Peder K. 
Solberg

Førstelektor ved 
NLA Høyskolen

Dette er spørsmål som har utløst en interessant og viktig debatt etter et intervju og kronikk i Vårt Land med John Kaufman. Oskar Skarsaune, Kathrine Tallaksen Skjerdal og Henry Michael Ødegård har
senere skrevet tilsvar.

Historiske premisser

I den aktuelle debatten er det de historiske perspektivene som er tema, særlig de første hundreårene. Tross alt har det vi nå kaller kristendom visse fellestrekk som utkrystalliserte seg i denne tiden. Skarsaune fremhever Det nye testamentet, Skjerdal siterer blant annet fra en av de oldkirke­lige trosbekjennelsene. Her ligger premisser for forståelsen av kristendom også i dag. Men har ikke Kaufman rett i at også disse «hjørnesteinene» er blitt til gjennom historiske prosesser og debatt?

Spørsmålet, slik jeg ser det, er: Finner vi avgjørende historiske premisser for utviklingen fra de tidligste kristne kildene til de
senere skriftsamlingene, bekjennelsene, praksisene og strukturene? Og kan vi skille ut skrifter og bekjennelser som umiddelbart normgivende, løsrevet fra de historiske prosessene og kirkelige strukturene som frembrakte dem?

Utviklingen er langt fra rettlinjet, og en rekke kilder er omdiskuterte, men mitt svar er
 likevel: Ja til det første, et stort spørsmålstegn til det andre. Følgende premisser mener jeg legger avgjørende føringer for kristendommens utvikling,
inkludert avklaring av skrifter og bekjennelser:

LYTT: Teologiprofessor John Kaufman i podkast: - Finnes ingen evige kristne sannheter

1) Jesushendelsen.

Vitnesbyrdet om Jesu liv, hans død på korset, og troen på oppstandelsen. I den faghistoriske diskusjonen rundt evangelienes fremstillinger er noe ganske uomstridt:
Jesus levde på en måte som vakte begeistring og forargelse, og ble henrettet på et kors under Pontius Pilatus. Oppstandelsen vil alltid være omstridt, men det er historisk ubestridelig at kristendommen vokste og utbredte
seg på bakgrunn av troen på oppstandelsen. Apostlenes øyen­vitneerfaringer ble vektlagt som troverdige og autoritative gjengivelser og tolkning av Jesushendelsen. Dette blir hovedpremisset for senere avgrensning av skriftsamlingen vi kaller Det nye testamentet.

2) Det jødiske utgangspunktet

Alle de første kristne var
jøder. Jødisk tradisjon var deres umiddelbare og primære kontekst når de skulle reflektere over hva som var skjedd. Jødedommen var også mangfoldig, men med visse fellestrekk: Autoritative tekster, mer eller mindre samsvarende med vårt nå­værende GT, men også synagogene og ikke minst tempelet med sine fester, og daglige, ukentlige og årlige rytmer og praksiser. Alt dette bidro intensivt som tolkningsmateriale i «oppfyllelsesperspektivet» på Jesushendelsen. Senere forsøk på å filtrere ut dette jødiske var, også historisk sett, dødfødt. Alle de tidlige kristne skriftene og kjente praksiser var «marinert» i jødisk tradisjon, slik Markion (ca 150 e.Kr.) erfarte: Majoritetskristendommen hadde «en uhelbredelig jødisk identitet».

3) Tilbedelsen.

Blant de aller eldste kristne tekstene vi har, er hymner og liturgiske fragmenter i Paulus-brevene. Her finnes en bemerkelsesverdig «høy kristologi»; en beskrivelse av Jesus i guddommelige kategorier. Ennå er dette lite utbrodert, vi finner ingen «treenighetslære». Likevel er dette spirer til et enkelt premiss i treenighetsdebattene på 300-tallet: Kan vi fortsette å tilbe Kristus, slik kirken har gjort
siden apostlenes tid? Tilbedelsen av Jesus «som en gud» bemerkes også om de kristne i tidlige
romerske kilder, som hos Plinius den yngre (ca 115 e.Kr.).

LES . OGSÅ: MF-teolog: Kaufmans kristendoms-relativisme er truende

4) Hellenistisk tradisjon og filosofi.

Kristendommen ble fra begynnelsen preget av sin
 romersk-hellenistiske kulturkontekst, slik jødedommen allerede var. I moderne tid har både liberalteologer og konservative
 nyprotestanter drømt om en opprinnelig urkristendom, ubesmittet av hellenismen. Å finne tilbake til noe slikt er umulig. Alle de eldste, bevarte kristne skriftene er skrevet på gresk. De fleste GT-sitatene i NT er fra den allerede eksisterende oversettelsen (Septuaginta). Kontakt med stoiske og andre filosofiske retninger kan spores i ulike NT-tekster, også polemisk dialog med greske gudemyter. Kristendommens læreutvikling fremstilles i hovedsak på gresk, i dialog med hellenistisk kulturtradisjon og filosofi. Likevel «styrer» de tre første premissene dette samspillet slik at det, historisk sett, er lite overraskende hvilken kristendomsform som til slutt erobrer det romerske imperiet. En slik påstand styrkes av at de dominerende kirkene som etablerte seg utenfor det romerske riket, med ganske små variasjoner lignet gresk-romersk kristendom. Mangfold: Ja, men likevel et
styrende grunnmønster.

Grunnmønster.

Det er kanskje en liten historisk ironi at denne debatten i Vårt Land startet omtrent samtidig som kardinal John Henry Newman (d. 1890) ble helgenkåret i Roma. Han var kirkeleder, men også en frem­ragende kirkehistoriker som skrev banebrytende om kristendommens utvikling fra frøet som en gang ble sådd i Palestina. Som alt levende den utvikle seg for å forbli seg selv, mente han. Utviklingen er preget av partier og strid, men også av premisser som lå der fra starten, et grunnmønster som ved Åndens ledelse bidrar til å bevare kristendommen som en enhetlig og gjenkjennelig organisme på tvers av tid og rom. Alle uenighetene og partiene har nettopp bidratt til å utkrystallisere og utdype de gjennomgående felles­trekkene.

Avgrensninger.

Newmans kirkelige konklusjon var provoserende for mange: «Å trenge dypt inn i historien, er å slutte å være protestant.». Slik jeg leser Kaufman, konkluderer han omtrent motsatt: Å dykke ned i historien er å miste illusjonen om en virkelig universell kristendom. Avstanden mellom Newmans og Kaufmans historiske tilnærming er likevel liten. Begge anser historien som et reservoar for både (god) tradisjon og (nødvendig) tradisjonskritikk. Spørsmålet er hvilken avgrensning av en kristen tradisjon vi i tillit kan slutte oss til, og hvordan dette henger sammen med en bevissthet om de historiske prosessene. Kaufmans spørsmål er berettigede. Men det er også Skjerdals konsekvensanalyse: Hva er da kristendom, uavhengig av hva vi selv synes den bør være?

 

LES OGSÅ: – Luther var en mester i å fange kompleks virkelighet

LES OGSÅ: – Vi slår ikke lenger hverandre i hodet med hvert vårt dåpssyn