Da det gamle bedehuset i praksis hadde forfalt sto lokalfolket med to alternativer. Svaret ble komper.

Kompe, komle, raspeball, ball, klubb.

Kjært barn har mange navn – og ingen norske matretter har vel flere navn enn den kokte oppraspa poteten. Men på Sørlandet er det ingen tvil om at det heter kompe.

Og der vet de hva de snakker om. I hvert fall i Åseral, der lokalfolket har finansiert bygginga av et splitter nytt bedehus ved salg av – ja, komper.

En fast fredag i måneden samles en dugnadsgjeng og lager over 300 komper som selges til folk som kommer innom. Overskuddet går til nedbetaling av bedehuset som sto ferdig i 2015.

– Hva ville skjedd om dere hadde invitert til raspeballer i stedet?

– Da hadde folk sagt: «Ånei, hva er dette for noe? Dette er ikke komper og dette er ikke vi vant til», sier Tove Forgard lattermildt. Hun er styreleder for bedehuset i Åseral.

Men hvordan havnet de egentlig her? I ei bygd med 900 innbyggere, med et nytt bedehus til en markedsverdi på 15 millioner kroner?

For å få svaret på det må vi spole oss tilbake til før tusenårsskiftet, da bedehusfolket innså at det gamle bedehuset i praksis hadde forfalt.

Og gjett hva: en stor del av forklaringa handler om komper.

Ikke et lett valg

En gang i tida så det nok ganske staselig ut, bedehuset i Åseral, med ei stor steintrapp opp til inngangspartiet og både en storsal og en lillesal. Huset hadde høye vinduer og høye dører, men det var ikke lenger like høyt under taket som det en gang hadde vært. På 80-tallet ble taket senka, og bilveien var i tillegg blitt så utbygd at huset ble liggende omtrent midt i et trafikkert kryss.

De hadde til og med hatt en hybelleilighet på loftet, men der var det av brannhensyn ikke lov til å oppholde seg lenger.

Så bedehusfolket sto der med to valgmuligheter:

Skulle de forsøke å pusse opp det gamle bedehuset? Eller skulle de rive det og bygge et helt nytt?

– Det var delte og sterke meninger om hva vi skulle velge, forteller Tove Forgard, som var varamedlem i bedehusstyret på den tida.

Det fantes ikke noen åpenbar løsning på dilemmaet, for det var få folk som var engasjert i bedehusdriften og det var knapt med penger på bok. Slik sett var det hverken økonomiske eller menneskelige ressurser tilgjengelig for så store og omfattende prosjekt som begge alternativene ville medføre.

I tillegg til fast givertjeneste, er det kompesalget som har stått for mesteparten av gjeldsnedbetalinga på bedehuset, rundt én million etter Tove Forgards anslag. Hvis det fortsetter slik regner hun med at det tar mellom 15 og 20 år før gjelden er nede i null kroner.

– På et stort møte i 2000 ble det bestemt at vi skulle rive det gamle og bygge et nytt bedehus. Vi hadde fått tilbud om ei tomt ikke langt fra der det gamle hadde stått, like i nærheten av Åseral kirke, forteller Tove.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Ateisten Kim trudde kyrkja var keisame preiker og harde benkar. Så fekk han jobb der ]

Hun husker godt at det opplevdes som en stor beslutning.

Lokalfolket stilte opp

Etter vedtaket fulgte mange år hvor det ble lagt stein på stein, og idéen om et nytt bygg kom nærmere og nærmere. De fikk støtte fra kommunen, begynte å jobbe med arkitekt og fikk lagt en finansieringsplan.

Åsmund Forgard – som ja, er i slekt med Tove, men nei, ikke nært – var styreleder for bedehusstiftelsen på det tidspunktet. Han forteller at de gjerne ville ha en million på konto før de begynte bygginga for alvor.

Så hvordan kom den første millionen kom på plass?

– Ja, si det? spør Åsmund når Vårt Land snakker med ham.

Han mener pengene kom fra både innsamlinger, kommunale og statlige tilskudd, men at det var langt fra klart hvordan resten av pengene skulle komme på plass.

– Vi foldet hendene og begynte. Man vet i grunn ikke hva man gjør før etterpå.

