ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Han er Guds nødnummer

Om sommeren trenger ikke den katolske presten Mussie Zerai vekkerklokka. Han blir uansett vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne.

ANNONSE
ANNONSE

Mussie Zerai

  • 41 år, fra Eritrea
  • Flyktet til Italia som fjortenåring
  • Ble ordinert til romersk-katolsk prest i 2010.
  • Går også under navnene Abba Mussie Zerai, Moses Zerai og Fader Moses.
  • Har blitt verdenskjent for sitt arbeid for migranter som forsøker å krysse Middelhavet. Grunnla i 2006 organisasjonen Agenzia Habeshia som arbeider for migranter og flyktningers rettigheter.
  • I 2015 foreslo Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo ham til Nobels fredspris.
  • Var denne uken paneldeltager på Olavsfestdagene i Trondheim.
Min tro

Telefonen ringer. En gammel tastetelefon som sikkert har batterier som varer en uke. Den spede ringetonen minner om en Coldplay-låt. Det er fortsatt mørkt på hotellrommet.

– Hallo? Hallo? Salaam!

For eritreisk-italienske Mussie Zerai starter denne dagen i Trondheim som nesten alle andre dager – med et nødanrop fra Middelhavet. 260 flyktninger i én båt. Motoren har stoppet, båten driver. Ingen vet hvor de er.

Zerai pumper dem for opplysninger. Det har blitt rutine. Først roe dem ned, fortelle båtflyktningene at han er der, at han vil høre på dem og hjelpe dem – så få ut så mye fakta som mulig om posisjon, vær og tilstand på båten.

Etterpå ringer han den italienske kystvakta. Sier at de reise ut og hjelpe.

LES MER: Sherin Khankan er kvinnelig imam i København

Appelsinmarmelade

– Egentlig har det vært en rolig morgen. Det er bare én som har ringt, og han drøyde jo helt til klokka seks. Vanligvis kommer telefonene i tre-fire-tida på natta. Jeg trenger ikke vekkerklokka i sommerhalvåret.

Mussie Zerai står med frokostbrettet i hendene. To brødskiver med rikelig med appelsinmarmelade og en croissant. Samt en te druknet i melk og sukker. Morgenritualet med bønn og bibel tok han på hotellrommet for flere timer siden.

Denne uka har Zerai vært på Olavsfestdagene i Trondheim. Han har møtt den lokale eritreiske menigheten og diskutert humanitære korridorer med norske biskoper. Han begynner å bli et velkjent navn internasjonalt, og har blitt intervjuet i både Time og The New Yorker. I fjor fikk han både pavens velsignelse for sitt arbeid blant båtflyktninger og var en av Institutt for fredsforsknings (PRIOs) favoritter til Nobels fredspris.

Zerai finner en stol, lener seg tilbake og lar frokosten stå urørt. Kulemagen løfter opp den blåhvite skjorta som en iglo. Rundt halsen henger et gullkors, men ellers er det lite som minner om at han er romersk-katolsk prest.

LES MER: Domprost Anne-May Grasaas mente at kvinner ikke skal bli prester

Storfamilie

Mussie Zerai ble født i 1975 i Asmara, som i dag er hovedstaden i Eritrea, men som den gang ble styrt av marxistregjeringen i Etiopia.

Da Zerai var fem år gammel, døde mora i barsel mens hun fødte sitt åttende barn. To år senere ble faren arrestert av det hemmelige politiet, men klarte å bestikke seg ut av fengselet og flykte fra landet. Barna ble oppdratt av bestemora.

– Hun var en virkelig sterk, religiøs og trofast kvinne. Hun lærte meg å be, tok meg med til kirken og brukte all sin tid på meg og mine søsken, sier han.

Zerai likte seg i kirken. Det ble et tifluktssted mens den eritreiske frigjøringskrigen raste over landet. Han spilte fotball og volleyball, og sang i kirkekoret. På lørdager handlet han sammen med prestene, og den foreldreløse gutten opplevde å være en del av en større familie. Som 14-åring fortalte han bestemora at han ville bli prest.

– Hun var glad for det, men sa at vi måtte spørre biskopen og faren min. Biskopen sa ja. Min far, som bodde i Italia på den tiden, sa nei.

Faren mente sønnen var for ung til å ta et så radikalt valg, og at han heller burde komme og bo hos ham. I 1992, 17 år gammel, dro han fra barndomslandet – for godt.

– Jeg vokste opp uten noen form for frihet og var alltid redd for å uttale meg. Jeg ville leve i fred uten å være redd, så jeg skjønte at det var på tide å dra, sier han.

LES MER: Utøya-drapene utfordret troen til rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum

Frukt og frelse

Siden det var etiopisk styre i Eritrea, måtte han først til Addis Abeba for å ordne papirer og pass. Den fredlige flyturen står i skarp kontrast til den lange og farlige reisen hans landsmenn utsetter seg for i dag.

– Jeg pleier å si at jeg hadde en veldig privilegert flukt, sier han.

Det nye livet startet med at han pakket aviser og solgte frukt – og gikk på diskotek i helgene. Etter hvert begynte han å arbeide som frivillig tolk for en britisk prest på jernbanestasjonen som hjalp enslige, mindreårige asylsøkere å søke om opphold. Tanken om å bli prest var der fortsatt. Den britiske presten så at Zerai hadde et hjerte for flyktninger, og anbefalte ham å ta prestestudiet hos scalabrinianerne, et brorskap i den katolske kirke som egentlig ble opprettet for å arbeide blant italienere som utvandret til USA. I dag er de kjent for å hjelpe alle slags migranter.

Zerai gjorde som sin britiske venn anbefalte, men ble fort utålmodig og syntes ikke brødrene gjorde nok for alle de afrikanske flyktningene som sov i gatene. Brorskapet mente på sin side at han var for travel og ikke tok seg tid til å være til stede der. Etter at han hadde blitt ordinert prest, bestemte Zerai seg for å be om overflytning.

På vei ut fikk han med seg noen ord fra brorskapets leder: «Husk at det ikke er du som skal frelse verden. Jesus Kristus skal frelse verden.»

– Det var egentlig til stor hjelp. Jeg skal gjøre mitt beste og bruke evnene mine, og så får resten være opp til Gud. Han skal fullføre det. Jeg vet om mine svakheter, og ser ikke på meg selv som en frelser akkurat, sier Zerai, som nå er sokneprest i Sveits, og har oversyn over en voksende eritreisk diaspora der.

LES MER: Mina Finstad Berg la korset i skuffen 22. juli

Nummeret på veggen

+39.3384424202. Det var det italienske telefonnummeret Zerai i 2003 ga til en journalist som trengte hjelp til å oversette historiene til eritreere som var fanget i libyske interneringsleire. Nummeret spredte seg raskt. Først fra munn til munn. Deretter ble det skriblet opp på vegger og teltduker i flyktningleirer og fengsler over hele Nord-Afrika. Det ble sendt med Whatsapp-meldinger til diasporaen i Europa.

Nå har han altså blitt en enmanns alarmsentral for de tusenvis av flyktninger som forsøker å krysse Middelhavet hvert år. Siden han begynte å telle i 2011, regner han med at han har vært med på å redde 150.000 mennesker.

– Mange sier det er viktig å høre stemmen min. Det er håpets stemme, sier de.

Mens vi snakker stiger tonene fra Coldplay-låta opp fra lomma. Han sender et unnskyldende blikk, fisker opp telefonen og slår over til tigrinja, som er ett av to offisielle språk i Eritrea. Toneleiet blir plutselig kraftigere og raskere når han kan snakke barndomsspråket. Han snakker også flytende italiensk, mens engelsk har han lært seg i nyere tid.

– Hérray, hérray (ok, ok), sier han og avslutter samtalen.

– Er det flere i nød?

– Nå begynner familiemedlemmene å ringe. De vil vite hva som har skjedd og om slektningene er i fare eller ikke.

– Telefonen din er alltid på?

– Ja.

– Blir du ikke utslitt av det?

Zerai rekker ikke å svare før telefonen svarer for ham. Han ser oppgitt på den og ruller med øynene. En ny slektning er på tråden for å få vite siste nytt.

– Hva sier du til dem?

– Jeg sier at de må være tålmodige. Selv ikke den italienske kystvakten kan komme dit på to-tre minutter.

LES MER: Rune Gokstad shopper religion

Den første steinen

– Hvordan er ditt bilde av Gud?

– Oi, hva skal jeg si?

Zerai fyller munnen med luft, slipper den raskt ut, tenker litt, før han gjenforteller historien om Jesus, fariseerne og kvinnen som ble tatt for ekteskapsbrudd. Historien der Jesus slår fast at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Én etter én går alle bort, de eldste først.

– Heller ikke Jesus fordømte henne, men han sa også at hun ikke skulle gjøre det igjen. Det er for meg Gud i noen få ord: Nåde og rettferdighet.

– Du møter lidelse og død nesten daglig. Tviler du noen gang på en god Gud?

– Vår lidelse er vårt ansvar, ikke noe vi kan klandre Gud for. Han har gitt oss intelligens og frihet, og så er det opp til oss å velge det gode eller det onde. Gud er tålmodig, han venter til vi velger det gode.

– Har du virkelig aldri tvilt på Gud?

– Vel, noen ganger kan jeg spørre meg selv hvorfor Gud ikke griper inn. Men da sier jeg til meg selv at hvis han hadde gjort det, ville vi ikke vært fri. Følelsesmessig kan jeg ikke forstå hvorfor onde ting skjer, men når jeg reflekterer over det, forstår jeg det.

LES MER: Susanna Wallumrød fikk en åpenbaring på flyet

Født på nytt

Når han blir spurt om en gang han har tenkt at Gud burde ha grepet inn, trekker han fram ulykken utenfor Lampedusa i 2013. Etter at den overlastede båten fikk motorstopp, fyrte noen flyktninger opp et bål på dekk for å signalisere at de trengte hjelp. Ilden spredte seg, panikk brøt ut og rundt 370 mennesker omkom.

Etter ulykken samlet Zerai rundt halvparten av de overlevende i en kirke. Ved inngangen hang det et bilde av apostelen Paulus, barføtt og lenket, flytende på vrakrester fra båten som skulle ta ham til Roma. Ifølge Apostlenes gjerninger drev han i land på Malta, og ble tatt i mot av «uvanlige hjelpsomme» innbyggere.

Zerai ga de overlevende først råd om hvordan de skulle søke asyl og hva de burde svare under intervjuene. Deretter begynte han med åndelig veiledning.

– Jeg fortalte dem at de måtte se på seg selv som født på nytt, og at de måtte bruke denne nye sjansen til å bygge troen, adlyde Guds bud og alltid tenke på hva Gud kan gjøre for deg.

– De står på en måte i gjeld til Gud fordi han reddet livene deres?

– Ja, når man har opplevd en så stor nåde som livet er, så må man bruke det til å gjøre noe godt for andre.

– Noen av disse så på mens koner og barn druknet da båten sank. Hva sier du når de spør hvorfor Gud ikke reddet dem også?

– Det er ikke Guds feil. Hvem var det som tvang dem ut i denne situasjonen? Jo, det er myndigheter som gjør dårlige valg og menneskesmuglere som fysisk tvinger dem til å gjøre det på denne måten. Det er de som er ansvarlige, ikke Gud.

Knipse med fingrene

41-åringen svarer rolig, kortfattet og smilende på spørsmålene mens han dunker lett med hendene i armlenet. Men når vi begynner å snakke om menneskesmuglerne, skjerper han tonen.

