Reportasje

Å høre til

Da Marthe Valle fikk barn med en muslim, tenkte hun for første gang på lenge over hva hun selv trodde på. Det ble starten på et indre oppgjør.

Da Marthe Valle fikk barn med en muslim, tenkte hun for første gang på lenge over hva hun selv trodde på. Det ble starten på et indre oppgjør.

Utenfor mursteinsblokkene i drabantbyen Loddefjord i Bergen er fortauene flekkete av små issvuller. Inne er det hverdag. Det er middagslaging og det er venninne med hjem. Det er januarmørkt og tomatsuppe og pasta, brokkoli og pølse.

Marthe Valle har gitt dattera Sarah og venninna ubegrenset tilgang på Ipad den nærmeste timen. Så lenge de holder seg på rommet.

– Sarah, nu må du stæng døra...

Fra gangen kommer det et svakt smell.

– ... sånn at ho mamma kan få snakk om sæ sjøl.

Harstadværingen flirer.

Nordnorsk arv

På bokhylla står det en bronseskinnende Spellemannspris fra da hun ble Årets nykommer med debutalbumet It's a bag of candy. Siden har hun gitt ut to nye plater og hodeløst kastet seg ut i X Factor og Grand Prix (mer om det senere). Før jul ga hun ut singelen Fadervår, en avmektig bønn basert på teksten Fadervår – mot år 2000 av den nordnorske dikteren Sølvi Ytterstad.

Ved siden av bronseprisen står et innrammet broderi. Små, svarte sting står tett i tett og danner et ord der F-en og N-en bare er skilt av to A-er.

– I Fadervår står det noe om at Guds navn skal holdes hellig. Det er du ikke så god til?

– Haha, der tror jeg nok den nordnorske kulturarven spiller inn. Pappa er kristen og lærte meg at jeg ikke skulle banne, men etter at vi ble venner på Facebook, har han tatt meg i det flere ganger. Her hjemme banner jeg ikke, for da får jeg kjeft av dattera mi. Men den nordnorske identiteten er kjempeviktig for meg, og av og til er det viktig å banne for å understreke et budskap.

LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

Stort hode, tynn kropp

La oss ta et eksempel fra like før jul for to år siden: Valle sveiper innom barneavdelingen på Cubus på vei hjem fra jobb. Plutselig får hun øye på en reklameplakat med bilde av en kvinne kledd i en BH til 129 kroner. Prisen er en ærlig sak, men kroppsfasongen til kvinnen er juks og bedrag.

Stort hode. Syltynn kropp. Nok en retusjert modell som kveler unge jenter med kroppspress og urealistiske forventninger, tenker Valle, og kjenner at det koker over for henne. Hun tar et bilde av plakaten og legger det ut på Facebook sammen med litt kraftig bannskap. Det blåser raskt opp til storm i sosiale medier. 19 timer etterpå er plakaten borte.

Valle sukker. Selv er hun kledd i en enkel, svart bukse og vinrød genser. Først etterpå, når vi skal ta bilder, tviler hun seg fram til at hun skal ta på seg litt maskara.

---

Marthe Christine Valle

  • 34 år.
  • Artist og låtskriver.
  • Vant Spellemannsprisen i 2005 som Årets nykommer for plata It's a bag of candy. Vale har gitt ut tre album, det siste kom i 2014 og heter Fant fram. Det er hennes første norskspråklige plate.
  • Deltok i X Factor i 2010 og Melodi Grand Prix i 2012.
  • Har de siste årene tilbrakt flere perioder på øyer i Hellas for å hjelpe båtflyktninger. I offentligheten har Valle vakt oppmerksomhet med sin kritikk norsk innvandringspolitikk.
  • Ga før jul ut singelen Fadervår, som er basert på den nordnorske dikteren Sølvi Ytterstads dikt Fadervår – mot år 2000.

---

Du velger selv. Du velger troa og dialogen med Gud.

—   Marthe Valle

– Det er massivt press fra alle kanter. Jeg trodde at vi hadde kommet litt lenger, men rammen for hvordan man skal se ut blir bare trangere og trangere, sukker hun.

