Broren døde på misjonsreise. Nå er Christian ungdomspastor

Familien Løkhammer sitter rundt middagsbordet etter en deilig dag i sola i juli 2011. Fem av seks familiemedlemmer har tilbrakt de første feriedagene i Spania, og Edvald Boasson Hagen har akkurat vunnet en etappeseier i Tour de France.

Minstebror Christian skal etter sommeren ha sin første dag i syvende klasse, og følge i fotsporene til sine fem og sju år eldre brødre. I tillegg til brødrene har Christian ei lillesøster som er seks år yngre.

Midt i ferieidyllen blir Christians mor ringt av et nummer hun ikke kjenner igjen. Hun lar telefonen ringe. Men når ringer telefonen en gang til, forsvinner hun ut av rommet mens resten av familien fortsetter måltidet.

– Hun kommer veldig oppskjørtet inn igjen og sier til pappa at han må finne noen papirer. Da skjønner vi at det er noe som skjer, og at det handler om Vegard, forteller Christian Løkhammer.

I dag er han 22 år og jobber som ungdomspastor i Tremorkirken på Sotra utenfor Bergen. Kirka er en forholdsvis ung frimenighet tilsluttet Misjonssambandet.

I 2011 er Christians bror Vegard på misjonsreise sammen med ungdomsarbeidet i kirka si. Sammen med Ungdom i Oppdrag (UIO) har de reist til Romania for å spre Guds ord og hjelpe fattige mennesker.

På denne tida pleier Christian å skille mellom de to brødrene sine ved å kalle Vegard for «den veldig kristne broren min», fordi han er aktiv i ungdomsarbeidet i Tremorkirken. Det er den samme kirka som lillebror Christian i dag jobber i, men som han selv ikke gikk i på den tida.

– Som på film

Etter telefonsamtalen i Spania kommer Christians mor oppskjørtet tilbake til resten av familien. Hun har fått vite at Vegard er påkjørt og at han ligger i koma på sykehus. Med én gang begynner familien å legge planer for hvordan de skal komme seg fra Spania til Romania raskest mulig. Og nå aner elleve år gamle Christian konturene av hvor alvorlig situasjonen er.

– Jeg skjønte det jo ikke, men jeg tror alle dannet seg bilder i hodet. Jeg og min bror Espen gikk hver til vårt og knakk egentlig sammen.

De pakker sammen feriesakene, mottar flybilletter fra forsikringsselskapet og reiser samme natt.

– Det var en spesiell reise. Jeg og min mor har snakket om det i ettertid, for vi er ikke så glade i å fly, men akkurat på de flyturene til og fra Romania brydde vi oss ikke om sånt. De følelsene kom i andre rekke.

I Romania blir familien møtt av noen av turlederne på misjonsreisa som har reist til den rumenske hovedstaden sammen med Vegard, som nå ligger på et sykehus der. Bucuresti er en stor by preget av klassisk arkitektur og ei rekke historiske severdigheter, men familien Løkhammer ser stort sett bare innsida av sykehuset i løpet av tida de er der.

Og det er dit de reiser med én gang de har kommet fram til byen. Ved inngangspartiet til sykehuset blir de stående og vente på mer informasjon om Vegard.

– Da kommer det folk løpende med ei seng på hjul, akkurat slik man ser det på film. Så ser vi plutselig at det er min bror som ligger i senga, forteller Christian.

Når legen og helsearbeideren haster gjennom sykehusgangene, får Christian og familien et glimt av hvor forslått Vegard er etter ulykken.

– Det var veldig vondt å se. Og akkurat det synet er nok en opplevelse jeg helst skulle vært foruten.

Hele familien blir værende i Romania i ei uke, like lenge som Vegard ligger innlagt på sykehuset der. Foreldrene er på sykehuset hver dag, mens Christian og lillesøstera blir tatt vare på av reiselederne. Hele tida ligger Vegard i koma.

Det gjør han også når han blir flydd hjem til Vestlandet og tas vare på på Haukeland sykehus.

Det vi til syvende sist måtte falle til ro med, var at selv om ikke Vegard lever lenger, så tror vi på håpet om at vi skal se ham igjen

—  Christian Løkhammer

Ber om helbredelse

For Christian er tida etter de har kommet tilbake til Norge preget av mange like dager.

– Jeg fikk et veldig behov for å … «koble av» er kanskje feil ord, men i hvert fall å få hodet over på andre ting, forteller Christian.

I ettertid husker han spesielt hvor mye tid han tilbrakte sammen med sin nærmeste venn, og at de, til tross for alt, hadde en veldig gøy sommer.