Som ung prest hjalp han nemlig til å samle inn titusenvis av euro for å betale løsepengene smuglerne krevde for å slippe flyktninger fri. Han sluttet da han skjønte at det var som å forsøke å slukke et bål med bensin. De siste årene har han vært en sterk forkjemper for en større innsats mot disse bakmennene. Likevel blir han kritisert for at hans rolle som mellommann mellom båtflyktninger og kystvakten egentlig bare er til hjelp for menneskesmuglere.

– Det er nonsens. Alternativet er å la flyktningene seile sin egen sjø og drukne. Menneskesmuglerne bryr seg ikke om livene deres. Jeg ser på det som min plikt å redde liv, og samtidig kjempe mot menneskesmuglerne.

– Som prest: Elsker du menneskesmuglerne?

– Jeg vet ikke om jeg kan kalle det kjærlighet. Men jeg prøver å be for at de skal omvende seg og endre livet sitt. Men det er ikke enkelt å si at jeg elsker dem, for dette er mennesker med et stort ansvar. Mange mister livet og mange lider på grunn av dem. Det er et stort spørsmål...

LES MER: Sentralbanksjef Øystein Olsen håper han treffer broren igjen

Juba, Juba

Telefonregningen kan komme opp i flere tusen euro i måneden. Flyktningene har ofte ikke penger å ringe for, så Zerai må ringe dem opp igjen. Det går rundt ved hjelp av donasjoner fra privatpersoner. Han vil ikke ta i mot penger fra myndigheter eller institusjoner.

I 2006 grunnla han organisasjonen Agenzia Habeshia, som har fått navnet etter den dominerende folkegruppa på Afrikas horn. En av oppgavene til organisasjonen er å hjelpe til å bemanne en alarmsentral med flerspråklige frivillige, slik at Zerai kan få avlastning og hjelp når han ikke forstår språket. Den andre oppgaven er å reise rundt og presse politikere til å gjøre mer. Nylig la han fram tre punkter for EU-kommisjonen som han mener vil løse krisen.

– For det første må vi gå til roten av problemet og finne ut hvorfor mennesker flykter. Er det krig? Diktatorer? Vel, da må vi forandre det. For det andre må vi beskytte mennesker i transittland og gi dem et verdig liv på reisen. For det tredje...

Coldplay avbryter nok en gang. Zerai roter i lomma og finner telefonen. Hallo og salaam og noen raske setninger fram og tilbake og salaam igjen.

– Hva skjer?

– Det var fra Juba i Sør-Sudan.

– Er du involvert der også?

– Jada, sier han og ler.

– Jeg mottar problemer fra hele verden. Nå var det eritreiske flyktninger som bor i leire der som er under ild. De spurte om jeg kunne tale deres sak.

– Du er et verdensomspennende nødnummer.

– Ja, jeg har fått telefoner fra Indonesia, Jemen og Vietnam. Overalt hvor det er problemer.

LES MER: En åpenbaring på bussen endret jazzstjernen Live Maria Roggen

Lys bak døra

På denne måten er Zerai daglig i nærkontakt med døden. Likevel blir han overrasket når han blir spurt om han selv er redd for å dø. Han forteller at i Eritrea har de en bønn som handler om at man ikke skal være redd for døden, men for synden.

– For meg er døden som en stor dør. Du går ut av dette livet og inn i et nytt.

– Hva er bak døra?

– Det er i deg. Hvis du dør fra jorden med kjærlighet til Gud og din neste, er det lys bak døra.

– Og hvis ikke?

– Da venter du i mørket. Så det er opp til deg.

LES MER: Rut Helen Gjævert utløste debatt om Guds eksistens

Søster på båten

Coldplay spiller opp. En fra båten ringer og forteller at det begynner å blåse opp. De har fortsatt ikke fått motoren igang. Så kommer enda en telefon, denne gangen fra en slektning i Tyskland. Han har søstera si i båten. Zerai vet ikke noe mer, lover at han skal legge press på kystvakten.

– Jeg har ikke noe god følelse nå, sier han.