Barn hjelper barn

Som barn skrev Marthe Valle brev til Gud da mormora døde. På et rosa ark, overstrødd av teddybjørner og hjerter. Det fineste brevpapiret hun hadde. Hun så for seg at Gud var en mann med skjegg i himmelen, og at han kunne passe på mormor. I begravelsen leste hun brevet høyt i kirka.

– Jeg tenkte mye som barn og bekymret meg mye. De store spørsmålene kom tidlig. Redsel for krig, redsel for alt det vonde i verden og døden.

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av islamister og høyrekstreme

Hun forteller at barnetroa likevel var sterk. Den Gud hun lærte om i Harstad kirke, var kjærlig og trygg i en skummel verden.

– Jeg tenkte aldri på Gud som noe truende. Kristendom for meg var barnesangene vi kjenner og bøkene med alle bibelhistoriene, det var barnekor, søndagsskole og kirkekaffe på søndagene som belønning for å ha vært med på gudstjenesten – ikke moralisering og skremsel.

Valle og hennes tre søsken lærte tidlig at man må bidra selv om verden skal bli et bedre sted. Lørdagsgodt fikk de bare annenhver uke. Alle ungene hadde nemlig hvert sitt fadderbarn. Foreldrene ville at ungene skulle føle at de faktisk var med å gi, at de ofret noe for å hjelpe andre.

– Det var jo kjempekjipt at vi ikke fikk lørdagsgodtet, og poenget var at vi skulle føle på det. Det har alltid vært viktig for foreldrene mine at vi skal følge med på det som skjer i verden, og forstå betydningen av solidaritet. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å gjøre det med dattera mi, sier hun.

Det går i døra i gangen. Brått står 8-åringen i stua.

– Mamma, kan vi få is?

– Nei, det har vi ikke. Men dere kan få kjeks, sier Valle og peker på Jaffa-kakene som hun har strødd ut på et serveringsbrett.

I farmors klær

Da Valle ble for gammel for å samle gullfisker i garnet på søndagsskolen, fant hun seg til rette i tensing-miljøet som faren hadde vært med å starte. Miljøet var mer preget av musikk og band enn Gud og ånd. Valle skjønte fort at det var musikken som var viktigst for henne.

– Barnetroa glapp litt i de årene. Det var ikke noe plass i livet mitt til å reflektere over de tingene. Likevel var jeg veslevoksen og kritisk til at religion tar opsjon på alle de gode verdiene som allerede ligger i menneskene og den slags blablabla. Ferdigtenkte tanker, egentlig. Det handlet nok mest om å ta avstand fra noe som var kjent, fordi det er det man gjør som ungdom, sier hun.

På ungdomsskolen falt hun utenfor miljøet. Hun hadde tross alt rødt, selvfarget hår, gikk i farmors klær og troppet opp på rektors kontor for å spørre om hun kunne få lov til å holde foredrag i de andre klassene om hvor lite regnskog det er igjen på planeten. Musikklinja ble redningen. Der møtte hun ungdommer fra hele Troms – og de lignet på henne.

– Det var godt å være rar sammen med mange andre raringer, sier hun og ler.

LES OGSÅ: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

I 2003 tok hun en avgjørelse. Da hadde hun vaset rundt i Trondheim i noen år og studert blant annet Afrika-kunnskap, musikkteknologi og filosofi. Nå skulle hun satse fullt på musikkarrieren.

De neste fem årene er litt uklare. En boble av forventninger, rotløshet, Spellemannspris, oppturer, nederlag, forsøk på å finne sin musikalske identitet og altfor mye tid til å tilbringe oppe i sitt eget hode. En periode jobbet hun som avløser på et småbruk i Selbu for å få litt pusterom.

– Jeg tok nok ikke veldig godt vare på meg selv. Mine år som heltidsartist er sikkert oppskriften på hvordan man ikke skal gjøre det, sier hun.

Indre oppgjør

I 2008 slipper hun sin andre plate.

– Det var året det begynte det å skje ting på det åndelige planet, sier hun.

Det var også året hun møtte Marco Elsafadi, den gang basketballspiller på eliteserielaget Harstad Vikings og senere vinner av Mesternes Mester på NRK. Siden Elsafadi var etablert i Bergen, flyttet Valle til vestlandsbyen – uten å kjenne en sjel. Snart ble hun gravid.

At kjæresten var muslim, fikk henne for første gang i voksen alder til å tenke over hvilke verdier hun selv hadde og hva hun skulle hun gi videre til datteren.

– Jeg syntes det var vanskelig å si at jeg var kristen. Ordet hadde blitt farget av så mye som jeg ikke kunne stå inne for. Men jeg kjente også at de samme følelsene som jeg hadde i barndommen kom mer og mer tilbake. Det var en følelse av at noe er større enn meg selv, at noe gir meg styrke og kraft når jeg ikke har det. Men det føltes så privat og personlig at jeg ikke hadde behov for å være en del av et organisert miljø for å uttrykke eller kjenne på det.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Et indre oppgjør var på gang.

– Jeg kjente at jeg hadde en relasjon til den kraften jeg hadde kjent som barn, og som fortsatt var der. Foran meg lå noen kjempeturbulente år der dette skulle bli mer og mer viktig for meg.

Et hvileskjær

– Eh, altså, Sarah lurer på om vi kunne få en kjeks til?

Det er datterens venninne som har listet seg ut i stua. Valle smiler skjelmsk, peker på fatet og sier «bare én».

– Det er alltid større sjanse for at man får når man sender den som er på besøk, kommenterer hun tørt når sendebudet er trygt tilbake på rommet.

Men tilbake til de turbulente årene. Da Sarah var tre måneder gammel, ble samboeren rammet av en sjelden nervesykdom. Tre dager etter at han for første gang hadde kjent prikking i beina, ble han lam fra brystet og ned. I et halvt år lå han på sykehuset før han lærte seg å gå igjen.

Elsafadi har senere sagt at han fikk «veldig mye medvind fra venner og familie» underveis. For Valle var det motsatt. Hun hadde ingen å lene seg på i Bergen. En ensom alenemor. For første gang på lenge ba hun. Om kraft til å holde ut og være en god kjæreste og mor.

– Jeg husker det som en vanskelig tid. Men det ble et hvileskjær å be. Kanskje koker det ned til at troa blir ekstra viktig i de vanskelige livsperiodene. Ellers, når livet går i 120, er det vanskelig å gi rom til de tankene og refleksjonene.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Båtflyktninger

Samboerskapet med Elsafadi tok slutt. Valle forsøkte å forsette som alenemor og musiker. Hun meldte seg på talentprogrammet X Factor, og røyk ut i sjette finalerunde. Hun meldte seg på Grand Prix, men gikk ikke videre fra delfinalen. Mer og mer følte hun at hun mistet seg selv i virvelvinden.

– Jeg ser tilbake på de årene der som en tid jeg var litt i krise, egentlig. Vanlige folk går til psykolog etter samlivsbrudd, jeg meldte meg på X Factor og sto foran en million TV-seere og sang om hvor sårbar jeg var.

Å være alenemormusiker ble for krevende. I 2012 begynte Valle på sykepleierutdanningen i Bergen. Først tenkte hun at det var et nederlag. I dag ser hun at det er det lureste hun har gjort. Nå tar hun vakter når det trengs, og jobber med musikken når hun kan.

Som sykepleier har det også åpnet seg en ny verden. Eller, det er den samme verdenen som hun alltid har vært engasjert i, en verden full av nød og urettferdighet, sykdom og død. Men nå kan hun bruke det hun har lært. De siste årene har hun hatt flere opphold på øyer i Hellas for å arbeide som helsepersonell blant nyankomne flyktninger. Hun etablerte en akuttklinikk på Lesbos sammen med ei legevenninne da flyktningstrømmen eksploderte, og har vært med på å få liv i en liten gutt som hadde hjertestans og en kroppstemperatur på 33 grader. Om én måned drar hun ned på nytt.

– Det kommer fortsatt båter, og det er tusenvis av flyktninger som bor i telt som trenger å få dekket grunnleggende behov. Det er mulig jeg drar ned i april også, sier hun.