Det var ikke alltid vi så meninga bak, men vi tror på én som var med på å styre oss

—  Åsmund Forgard

Og hvis de ikke var klare over det fra før, skulle det vise seg at dugnad ble det viktigste stikkordet for å få prosjektet i havn. Det er det fremdeles.

På samme måte som bygdefolket stilte opp i byggeperioden, leverte gratis gruslass, hjalp til med transport, bidro med ting og tang som trengtes, er det dugnad som sakte men sikkert betaler ned på bedehusgjelda nå i dag.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Broren døde på misjonsreise. Nå er Christian ungdomspastor ]

Tove Forgard og gjengen fikk en idé fra nabobygda Byremo. Her hadde de solgt komper på dugnad for sitt bedehus. Det var en aktivitet som styret i Åseral trodde kunne slå an også der. Så en dag i 2010 satte de i gang med kompesalg i det gamle bedehuset.

Der fikk de tak i en gammel komfyr som kunne stå på kjellerkjøkkenet. I tillegg plasserte de enkle kokeplater rundt om der de fikk plass. Det sto damp fra alle kanter, så etter hvert luktet det komper på lang avstand. Da er det ikke vanskelig å forstå at folk flokket seg til bedehuset for å legge igjen noen kroner.

Mange involverte i dugnaden

Og siden 2015 har det nye bedehuset stått der, i all sin prakt. Det brukes både av menigheten og indremisjonen, og er etter sigende et viktig samlingspunkt i bygda.

Ikke minst på de månedlige kompefredagene, som nå har vært arrangert i 12 år. Da kommer store deler av bygda ruslende eller kjørende bort til bedehuset på ettermiddagen, mens dagens kompelag allerede har stått på i mange timer. I løpet av disse årene anslår bedehusstyret at de har solgt rundt 25.000 komper.

– Det er nesten ingen som ikke har vært involvert i å lage kompene, forklarer Tove Forgard.

Det er to kompelag som bytter på å ansvaret for kompekaféene. Noen leverer poteter, noen rasper dem og noen serverer. Noen får også den viktige oppgaven med å skrape løs de ihjelkokte kompene som har satt seg fast på bunnen av grytene.

– Av og til må det brukes barkespade for å få løsnet dem, legger Tove til.

Det betyr mye for hele bygda, både de som bruker det aktivt, men også for de som ikke har gått fast på møter. Det er «okko» sitt bedehus, vårt bedehus

—  Tove Forgard

«Okko» sitt bedehus

I tillegg til fast givertjeneste til bedehuset er det kompesalget som har stått for mesteparten av gjeldsnedbetalinga. Det hjelper også på økonomien å arrangere basar med åretrekning hvert halvår.

Det er kanskje ikke så rart at de er gode på «åresal» i Åseral?

Hvis det fortsetter slik regner Tove Forgard med at det tar mellom 15 og 20 år før gjelda er nede i null kroner. Da legger bedehusstyret bak seg et byggeprosjekt som har blitt til på tross av få mennesker og lite penger. Tove tror det har hatt mye å si at bygdefolket delvis har bygd sitt eget bedehus. Mange har på den måten fått eierskap til huset.

– Det betyr mye for hele bygda, både de som bruker det aktivt, men også for de som ikke har gått fast på møter. Det er «okko» sitt bedehus, vårt bedehus.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Huset med det varme i ]

Også Åsmund Forgard ser tilbake på byggeprosessen og er takknemlig for at det har gått bra. Det har til tider vært mye styr, så han innrømmer at han ikke ville gjort alt det samme på nytt.

– Men i ettertid har vi sett at det var en mening med det. Det var ikke alltid vi så det, men vi tror på én som var med på å styre, forteller han.

– Troa har vært med oss i det praktiske også. På alle byggemøtene ba vi sammen. Vi ba om at vi skulle bli ledet og at vi ikke skulle løpe våre egne veier.

Har en betydning

Så i mange år fremover kommer det til å dufte og dampe fra kompegrytene i Åseral den siste fredagen i måneden. Oppskriften på kompene henger på en lapp på kjøkkenet og det sies at de bare blir bedre og bedre.

Men hva med dugnadsånden? Hva er oppskriften på den?

– Mat, godt humør og å få et eierforhold til noe, svarer Tove.

– For vi ser at det vi gjør har betydning.

Det var lokalavisa Setesdølen som først skrev om kompesalget i Åseral bedehus.

[ Spilte bort firmaet, ekteskapet og andres tillit ]