Dagen etter kommer det en melding fra det mest kjente nummeret i Nord-Afrika:

«Italia reddet alle sammen.»

ANNONSE
Min tro

Telefonen ringer. En gammel tastetelefon som sikkert har batterier som varer en uke. Den spede ringetonen minner om en Coldplay-låt. Det er fortsatt mørkt på hotellrommet.

– Hallo? Hallo? Salaam!

For eritreisk-italienske Mussie Zerai starter denne dagen i Trondheim som nesten alle andre dager – med et nødanrop fra Middelhavet. 260 flyktninger i én båt. Motoren har stoppet, båten driver. Ingen vet hvor de er.

Zerai pumper dem for opplysninger. Det har blitt rutine. Først roe dem ned, fortelle båtflyktningene at han er der, at han vil høre på dem og hjelpe dem – så få ut så mye fakta som mulig om posisjon, vær og tilstand på båten.

Etterpå ringer han den italienske kystvakta. Sier at de reise ut og hjelpe.

LES MER: Sherin Khankan er kvinnelig imam i København

Appelsinmarmelade

– Egentlig har det vært en rolig morgen. Det er bare én som har ringt, og han drøyde jo helt til klokka seks. Vanligvis kommer telefonene i tre-fire-tida på natta. Jeg trenger ikke vekkerklokka i sommerhalvåret.

Mussie Zerai står med frokostbrettet i hendene. To brødskiver med rikelig med appelsinmarmelade og en croissant. Samt en te druknet i melk og sukker. Morgenritualet med bønn og bibel tok han på hotellrommet for flere timer siden.

Denne uka har Zerai vært på Olavsfestdagene i Trondheim. Han har møtt den lokale eritreiske menigheten og diskutert humanitære korridorer med norske biskoper. Han begynner å bli et velkjent navn internasjonalt, og har blitt intervjuet i både Time og The New Yorker. I fjor fikk han både pavens velsignelse for sitt arbeid blant båtflyktninger og var en av Institutt for fredsforsknings (PRIOs) favoritter til Nobels fredspris.

Zerai finner en stol, lener seg tilbake og lar frokosten stå urørt. Kulemagen løfter opp den blåhvite skjorta som en iglo. Rundt halsen henger et gullkors, men ellers er det lite som minner om at han er romersk-katolsk prest.

LES MER: Domprost Anne-May Grasaas mente at kvinner ikke skal bli prester

Storfamilie

Mussie Zerai ble født i 1975 i Asmara, som i dag er hovedstaden i Eritrea, men som den gang ble styrt av marxistregjeringen i Etiopia.

Da Zerai var fem år gammel, døde mora i barsel mens hun fødte sitt åttende barn. To år senere ble faren arrestert av det hemmelige politiet, men klarte å bestikke seg ut av fengselet og flykte fra landet. Barna ble oppdratt av bestemora.

– Hun var en virkelig sterk, religiøs og trofast kvinne. Hun lærte meg å be, tok meg med til kirken og brukte all sin tid på meg og mine søsken, sier han.

Zerai likte seg i kirken. Det ble et tifluktssted mens den eritreiske frigjøringskrigen raste over landet. Han spilte fotball og volleyball, og sang i kirkekoret. På lørdager handlet han sammen med prestene, og den foreldreløse gutten opplevde å være en del av en større familie. Som 14-åring fortalte han bestemora at han ville bli prest.

– Hun var glad for det, men sa at vi måtte spørre biskopen og faren min. Biskopen sa ja. Min far, som bodde i Italia på den tiden, sa nei.

Faren mente sønnen var for ung til å ta et så radikalt valg, og at han heller burde komme og bo hos ham. I 1992, 17 år gammel, dro han fra barndomslandet – for godt.

– Jeg vokste opp uten noen form for frihet og var alltid redd for å uttale meg. Jeg ville leve i fred uten å være redd, så jeg skjønte at det var på tide å dra, sier han.

LES MER: Utøya-drapene utfordret troen til rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum

Frukt og frelse

Siden det var etiopisk styre i Eritrea, måtte han først til Addis Abeba for å ordne papirer og pass. Den fredlige flyturen står i skarp kontrast til den lange og farlige reisen hans landsmenn utsetter seg for i dag.

– Jeg pleier å si at jeg hadde en veldig privilegert flukt, sier han.

Det nye livet startet med at han pakket aviser og solgte frukt – og gikk på diskotek i helgene. Etter hvert begynte han å arbeide som frivillig tolk for en britisk prest på jernbanestasjonen som hjalp enslige, mindreårige asylsøkere å søke om opphold. Tanken om å bli prest var der fortsatt. Den britiske presten så at Zerai hadde et hjerte for flyktninger, og anbefalte ham å ta prestestudiet hos scalabrinianerne, et brorskap i den katolske kirke som egentlig ble opprettet for å arbeide blant italienere som utvandret til USA. I dag er de kjent for å hjelpe alle slags migranter.

Zerai gjorde som sin britiske venn anbefalte, men ble fort utålmodig og syntes ikke brødrene gjorde nok for alle de afrikanske flyktningene som sov i gatene. Brorskapet mente på sin side at han var for travel og ikke tok seg tid til å være til stede der. Etter at han hadde blitt ordinert prest, bestemte Zerai seg for å be om overflytning.

På vei ut fikk han med seg noen ord fra brorskapets leder: «Husk at det ikke er du som skal frelse verden. Jesus Kristus skal frelse verden.»

– Det var egentlig til stor hjelp. Jeg skal gjøre mitt beste og bruke evnene mine, og så får resten være opp til Gud. Han skal fullføre det. Jeg vet om mine svakheter, og ser ikke på meg selv som en frelser akkurat, sier Zerai, som nå er sokneprest i Sveits, og har oversyn over en voksende eritreisk diaspora der.

LES MER: Mina Finstad Berg la korset i skuffen 22. juli

Nummeret på veggen

+39.3384424202. Det var det italienske telefonnummeret Zerai i 2003 ga til en journalist som trengte hjelp til å oversette historiene til eritreere som var fanget i libyske interneringsleire. Nummeret spredte seg raskt. Først fra munn til munn. Deretter ble det skriblet opp på vegger og teltduker i flyktningleirer og fengsler over hele Nord-Afrika. Det ble sendt med Whatsapp-meldinger til diasporaen i Europa.

Nå har han altså blitt en enmanns alarmsentral for de tusenvis av flyktninger som forsøker å krysse Middelhavet hvert år. Siden han begynte å telle i 2011, regner han med at han har vært med på å redde 150.000 mennesker.

– Mange sier det er viktig å høre stemmen min. Det er håpets stemme, sier de.

Mens vi snakker stiger tonene fra Coldplay-låta opp fra lomma. Han sender et unnskyldende blikk, fisker opp telefonen og slår over til tigrinja, som er ett av to offisielle språk i Eritrea. Toneleiet blir plutselig kraftigere og raskere når han kan snakke barndomsspråket. Han snakker også flytende italiensk, mens engelsk har han lært seg i nyere tid.

– Hérray, hérray (ok, ok), sier han og avslutter samtalen.

– Er det flere i nød?

– Nå begynner familiemedlemmene å ringe. De vil vite hva som har skjedd og om slektningene er i fare eller ikke.

– Telefonen din er alltid på?

– Ja.

– Blir du ikke utslitt av det?

Zerai rekker ikke å svare før telefonen svarer for ham. Han ser oppgitt på den og ruller med øynene. En ny slektning er på tråden for å få vite siste nytt.

– Hva sier du til dem?

– Jeg sier at de må være tålmodige. Selv ikke den italienske kystvakten kan komme dit på to-tre minutter.

LES MER: Rune Gokstad shopper religion

Den første steinen

– Hvordan er ditt bilde av Gud?

– Oi, hva skal jeg si?

