ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Gudmoren

Det vokser fram en ny generasjon «skamløse», muslimske kvinner i Norge. Deeyah Khan (39) har brøytet vei for dem.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Deeyah Khan har laget dokumentarfilm om eks-muslimer i Storbritannia. Selv kaller hun seg fortsatt muslim: – Bagasjen min hjemmefra gjør at jeg har et nærmere forhold til id enn til jul, og all musikk og arkitektur og annen kunst har jeg alltid assosiert med islam. Men religionen har aldri blitt tvunget på meg, så jeg har ikke måttet ta avstand fra det, sier hun.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst

Deeyah Khan (39)

  • Dokumentarfilmskaper, artist og menneskerettighetsaktivist.
  • Ga ut to plater under fødenavnet Deepika Thathaal. Etter at hun ga ut sin andre plate i 1996, flyttet hun fra Norge på grunn av trusler fra det muslimske miljøet og skiftet senere navn.
  • I 2013 fikk hun Emmy-prisen for dokumentarfilmen «Banaz: A love story», der hun fortalte historien om den kurdisk-britiske jenta som ble drept av sin egen far i et såkalt «æresdrap». I fjor kom «Jihad», der hun i to år fulgte en gruppe briter for å finne ut hvorfor vanlige skoleungdommer ender opp som ekstremister. Nå er hun aktuell med dokumentaren «Islams Non Believers» som viser hvilke konsekvenser det har for muslimer i Storbritannia å offentlig velge bort troen.
  • Har de siste årene mottatt en rekke priser, blant annet Peer Gynt-prisen i august og Telenors Kulturpris i september.
  • 14. november leder hun arrangementet «The Burden of 'Honour'» i Oslo, der norske kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer ære og sosial kontroll innad i muslimske miljøer.
Min tro

– Er det du som er Khan?

Stemmen kommer fra baksetet. Mannen høres himmelfallen ut. Han er en av de frivillige fra Olavsfestdagene som nettopp har hentet dokumentarfilmskaperen og tidligere pop-artist Deeyah Khan på hotellet. Bilen ruller sakte bortover gata mellom augustgrønne trær i Trondheim.

I framsetet slutter Khan å legge på lipgloss og snur hodet halvveis. Det svarte, bølgete håret sneier nakkestøtten.

– Jaaaa?

– Det hadde jeg ikke ventet, sier mannen og ler.

– Jeg så for meg en med turban eller noe, jeg. Sånn lang drakt, kanskje. Litt mer indisk, liksom.

Khan snur seg rolig tilbake. Tar fram lipglossen igjen i det bilen svinger inn foran Nidarosdomen. En scene er satt opp på plassen foran kirken. Snart skal hun snakke om ekstremisme som en del av programmet under Olavsfestdagene.

– Jeg får ta på meg turbanen neste gang, sier hun vennlig, lukker opp bildøra og stiger ut.

Søtt

Deeyah Khan lar seg ikke så lett vippe av pinnen. Er det sånn man blir når man får pris etter pris? De to siste årene har hun mottatt hele åtte priser for arbeidet sitt, blant annet Kulturdepartementets menneskerettspris og Peer Gynt-prisen. Senest i september reiste hun til Norge for å ta i mot Telenors kulturpris på en halv million kroner. Uten turban, altså.

Mens vi står og venter på at hun skal på scenen, forklarer hun at slike fordommer er noe hun er vant til fra oppveksten. At hun nå nesten synes det er søtt.

– Men hvis jeg hadde vært en ung mann, en 15-16 år gammel gutt, som har mye hormoner og aggresjon, så kunne jeg blitt fornærmet av det.

LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam.


Å være en muslim ikke bare er en religion. Det er alt.

Deeyah Khan


Whitney og meg

Hun vet hva hun snakker om. I fjor ga hun ut Jihad, en dokumentarfilm der hun følger en gruppe britiske ungdommer for å finne ut hvorfor vanlige skoleelever ender som radikaliserte muslimer.

