ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Mannen som 
misliker «Min tro»

Gunnleik Seierstad liker ikke vignetten for denne spalten. 
Misjonsgeneralen sammenligner en egenkomponert tro 
med det å gå ut på en suspekt hengebro.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Gunnleik Seierstad

  • Alder: 79.
  • Bosted: Lambertseter 
i Oslo.
  • Yrke: Misjonær (har aldri hatt noe annet yrke, jeg).
  • Familie: Gift med 
Ingebjørg, fire barn, 
seks barnebarn.
  • Hobbyer: Mosjonsidrett, tennis, løping, gåturer, lesing.
Min tro

Han legger fra seg en slitt bibel på bordet, ved siden av paraplyen. Solbrun og smilende setter han seg og tar fram et ark med notater. Han har forberedt seg.

Vi møtes på Rustadsaga sportsstue, i utkanten av hans kjære Østmarka. Han skulle gjerne gjort intervjuet på Mariholtet en halv mil lenger inn. Der ville brødskiva med brunost definitivt smakt enda bedre.

– Jeg liker ikke tittelen «Min tro», åpner han. 
– La meg forklare: Da jeg var misjonær i Equador, skulle lokalbefolkningen innvie en hengebro over en elv. Da alle var ute på broen, kollapset den. De havnet i elva. Hva jeg prøver å si? De hadde alle en sterk tro, de hadde tillit til byggverket. Men ingen av dem hadde studert fundamentet. For oss som er kristne, er fundamentet Bibelen. Derfor blir det galt å komponere sin egen subjektive tro.

Seierstad sammenligner det å komme til tro med det å forelske seg:

– For at man skal bli sikker nok til å satse, må man bli overbevist om at man har funnet den rette. Det skjer ved at man blir kjent med hverandre. På samme måten finner man troen ved å bli kjent med Jesus. Det er et risikoprosjekt, jeg innrømmer det, akkurat som det å gifte seg. Man kan ikke bevise noe som helst, men likevel bli overbevist og satse livet sitt på prosjektet. Hele den kristne tro avhenger av om Jesus sto opp av graven eller ikke. Hvis det ikke skjedde, så er det jeg forkynner tomme ord, juks og selvbedrag.

– Men er det ikke slik at vi alle til en viss grad konstruerer vår egen virkelighet?

– Jo, det tror jeg. Men den konstruerte virkeligheten som vi lager, om vi er aldri så kristelige, den vil være nokså tynn og amatørmessig. Mitt trosstandpunkt er at det finnes en virkelighet som er dypere enn det vi ser.

MIN TRO: Torleiv Ole Rognums tro ble utfordret av Utøya

 

I rullestol

Snart 79 år gamle Seierstad har virkelig satset livet sitt på at Gud finnes og at det er en alvorlig sak ikke å ta det på alvor.

Etter utdannelse i nøytronfysikk, tok livet hans en vending da han ble ungdomssekretær i Laget. Han arbeidet i Santalmisjonen i 23 år, først som misjonær, senere som misjonssekretær og til sist som generalsekretær. Så ble han kalt til London og var leder for bibelarbeidet i Europa og Midtøsten i seks år. Deretter fulgte åtte som generalsekretær i Det norske Bibelselskap.

– Hvordan har troen din forandret seg underveis?

– Ikke så mye. Den er nok blitt litt dypere, og jeg er blitt mer selvkritisk. Det håper jeg i alle fall. Jeg må nok oftere be om tilgivelse enn før. Det gjelder også i ekteskapet. Jeg er ingen verdensmester der. Kona mi hevder at jeg pleier å si: «Jeg tok kanskje feil ...».

– Hvordan er Gud?

– På fars gravstein står det: «Gud er kjærlighet». Jeg var den første i familien som fikk polio i 1951, men fikk ikke varige mén. Far var ikke så heldig, han satt i rullestol i 36 år. Det har formet troen og gudsbildet mitt. For far mente hele livet at Gud var god mot ham, selv om han ikke ble helbredet da Ole Hallesby og noen venner salvet ham og ba for ham.

– Hva skulle du gjort uten Gud?

– Jeg kjenner mange som ikke tror på Gud og som lever rike liv. De realiserer sine evner og viser nestekjærlighet klarere enn oss kristne. For meg ville livet likevel vært meningsløst uten Jesus og frelsesbudskapet. I skapelsesfortellingen står det at mennesket får i oppgave å dyrke og vokte jorden. Men hva gjør vi? Vi dyrker oss selv og ødelegger jorden. Det var ikke epleslang Adam og Eva drev på med. Djevelen fikk dem til å tro at de skulle bli som Gud og selv bestemme hva som er rett og galt. Mennesket satte seg selv i Guds sted.

– Og de kristne setter kanskje Gud i menneskets sted?

– Jeg skjønner at mange ser det sånn. Gudsbildet vårt er påvirket av det menneskelige. Og for all del, historien viser at kristne, også biskoper, har satt seg selv i Guds sted. Det gjøres mange forsøk på å moderere kristendommen og gjøre den relevant for tidens verdensbilde, men det vil alltid være mislykket.

– Men ser du ikke at du selv møtte kristendommen på et tilfeldig sted både historisk og 
geografisk?

– Jo, jeg ser det. Derfor må vi som tror starte helt nedenfra. Vi må gå til grunnkildene og være radikale disipler som forkynner evangeliet og kjemper for fattige og undertrykte.

– Hva gjør det med deg intellektuelt å vite at det er tilfeldig at du ble født i et kristent hjem, og ikke et ateistisk eller muslimsk?

– Det gjør det dobbelt alvorlig. Det er klart at jeg kunne vært like overbevist om en annen tro om jeg hadde vært født inn i den. Det er en smerte å vite om og en sterk utfordring til å dele det glade budskapet.

– Har du hatt noen troskrise?

– Ikke en eksistensiell krise. Men når noen som står meg nær rammes av ulykker, så kjenner jeg på smerte og fortvilelse. Og jeg sliter med hva som er meningen.

– Må det være en mening?

– Jeg tror ikke vi får svar på det. Selv legger jeg det i Guds hender og forsøker å forsone meg med at han vet svaret.

 


For å bruke et bilde, så ser jeg 
på meg selv 
som en tigger 
som forteller­ 
en annen tigger om hvor han har funnet mat.


 

Lapp i baklomma

Gunnleik Seierstad er ikke ukjent med ulykker selv heller. I 2001 hadde han et oppdrag for Bibelselskapet i krigsherjede Irak. