Ta deg fem minutter

Forrige uke var jeg på retreat i Østerdalen. Skoger så dype, trær så høye. På avstand: fjellene. Og helt nært: blomsterprakten! Juni viste seg fra sitt beste med alle farger i spekteret. Men også som en måned som gjerne vanner jorden. Som troende, kan jeg ikke annet enn å måpe i beundring: «Hvem er en gud så stor som vår Gud», som har skapt alt dette? For få måneder siden lå alt tilsynelatende dødt under frossen jord. Nå: så breddfullt av liv at det flommer over.

Så kom vinden. Den ulte mellom trærne, det var som om Gud selv løftet røsten. Jeg gløttet ned på Storsjøen mange høydemetre under meg. Der gikk det hvitt. «Vannet så deg, Gud, vannet så deg og skalv. Det store dypet ristet.»

Så kom regnet. «Skyene øste ut vann. Det tordnet fra tunge skyer. Dine piler lynte fram og tilbake. Din tordenrøst rullet i stormen (...)»