Zerai fyller munnen med luft, slipper den raskt ut, tenker litt, før han gjenforteller historien om Jesus, fariseerne og kvinnen som ble tatt for ekteskapsbrudd. Historien der Jesus slår fast at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Én etter én går alle bort, de eldste først.

– Heller ikke Jesus fordømte henne, men han sa også at hun ikke skulle gjøre det igjen. Det er for meg Gud i noen få ord: Nåde og rettferdighet.

– Du møter lidelse og død nesten daglig. Tviler du noen gang på en god Gud?

– Vår lidelse er vårt ansvar, ikke noe vi kan klandre Gud for. Han har gitt oss intelligens og frihet, og så er det opp til oss å velge det gode eller det onde. Gud er tålmodig, han venter til vi velger det gode.

– Har du virkelig aldri tvilt på Gud?

– Vel, noen ganger kan jeg spørre meg selv hvorfor Gud ikke griper inn. Men da sier jeg til meg selv at hvis han hadde gjort det, ville vi ikke vært fri. Følelsesmessig kan jeg ikke forstå hvorfor onde ting skjer, men når jeg reflekterer over det, forstår jeg det.

LES MER: Susanna Wallumrød fikk en åpenbaring på flyet

Født på nytt

Når han blir spurt om en gang han har tenkt at Gud burde ha grepet inn, trekker han fram ulykken utenfor Lampedusa i 2013. Etter at den overlastede båten fikk motorstopp, fyrte noen flyktninger opp et bål på dekk for å signalisere at de trengte hjelp. Ilden spredte seg, panikk brøt ut og rundt 370 mennesker omkom.

Etter ulykken samlet Zerai rundt halvparten av de overlevende i en kirke. Ved inngangen hang det et bilde av apostelen Paulus, barføtt og lenket, flytende på vrakrester fra båten som skulle ta ham til Roma. Ifølge Apostlenes gjerninger drev han i land på Malta, og ble tatt i mot av «uvanlige hjelpsomme» innbyggere.

Zerai ga de overlevende først råd om hvordan de skulle søke asyl og hva de burde svare under intervjuene. Deretter begynte han med åndelig veiledning.

– Jeg fortalte dem at de måtte se på seg selv som født på nytt, og at de måtte bruke denne nye sjansen til å bygge troen, adlyde Guds bud og alltid tenke på hva Gud kan gjøre for deg.

– De står på en måte i gjeld til Gud fordi han reddet livene deres?

– Ja, når man har opplevd en så stor nåde som livet er, så må man bruke det til å gjøre noe godt for andre.

– Noen av disse så på mens koner og barn druknet da båten sank. Hva sier du når de spør hvorfor Gud ikke reddet dem også?

– Det er ikke Guds feil. Hvem var det som tvang dem ut i denne situasjonen? Jo, det er myndigheter som gjør dårlige valg og menneskesmuglere som fysisk tvinger dem til å gjøre det på denne måten. Det er de som er ansvarlige, ikke Gud.

Knipse med fingrene

41-åringen svarer rolig, kortfattet og smilende på spørsmålene mens han dunker lett med hendene i armlenet. Men når vi begynner å snakke om menneskesmuglerne, skjerper han tonen.

Som ung prest hjalp han nemlig til å samle inn titusenvis av euro for å betale løsepengene smuglerne krevde for å slippe flyktninger fri. Han sluttet da han skjønte at det var som å forsøke å slukke et bål med bensin. De siste årene har han vært en sterk forkjemper for en større innsats mot disse bakmennene. Likevel blir han kritisert for at hans rolle som mellommann mellom båtflyktninger og kystvakten egentlig bare er til hjelp for menneskesmuglere.

– Det er nonsens. Alternativet er å la flyktningene seile sin egen sjø og drukne. Menneskesmuglerne bryr seg ikke om livene deres. Jeg ser på det som min plikt å redde liv, og samtidig kjempe mot menneskesmuglerne.

– Som prest: Elsker du menneskesmuglerne?