En av årsakene er utenforskap – å ikke føle seg som en del av samfunnet. Khan husker selv hvordan hun som liten trålet forsidene på Narvesen i Oslo i håp om å finne et menneske som så ut som henne selv.

– Jeg var desperat. Til slutt klynget jeg meg til Whitney Houston og tenkte «jooo, hun ligner vel litt på meg?» For det er alvorlig når folk opplever å være på utsida av samfunnet de lever i. Når den eneste refleksjonen av deg selv i mediene er mennesker som er radikaliserte eller ofre, sier hun.

Det er 20 år siden hun flyttet fra Norge. Fortsatt mener hun at bladhylla i gamlelandet er blendahvit.

– Det ser ikke ut som om sånne som meg lever i dette landet. Det er dypt foruroligende og gjør meg oppbrakt.

– Er ikke det i endring?

– Jo, men ikke raskt nok. Kom igjen! Jeg er jo snart 40 år.

Uten slør

Deeyah Khan vokste opp som Deepika Thathaal på Lambertseter i Oslo, med en mor fra Afghanistan, en far som var sønn av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne og broren Adil som senere ble en kjent danser og skuespiller. En dag får hun et Casio-keyboard i gave fra faren. Han har hørt henne synge Jahn Teigens «Do Re Mi» på lekeplassen og er begeistret over stemmen. Faren samler sammen lekene hennes og kaster dem i søpla. Nå er det musikken som skal gå foran alt annet.

LES OGSÅ: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Han lærer henne den nordindiske musikkformen khayal, og 15 år gammel gir hun ut plata I alt slags lys på Kirkelig Kulturverksted.

«Du ser meg uten slør, men hvor skal jeg dra når jeg dør?» synger tenåringen på åpningssporet.

I februar 1996, 18 år gammel, gir hun ut plata Deepika til enorme forventninger. Pressen har fått snusen i at plateselskapet satset en million på prosjektet, lydbildet var det mest eksotiske Norge kunne stille opp med på den tiden. Aftenposten kalte det «i grenselandet mellom moderne techno og pakistansk folkemusikk». «Hypermoderne Allah-pop», skrev Dagbladet. I musikkvideoen danser Deepika med langt, utslått hår, bukseseler og bar mage sammen med tre menn med veltrente, hårløse brystkasser.

Dermed begynte noen andre menn å dukke opp – igjen.

– Det var menn som trodde de hadde råderett over livet mitt, valgene mine og kroppen min. Og det verste var at de hadde det, sier hun.


4 raske

Gud er: Kjærlighet

Jeg kan ikke leve uten: Kjærlighet

På min gravstein skal det stå: En søster, en datter og en god venn.

Boka alle må lese er: Alt av sufi-poeten Hafez.


Spyttet i ansiktet

De hadde holdt på helt siden hun var 9-10 år. Det var nemlig en skam at ei jente holdt med på musikk, slik hun gjorde. Først konfronterte de fremmede faren hennes. Så la de press på bestefaren, en dypt religiøs mann som var blant de første pakistanske innvandrerne i Norge og som var med på å bygge de første moskeene i Oslo. Til slutt gikk de rett på henne.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-MAy Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Når hun satt på kafé, kom det voksne, muslimske menn bort til henne for å fortelle hva som var akseptabelt å gjøre for en jente. Deretter ble det trusler. Hun fikk vite i detalj hvordan hun skulle bli voldtatt, skåret opp og drept. Flere ganger ble hun spyttet i ansiktet på gata.

Deepika Thathaal flyttet til London, ned i en kjeller hos noen venner av familien. På eget initiativ, sa hun først. «Truet ut av Norge», skrev VG like etterpå.

– Jeg har vært redd for menn som dette hele livet, virkelig fysisk redd. Det handler ikke bare om religion, men også den kollektive æreskulturen hvor alle har noe å si i livet ditt. Alle kontrollerer livet ditt, bortsett fra du selv. Det er den vanlige miksen av kultur, patriarkatet og religiøsitet, sier hun.

Deepika ble til Deeyah. London ble byttet ut med Atlanta i USA, der hun har bodd de siste årene. Mikrofonen ble byttet ut med kamera. Mange år senere var hun klar for konfrontasjon, og resultatet ble dokumentarfilmen «Jihad».

– Det å sette seg ned og lytte til disse mennene, uten å dømme, har vært skikkelig vanskelig, sier hun.

 

Sone for synder. – Kunne du ha blitt radikalisert?

– Eh... nei. Det tror jeg ikke. Nei.

Hun drar på det.

Lang pause.

– Nei. Men jeg skjønner alle lengslene og følelsene som gjør en mottakelig for det, som ønsket om tilhørighet til andre mennesker og lengselen etter å «bonde» med dem. Alt det har jeg selv. Men mine opplevelser har heller radikalisert meg til å bli en aktivist, sier hun.

– Hvor mye har islamsk ekstremisme med religion å gjøre?

– Veldig lite. Det har blitt noe unge muslimer kan engasjere seg i, i stedet for å bli punker eller gother eller dra i militæret. På en måte har det blitt en kappe de kan iføre seg for å rettferdiggjøre den meningsløse volden de utfører.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Khan peker tilbake på årets store terrorangrep på europeisk jord. I Brussel i mars og i Nice i juli.

– Jeg skulle ønske at vi kunne si at det bare handler om islam, for det ville vært lettere. Men det er så mange flere lag her. Hvis du ser på rullebladet til disse gutta, handler det kanskje om at noen av dem leter etter tilgivelse eller å sone for sine synder. Det er kompliserte greier, sier hun.

Men dette handler ikke bare om gutta. Også jenter kan radikaliseres, slik som hovedpersonene i Åsne Seierstads nye bok To søstre. Khan tror at religiøs radikalisering kan være eneste utvei når jenter vil gjøre opprør i kontrollerende familier.

– Selv om min far ikke var spesielt religiøs, bestemte han karrieren min og alt annet – og han var en liberal fyr! Tenk deg de mindre liberale fedrene, da. For noen jenter er religionen den eneste måten de kan gjøre opprør mot foreldrene sine på, ved å overgå foreldrene sine i å være religiøse. Jeg har snakket med kvinner som på den måten har radikalisert foreldrene sine, og som nå angrer dypt.

 

Mann, gammel og hvit.

– Tror du på Gud?

– Jeg tror på kjærlighet. Det spørs hva du mener med Gud?

– Det er opp til deg å definere.

– Jeg tror på kjærlighet mer enn en slags personlig manifestering av en Gud. På skolen forestilte jeg meg aldri en gammel mann med skjegg i himmelen, slik jeg hørte om. Jeg spurte alltid om hvorfor han var mann, hvorfor han var gammel, hvorfor han var hvit. Så hvis jeg må si noe om Gud, vil jeg si at jeg tilber ved kjærlighetens alter. Kjærligheten har ikke grenser, den har ikke farge, ikke kjønn. Det er mye større enn det.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

– Når var sist gang du ba i en moské?

– Vel, kvinner får ikke lov til å be i de fleste moskeer. Men jeg ber nesten hver dag.

– Pinlig dumt spørsmål...

– Hehe, ja. Og mitt problem med islam er jo nettopp hierarkiet. Mange religioner er svært patriarkalske, men kristendommen har kommet et stykke på vei i spørsmålene om det er greit å være homoseksuell og kristen eller kvinne og prest. Disse temaene tror jeg islam er i gang med nå.

– Du tror på en reformasjon?

– Jeg tror fundamentalismen og volden i islams navn øker fordi ting er i endring. Men den måten å reagere på kommer til å bli knust. Det er blant annet flere kvinner som krever adgang til moskeen og nekter å la seg plassere i et hjørne og være ikke-eksisterende.

 

Viktig spiritualitet

Nylig slapp hun dokumentaren Islams Non Believers, en fortelling om eks-muslimer i Storbritannia som mottar trusler, blir frosset ut eller til og med banket opp fordi de har forlatt sin tro. Khan er ikke en av dem. Hun kaller seg fortsatt muslim.