Korset rundt halsen

«Kjære Sylvi. Mange ganger har jeg kritisert din politikk og retorikk, jeg har brukt krasse ord og vært sint. Nå er det annerledes. Jeg er redd.»

Dette er starten på et Facebook-innlegg som Valle la ut i november i fjor. Det var et svar på Sylvi Listhaugs jubel over at Norges strenge asylpolitikk ble lagt merke til i The New York Times. Innlegget ble delt 3.000 ganger på Facebook i løpet av et døgn. Artisten fikk også en solid mengde hatefulle meldinger om at hun burde henrettes for landsforræderi eller voldtas av IS. Valle har ikke mange godord å si om måten innvandrings- og integreringsministeren opptrer på.

– Når jeg ser at noen på den ene siden sorterer menneskeliv og på den andre siden bærer korset, synes jeg det er kjempeopprørende. Jeg er vokst opp med at Jesu nestekjærlighet var fullstendig bortenfor status og rolle i samfunnet – den var helt ubegrenset.

– Hvilket forhold har du til Jesus?

– Jeg tror han var en kjempefin fyr. Han er vel den som har virkeliggjort kristendommen for min del, og de handlingene han gjorde i praksis synes jeg er like aktuelle den dag i dag. Han virker som en real fyr som ikke brydde seg om fine ord, men at verdiene skulle leves og etterleves.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

Fri vilje

Valle har altså vært rasende på kroppspresset og redd for regjeringens flyktningpolitikk. Men den følelsen hun kjenner mest på for tiden, er avmakt. Det kommer til uttrykk i singelen Fadervår.

– Den henvender seg til Vårherre på en ganske konfronterende måte, men også med en avmakt. Litt sånn «nå har vi stelt det sånn til for oss selv at du må komme å hjelpe oss».

Valle forteller at hun klamrer seg til den ene linja fra Fadervår-diktet: «Så har du gitt oss båt med åra og med tilje, og fullmakt til å styr vår egen livsseilas.» Det gjør at hun ikke tviler på at det finnes en god Gud.

– Det er jo vi som sitter ved roret. Det er noe av det viktigste med kristendommen – den frie viljen. Du velger selv. Du velger troa. Du velger dialogen med Gud. Det skal ikke være under tvang. Gud skal heller ikke rydde opp for oss. Men han kan hjelpe oss å styre kompasset tilbake i riktig retning. For det føles som om vi er i ferd med å drive ut av kurs, sier hun.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Kort vei

Dagens lille januarlys er borte, og det nærmer seg leggetid for den yngste i leiligheten. Men med ett står sendebudet igjen i stua.

– Sarah lurte på om du kunne skrive inn koden på Ipaden?

Valle rynker øyenbrynene.

– Hva skal hun kjøpe da? En hest i et spill, sier du? Men kjære venn, den koster jo 200 kroner! Det blir det ikke noe av, dessverre. Og neste gang kan du be ho Sarah komme sjølv.

Som nordlending liker hun at det er direkte. Det speiles også i den nordnorske religiøsiteten. Valle tror det er noe helt spesielt med den, men er redd for å høres arrogant ut når hun snakker om det.

– Det er veldig kort vei mellom avsender og mottaker, som jeg tror er formet av at det har vært utrolig hardt å leve i Nord-Norge. Det har gitt meg en jordnær tilnærming til Vårherre.

– Ja, for du må si Vårherre?

– For meg er det egentlig litt fremmed å si Gud. Ordet er ikke i vokabularet mitt.

Etter å ha turnert i mange kirker i vår nordligste landsdel, har hun på nytt fått øynene opp for salmeskatten. Selv har hun et sterkt forhold til den irske 700-tallssalmen Deg å få skode. Valle har gjort det til en vane å avslutte alle konsertene sine med salmen.

– Den handler om å få styrke i kampen for det du tror på. Salmene setter ord på det at i en verden hvor alt er forgjengelig, og alt blir glemt, er det noe som står seg, noe som er evig. Vårherre har alltid vært der. Og kjærlighetens hans er fortsatt den samme. Selv om man skulle tro at han egentlig hadde gitt oss opp, sier hun.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje