger har holdt lenger enn andre, kommer jeg ikke på et eneste spørsmål hvor jeg ærlig kan si at alle som selv har definert seg som kristne til alle tider har vært enige. Og hvis vi ikke tar deres selvdefinisjon som kristne på alvor, hvem er det som har definisjonsmakten?

For meg blir spørsmålet da: Hva betyr slike refleksjoner for min tro i dag? Ender jeg opp med en relativisme hvor alt flyter, hvor ingenting er sant?

Løsningen for meg, som historiker, teolog og troende, har foreløpig vært denne: jeg velger å holde fast ved den kristne troen slik jeg har fått den overlevert, i den historiske situasjonen hvor jeg befinner meg, i full visshet om at troen er mangfoldig, at den alltid har vært i endring, og at den også fremover vil endres. Dette oppleves som befriende, ikke truende.

Kristen lære kan nytolkes

Jeg fastholder at alle forsøk på å formulere kristen lære, praksis og etikk, også mine egne, er nettopp det – forsøk. De er kontekstuelle og historisk betingede forsøk på å tolke menneskers erfaring av Gud og det vi tror er Guds åpenbaring.

Jeg fastholder at kristen lære, praksis og etikk, nettopp fordi de er historisk betingede forsøk, kan nytolkes i nye situasjoner. Jeg sier ikke at alt stadig tas opp til debatt. Jeg er klar over at praksis og etikk endres oftere og fortere enn lære. Og jeg vet selvsagt at ulike kirker har ulike systemer for å håndtere slike endringsprosesser. Men både lære, praksis og etikk har blitt endret gjennom hele kristendommens historie, i alle kirker. Hvorfor skulle vi tro at det ikke kan skje i dag?

Jeg holder derfor kristen lære, praksis og etikk med en åpen hånd og ikke med en knyttneve. Jeg forkaster de ikke, men jeg har heller ingen knyttneve som jeg kan løfte mot dem som er uenige med meg.

Tror fortsatt på en god Gud

Og til slutt: for meg har følgende spørsmål blitt viktig når jeg en sjelden gang velger å kjempe for at noe kanskje bør endres i den kirken jeg tilhører: Bidrar dette til at mennesker lever bedre og rikere liv, eller til at mennesker trykkes ned i frykt og fortvilelse? For i min åpne hånd har jeg fortsatt troen på en god Gud som har skapt en god verden, og jeg tror at denne gode Gud vil at kristen lære, praksis og etikk skal bidra til bedre liv i denne verden, ikke verre.

Og selvsagt er det mye mer som må sies. Derfor skriver jeg på en bok om disse spørsmål.

John Kaufman

Førsteamanuensis i teologihistorie, MF vitenskapelig høyskole

LES OGSÅ: Vi slår ikke hverandre i hodet med hvert vårt dåpssyn

LES OGSÅ: Luther var en mester i å fange kompleks virkelighet