– Kulturelt og åndelig sett er jeg fortsatt muslim. Bagasjen min hjemmefra gjør at jeg har et nærmere forhold til id enn til jul, og all musikk og arkitektur og annen kunst har jeg alltid assosiert med islam. Men religionen har aldri blitt tvunget på meg, så jeg har ikke måttet ta avstand fra det.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Khan snakker om at spiritualitet er viktig for henne, og at hun ledes av ord som oppriktighet, sannhet, kjærlighet, medfølelse.

– Det er mange fine ord som er vanskelige å praktisere hver eneste dag. Men jeg prøver. Fra morgen til kveld prøver jeg så godt jeg kan å omsette disse ordene til handlinger, om det så er hvordan jeg sjekker inn bagasjen på flyplassen eller hvordan jeg ser på en annen person, sier hun.

 

Gudmor for de skamløse

I år har «skamløse, arabiske jenter» blitt et begrep i Norge, altså norske jenter med muslimsk bakgrunn som snakker høyt om å motsette seg sosial kontroll og æreskultur i muslimske miljøer. Khan kan sies å være en slags gudmor for mange av dem, en som har brøytet veien. Så har hun da også grunnlagt nettverket sister-hood, som i år kom ut med eget nettmagasin. Alle som skriver er kvinner med muslimsk bakgrunn, og noen av toppsakene akkurat nå er «Muslim girls have great sex. Get over it.» og «Veganism and Islam».

Khan lyser opp når vi begynner å snakke om sister-hood. Dette er hun stolt av. Hun snakker om George W. Bush som ville bombe Afghanistan for å frigjøre kvinner, imamer som snakker om hva kvinner kan gjøre og ikke gjøre og hvite journalister som definerer alle kvinner med muslimsk bakgrunn som offer.

– Alle snakker om oss og for oss. Sister-hood er en arena hvor vi kan uttrykke oss selv, med egne ord.

– Hvorfor mener du at du har et muslimsk søsterskap?

– Fordi å være en muslim ikke bare er en religion. Det er alt. Jeg tror vestlige folk er litt forvirret av hvor komplekst dette er. Mange tror at for å være muslimsk kvinne, og snakke om det, må man bruke hijab eller være offer for kjønnslemlesting eller ha rømt hjemmefra. Men det finnes mange lag. Du kan komme fra et muslimsk hjem og være arkitekt eller musiker, du kan be fem ganger om dagen eller ikke. Uansett er det opp til hver kvinne å definere om hun er muslim. I mitt liv handler islam mer om mystikken, sufimusikken, poesien og åndeligheten enn noe rigid, formell symbolisme.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

 

Dødstrusler

Døden er en hyppig gjest i arbeidet hennes. I 2013 fikk Khan Emmy-prisen for dokumentaren Banaz: A love story. Det er historien om den kurdisk-britiske jenta som ble drept av sin egen far i et såkalt æresdrap. Selv får Khan dødstrusler med jevne mellomrom. Det har hun fått i nærmere 20 år.

– Det er vanskelig å ikke tenke over døden i blant når folk skriver til deg og forklarer hvordan du skal dø, sier hun.

Truslene politianmeldes. I det siste har det kommet flere fra engelske høyreekstreme på grunn av et TED-foredrag hun holdt i mai som ligger på YouTube. Budskapet var at vi ikke har noe valg: Vi må leve sammen uavhengig av religion, hudfarge og kultur. Det var nok til noen mener hun må dø.

– Blir du redd?

– Nei, ikke nå lenger. Da jeg dro fra Norge, var jeg det. Nå er jeg blitt vant til det.

– Hva tenker du om døden?

– Noen er veldig redde for døden. Det er ikke jeg. Det høres kanskje idiotisk ut, men jeg elsker å sove, det er det beste jeg vet, og i mitt hode er døden litt som å sove. Så lenge det ikke blir en voldelig utgang, høres det jo ikke så verst ut.