– Jeg vet ikke om jeg kan kalle det kjærlighet. Men jeg prøver å be for at de skal omvende seg og endre livet sitt. Men det er ikke enkelt å si at jeg elsker dem, for dette er mennesker med et stort ansvar. Mange mister livet og mange lider på grunn av dem. Det er et stort spørsmål...

LES MER: Sentralbanksjef Øystein Olsen håper han treffer broren igjen

Juba, Juba

Telefonregningen kan komme opp i flere tusen euro i måneden. Flyktningene har ofte ikke penger å ringe for, så Zerai må ringe dem opp igjen. Det går rundt ved hjelp av donasjoner fra privatpersoner. Han vil ikke ta i mot penger fra myndigheter eller institusjoner.

I 2006 grunnla han organisasjonen Agenzia Habeshia, som har fått navnet etter den dominerende folkegruppa på Afrikas horn. En av oppgavene til organisasjonen er å hjelpe til å bemanne en alarmsentral med flerspråklige frivillige, slik at Zerai kan få avlastning og hjelp når han ikke forstår språket. Den andre oppgaven er å reise rundt og presse politikere til å gjøre mer. Nylig la han fram tre punkter for EU-kommisjonen som han mener vil løse krisen.

– For det første må vi gå til roten av problemet og finne ut hvorfor mennesker flykter. Er det krig? Diktatorer? Vel, da må vi forandre det. For det andre må vi beskytte mennesker i transittland og gi dem et verdig liv på reisen. For det tredje...

Coldplay avbryter nok en gang. Zerai roter i lomma og finner telefonen. Hallo og salaam og noen raske setninger fram og tilbake og salaam igjen.

– Hva skjer?

– Det var fra Juba i Sør-Sudan.

– Er du involvert der også?

– Jada, sier han og ler.

– Jeg mottar problemer fra hele verden. Nå var det eritreiske flyktninger som bor i leire der som er under ild. De spurte om jeg kunne tale deres sak.

– Du er et verdensomspennende nødnummer.

– Ja, jeg har fått telefoner fra Indonesia, Jemen og Vietnam. Overalt hvor det er problemer.

LES MER: En åpenbaring på bussen endret jazzstjernen Live Maria Roggen

Lys bak døra

På denne måten er Zerai daglig i nærkontakt med døden. Likevel blir han overrasket når han blir spurt om han selv er redd for å dø. Han forteller at i Eritrea har de en bønn som handler om at man ikke skal være redd for døden, men for synden.

– For meg er døden som en stor dør. Du går ut av dette livet og inn i et nytt.

– Hva er bak døra?

– Det er i deg. Hvis du dør fra jorden med kjærlighet til Gud og din neste, er det lys bak døra.

– Og hvis ikke?

– Da venter du i mørket. Så det er opp til deg.

LES MER: Rut Helen Gjævert utløste debatt om Guds eksistens

Søster på båten

Coldplay spiller opp. En fra båten ringer og forteller at det begynner å blåse opp. De har fortsatt ikke fått motoren igang. Så kommer enda en telefon, denne gangen fra en slektning i Tyskland. Han har søstera si i båten. Zerai vet ikke noe mer, lover at han skal legge press på kystvakten.

– Jeg har ikke noe god følelse nå, sier han.

Dagen etter kommer det en melding fra det mest kjente nummeret i Nord-Afrika:

«Italia reddet alle sammen.»

ANNONSE

Mussie Zerai

  • 41 år, fra Eritrea
  • Flyktet til Italia som fjortenåring
  • Ble ordinert til romersk-katolsk prest i 2010.
  • Går også under navnene Abba Mussie Zerai, Moses Zerai og Fader Moses.
  • Har blitt verdenskjent for sitt arbeid for migranter som forsøker å krysse Middelhavet. Grunnla i 2006 organisasjonen Agenzia Habeshia som arbeider for migranter og flyktningers rettigheter.
  • I 2015 foreslo Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo ham til Nobels fredspris.
  • Var denne uken paneldeltager på Olavsfestdagene i Trondheim.