– Men plutselig kunne jeg ta meg selv i det, hvis jeg lo veldig mye eller koste meg veldig, at jeg nesten kunne kjenne på dårlig samvittighet. Kan jeg ha det bra når familien min er såpass preget og min bror ligger for døden?

Prognosene fra legene er fra tidlig av ganske tydelige: Ved best tenkelige scenario vil Vegard ha en betydelig hjerneskade.

– Det var ikke noe håp, menneskelig sett, for at den samme Vegard skulle komme tilbake. Men vi hadde jo både tro, håp og et sterkt ønske om at Gud skulle gripe inn og helbrede.

Vi må samtidig innstille oss på at Gud er Gud og vi er mennesker. Vi kan tro, vi kan be og vi kan håpe, men til slutt må vi falle til ro med at det er Gud som har kontroll

—  Christian Løkhammer

Familien ber for Vegard. Venner, bekjente og naboer ber også for Vegard. Ikke minst i Tremorkirken og i Ungdom i Oppdrag ber de for Vegard.

I dag forteller Christian at han møtte ei jente da han begynte på ungdomsskolen som fortalte at også hun og familien hadde vært med å be for Vegard.

– Vi hadde en opplevelse av at vi ble båret i bønn av dem rundt oss. Bønnen betydde veldig mye for oss som familie, for til en viss grad førte tragedien til at vi ble knyttet sterkere sammen.

Ei overfylt kirke

Vegard ligger i koma fra 20. juli til 6. september.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: «Det blir ikke noe opp uten at det også går ned» ]

Uka før han dør er det usikkert om Christian skal bli med klassen sin på leirskole. Da har legene varslet om at de snart må avslutte behandlingen av Vegard. De kan ikke lenger forsvare å holde den i gang. Christian blir med på leirskolen, og ender opp med å ha ei fin uke.

Den nest siste dagen på leirskolen blir Christian ringt av sin mor.

Vegard er død.

Christian reiser hjem sammen med resten av klassen sin dagen etter.

Den første uka i september, når høsten så vidt har kommet til Vestlandet, er et lokalsamfunn på Sotra i sorg. En ung og frisk 19-åring har mistet livet sitt, mens venner og familie har mistet én de var veldig glade i. Dagen Vegard begraves blir «en veldig vond og god opplevelse», slik Christian beskriver det.

– Det var et folkehav av mennesker i kirka. På en måte ville jeg helst at vi bare skulle sette oss alene, samtidig som det jo betydde veldig mye at så mange stilte opp.

Christian mener begravelsen ble et tegn på at broren rakk å ha stor betydning for svært mange mennesker i løpet av den korte tida han levde.

Når Vegard gravlegges, vil familien at gravsteinen skal bekles av ett av bibelversene han sa mest:

«Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning.»

– Det vi til syvende sist måtte falle til ro med, var at selv om ikke Vegard lever lenger, så tror vi på håpet om at vi skal se ham igjen, sier Christian.

Tror fortsatt på helbredelse

Det var i denne perioden, da ulykken hadde skjedd og i tiden etterpå, at Christian fikk sin egen personlige tro. Et liv som fram til da hadde gått på skinner, ble plutselig satt på prøve. For hvorfor hadde ikke Gud helbredet Vegard, som til og med var i Romania på oppdrag for Gud?

– Det var krevende å avfinne seg med at Vegard ikke ble helbredet, men jeg opplevde at vi alltid hadde bakkekontakt.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Før minnegudstenesta etter 22. juli er det kaos i kyrkja. Brått forandrar rommet seg ]

Han mener at selv om de ba for og oppriktig trodde på helbredelse, forsto de at det også var mulig at det ikke ville skje.

I ettertid har Christian funnet styrke i historien om Daniel fra Det gamle testamente. Kongen i landet kaster Daniels tre venner i ildovnen og ber om at Gud skal redde dem ut fra den.

– Da sier de til kongen at deres Gud er mektig til å redde dem fra hva som helst, men hvis han ikke gjør det, endrer det ikke på hvem de vil tilbe.

Christian ønsker å beholde troen på en Gud som kan helbrede, til tross for at broren døde.

– Men vi må samtidig innstille oss på at Gud er Gud og vi er mennesker. Vi kan tro, vi kan be og vi kan håpe, men til slutt må vi falle til ro med at det er Gud som har kontroll.

Denne fortellinga ble først fortalt i Bergens Tidendes podkast «Hva skjedde?» som ble publisert i juli 2021.

[ Haiangrepet ga livet mening ]