 


 

Likte du det du leste? Følg journalist Christian Nicolai Bjørke på Facebook.

ANNONSE

BILDER

Deeyah Khan har laget dokumentarfilm om eks-muslimer i Storbritannia. Selv kaller hun seg fortsatt muslim: – Bagasjen min hjemmefra gjør at jeg har et nærmere forhold til id enn til jul, og all musikk og arkitektur og annen kunst har jeg alltid assosiert med islam. Men religionen har aldri blitt tvunget på meg, så jeg har ikke måttet ta avstand fra det, sier hun.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst
Min tro

– Er det du som er Khan?

Stemmen kommer fra baksetet. Mannen høres himmelfallen ut. Han er en av de frivillige fra Olavsfestdagene som nettopp har hentet dokumentarfilmskaperen og tidligere pop-artist Deeyah Khan på hotellet. Bilen ruller sakte bortover gata mellom augustgrønne trær i Trondheim.

I framsetet slutter Khan å legge på lipgloss og snur hodet halvveis. Det svarte, bølgete håret sneier nakkestøtten.

– Jaaaa?

– Det hadde jeg ikke ventet, sier mannen og ler.

– Jeg så for meg en med turban eller noe, jeg. Sånn lang drakt, kanskje. Litt mer indisk, liksom.

Khan snur seg rolig tilbake. Tar fram lipglossen igjen i det bilen svinger inn foran Nidarosdomen. En scene er satt opp på plassen foran kirken. Snart skal hun snakke om ekstremisme som en del av programmet under Olavsfestdagene.

– Jeg får ta på meg turbanen neste gang, sier hun vennlig, lukker opp bildøra og stiger ut.

Søtt

Deeyah Khan lar seg ikke så lett vippe av pinnen. Er det sånn man blir når man får pris etter pris? De to siste årene har hun mottatt hele åtte priser for arbeidet sitt, blant annet Kulturdepartementets menneskerettspris og Peer Gynt-prisen. Senest i september reiste hun til Norge for å ta i mot Telenors kulturpris på en halv million kroner. Uten turban, altså.

Mens vi står og venter på at hun skal på scenen, forklarer hun at slike fordommer er noe hun er vant til fra oppveksten. At hun nå nesten synes det er søtt.

– Men hvis jeg hadde vært en ung mann, en 15-16 år gammel gutt, som har mye hormoner og aggresjon, så kunne jeg blitt fornærmet av det.

LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam.


Å være en muslim ikke bare er en religion. Det er alt.

Deeyah Khan


Whitney og meg

Hun vet hva hun snakker om. I fjor ga hun ut Jihad, en dokumentarfilm der hun følger en gruppe britiske ungdommer for å finne ut hvorfor vanlige skoleelever ender som radikaliserte muslimer.

En av årsakene er utenforskap – å ikke føle seg som en del av samfunnet. Khan husker selv hvordan hun som liten trålet forsidene på Narvesen i Oslo i håp om å finne et menneske som så ut som henne selv.

– Jeg var desperat. Til slutt klynget jeg meg til Whitney Houston og tenkte «jooo, hun ligner vel litt på meg?» For det er alvorlig når folk opplever å være på utsida av samfunnet de lever i. Når den eneste refleksjonen av deg selv i mediene er mennesker som er radikaliserte eller ofre, sier hun.

Det er 20 år siden hun flyttet fra Norge. Fortsatt mener hun at bladhylla i gamlelandet er blendahvit.

– Det ser ikke ut som om sånne som meg lever i dette landet. Det er dypt foruroligende og gjør meg oppbrakt.

– Er ikke det i endring?

– Jo, men ikke raskt nok. Kom igjen! Jeg er jo snart 40 år.

Uten slør

Deeyah Khan vokste opp som Deepika Thathaal på Lambertseter i Oslo, med en mor fra Afghanistan, en far som var sønn av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne og broren Adil som senere ble en kjent danser og skuespiller. En dag får hun et Casio-keyboard i gave fra faren. Han har hørt henne synge Jahn Teigens «Do Re Mi» på lekeplassen og er begeistret over stemmen. Faren samler sammen lekene hennes og kaster dem i søpla. Nå er det musikken som skal gå foran alt annet.

LES OGSÅ: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Han lærer henne den nordindiske musikkformen khayal, og 15 år gammel gir hun ut plata I alt slags lys på Kirkelig Kulturverksted.

«Du ser meg uten slør, men hvor skal jeg dra når jeg dør?» synger tenåringen på åpningssporet.

I februar 1996, 18 år gammel, gir hun ut plata Deepika til enorme forventninger. Pressen har fått snusen i at plateselskapet satset en million på prosjektet, lydbildet var det mest eksotiske Norge kunne stille opp med på den tiden. Aftenposten kalte det «i grenselandet mellom moderne techno og pakistansk folkemusikk». «Hypermoderne Allah-pop», skrev Dagbladet. I musikkvideoen danser Deepika med langt, utslått hår, bukseseler og bar mage sammen med tre menn med veltrente, hårløse brystkasser.

Dermed begynte noen andre menn å dukke opp – igjen.

– Det var menn som trodde de hadde råderett over livet mitt, valgene mine og kroppen min. Og det verste var at de hadde det, sier hun.


4 raske

Gud er: Kjærlighet

Jeg kan ikke leve uten: Kjærlighet

På min gravstein skal det stå: En søster, en datter og en god venn.

Boka alle må lese er: Alt av sufi-poeten Hafez.


Spyttet i ansiktet

De hadde holdt på helt siden hun var 9-10 år. Det var nemlig en skam at ei jente holdt med på musikk, slik hun gjorde. Først konfronterte de fremmede faren hennes. Så la de press på bestefaren, en dypt religiøs mann som var blant de første pakistanske innvandrerne i Norge og som var med på å bygge de første moskeene i Oslo. Til slutt gikk de rett på henne.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-MAy Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Når hun satt på kafé, kom det voksne, muslimske menn bort til henne for å fortelle hva som var akseptabelt å gjøre for en jente. Deretter ble det trusler. Hun fikk vite i detalj hvordan hun skulle bli voldtatt, skåret opp og drept. Flere ganger ble hun spyttet i ansiktet på gata.

Deepika Thathaal flyttet til London, ned i en kjeller hos noen venner av familien. På eget initiativ, sa hun først. «Truet ut av Norge», skrev VG like etterpå.

– Jeg har vært redd for menn som dette hele livet, virkelig fysisk redd. Det handler ikke bare om religion, men også den kollektive æreskulturen hvor alle har noe å si i livet ditt. Alle kontrollerer livet ditt, bortsett fra du selv. Det er den vanlige miksen av kultur, patriarkatet og religiøsitet, sier hun.

Deepika ble til Deeyah. London ble byttet ut med Atlanta i USA, der hun har bodd de siste årene. Mikrofonen ble byttet ut med kamera. Mange år senere var hun klar for konfrontasjon, og resultatet ble dokumentarfilmen «Jihad».

– Det å sette seg ned og lytte til disse mennene, uten å dømme, har vært skikkelig vanskelig, sier hun.

 

Sone for synder. – Kunne du ha blitt radikalisert?

– Eh... nei. Det tror jeg ikke. Nei.

Hun drar på det.

Lang pause.

– Nei. Men jeg skjønner alle lengslene og følelsene som gjør en mottakelig for det, som ønsket om tilhørighet til andre mennesker og lengselen etter å «bonde» med dem. Alt det har jeg selv. Men mine opplevelser har heller radikalisert meg til å bli en aktivist, sier hun.

– Hvor mye har islamsk ekstremisme med religion å gjøre?

– Veldig lite. Det har blitt noe unge muslimer kan engasjere seg i, i stedet for å bli punker eller gother eller dra i militæret. På en måte har det blitt en kappe de kan iføre seg for å rettferdiggjøre den meningsløse volden de utfører.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Khan peker tilbake på årets store terrorangrep på europeisk jord. I Brussel i mars og i Nice i juli.

– Jeg skulle ønske at vi kunne si at det bare handler om islam, for det ville vært lettere. Men det er så mange flere lag her. Hvis du ser på rullebladet til disse gutta, handler det kanskje om at noen av dem leter etter tilgivelse eller å sone for sine synder. Det er kompliserte greier, sier hun.

Men dette handler ikke bare om gutta. Også jenter kan radikaliseres, slik som hovedpersonene i Åsne Seierstads nye bok To søstre. Khan tror at religiøs radikalisering kan være eneste utvei når jenter vil gjøre opprør i kontrollerende familier.

– Selv om min far ikke var spesielt religiøs, bestemte han karrieren min og alt annet – og han var en liberal fyr! Tenk deg de mindre liberale fedrene, da. For noen jenter er religionen den eneste måten de kan gjøre opprør mot foreldrene sine på, ved å overgå foreldrene sine i å være religiøse. Jeg har snakket med kvinner som på den måten har radikalisert foreldrene sine, og som nå angrer dypt.

 

Mann, gammel og hvit.

– Tror du på Gud?

– Jeg tror på kjærlighet. Det spørs hva du mener med Gud?

– Det er opp til deg å definere.

– Jeg tror på kjærlighet mer enn en slags personlig manifestering av en Gud. På skolen forestilte jeg meg aldri en gammel mann med skjegg i himmelen, slik jeg hørte om. Jeg spurte alltid om hvorfor han var mann, hvorfor han var gammel, hvorfor han var hvit. Så hvis jeg må si noe om Gud, vil jeg si at jeg tilber ved kjærlighetens alter. Kjærligheten har ikke grenser, den har ikke farge, ikke kjønn. Det er mye større enn det.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

– Når var sist gang du ba i en moské?

– Vel, kvinner får ikke lov til å be i de fleste moskeer. Men jeg ber nesten hver dag.

– Pinlig dumt spørsmål...

– Hehe, ja. Og mitt problem med islam er jo nettopp hierarkiet. Mange religioner er svært patriarkalske, men kristendommen har kommet et stykke på vei i spørsmålene om det er greit å være homoseksuell og kristen eller kvinne og prest. Disse temaene tror jeg islam er i gang med nå.

– Du tror på en reformasjon?

– Jeg tror fundamentalismen og volden i islams navn øker fordi ting er i endring. Men den måten å reagere på kommer til å bli knust. Det er blant annet flere kvinner som krever adgang til moskeen og nekter å la seg plassere i et hjørne og være ikke-eksisterende.

 

Viktig spiritualitet

Nylig slapp hun dokumentaren Islams Non Believers, en fortelling om eks-muslimer i Storbritannia som mottar trusler, blir frosset ut eller til og med banket opp fordi de har forlatt sin tro. Khan er ikke en av dem. Hun kaller seg fortsatt muslim.

– Kulturelt og åndelig sett er jeg fortsatt muslim. Bagasjen min hjemmefra gjør at jeg har et nærmere forhold til id enn til jul, og all musikk og arkitektur og annen kunst har jeg alltid assosiert med islam. Men religionen har aldri blitt tvunget på meg, så jeg har ikke måttet ta avstand fra det.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Khan snakker om at spiritualitet er viktig for henne, og at hun ledes av ord som oppriktighet, sannhet, kjærlighet, medfølelse.

– Det er mange fine ord som er vanskelige å praktisere hver eneste dag. Men jeg prøver. Fra morgen til kveld prøver jeg så godt jeg kan å omsette disse ordene til handlinger, om det så er hvordan jeg sjekker inn bagasjen på flyplassen eller hvordan jeg ser på en annen person, sier hun.

 

Gudmor for de skamløse

I år har «skamløse, arabiske jenter» blitt et begrep i Norge, altså norske jenter med muslimsk bakgrunn som snakker høyt om å motsette seg sosial kontroll og æreskultur i muslimske miljøer. Khan kan sies å være en slags gudmor for mange av dem, en som har brøytet veien. Så har hun da også grunnlagt nettverket sister-hood, som i år kom ut med eget nettmagasin. Alle som skriver er kvinner med muslimsk bakgrunn, og noen av toppsakene akkurat nå er «Muslim girls have great sex. Get over it.» og «Veganism and Islam».

Khan lyser opp når vi begynner å snakke om sister-hood. Dette er hun stolt av. Hun snakker om George W. Bush som ville bombe Afghanistan for å frigjøre kvinner, imamer som snakker om hva kvinner kan gjøre og ikke gjøre og hvite journalister som definerer alle kvinner med muslimsk bakgrunn som offer.

– Alle snakker om oss og for oss. Sister-hood er en arena hvor vi kan uttrykke oss selv, med egne ord.

– Hvorfor mener du at du har et muslimsk søsterskap?

– Fordi å være en muslim ikke bare er en religion. Det er alt. Jeg tror vestlige folk er litt forvirret av hvor komplekst dette er. Mange tror at for å være muslimsk kvinne, og snakke om det, må man bruke hijab eller være offer for kjønnslemlesting eller ha rømt hjemmefra. Men det finnes mange lag. Du kan komme fra et muslimsk hjem og være arkitekt eller musiker, du kan be fem ganger om dagen eller ikke. Uansett er det opp til hver kvinne å definere om hun er muslim. I mitt liv handler islam mer om mystikken, sufimusikken, poesien og åndeligheten enn noe rigid, formell symbolisme.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

 

Dødstrusler

Døden er en hyppig gjest i arbeidet hennes. I 2013 fikk Khan Emmy-prisen for dokumentaren Banaz: A love story. Det er historien om den kurdisk-britiske jenta som ble drept av sin egen far i et såkalt æresdrap. Selv får Khan dødstrusler med jevne mellomrom. Det har hun fått i nærmere 20 år.

– Det er vanskelig å ikke tenke over døden i blant når folk skriver til deg og forklarer hvordan du skal dø, sier hun.

Truslene politianmeldes. I det siste har det kommet flere fra engelske høyreekstreme på grunn av et TED-foredrag hun holdt i mai som ligger på YouTube. Budskapet var at vi ikke har noe valg: Vi må leve sammen uavhengig av religion, hudfarge og kultur. Det var nok til noen mener hun må dø.

– Blir du redd?

– Nei, ikke nå lenger. Da jeg dro fra Norge, var jeg det. Nå er jeg blitt vant til det.

– Hva tenker du om døden?

– Noen er veldig redde for døden. Det er ikke jeg. Det høres kanskje idiotisk ut, men jeg elsker å sove, det er det beste jeg vet, og i mitt hode er døden litt som å sove. Så lenge det ikke blir en voldelig utgang, høres det jo ikke så verst ut.

 


 

Likte du det du leste? Følg journalist Christian Nicolai Bjørke på Facebook.

ANNONSE

Deeyah Khan (39)

  • Dokumentarfilmskaper, artist og menneskerettighetsaktivist.
  • Ga ut to plater under fødenavnet Deepika Thathaal. Etter at hun ga ut sin andre plate i 1996, flyttet hun fra Norge på grunn av trusler fra det muslimske miljøet og skiftet senere navn.
  • I 2013 fikk hun Emmy-prisen for dokumentarfilmen «Banaz: A love story», der hun fortalte historien om den kurdisk-britiske jenta som ble drept av sin egen far i et såkalt «æresdrap». I fjor kom «Jihad», der hun i to år fulgte en gruppe briter for å finne ut hvorfor vanlige skoleungdommer ender opp som ekstremister. Nå er hun aktuell med dokumentaren «Islams Non Believers» som viser hvilke konsekvenser det har for muslimer i Storbritannia å offentlig velge bort troen.
  • Har de siste årene mottatt en rekke priser, blant annet Peer Gynt-prisen i august og Telenors Kulturpris i september.
  • 14. november leder hun arrangementet «The Burden of 'Honour'» i Oslo, der norske kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer ære og sosial kontroll innad i muslimske miljøer.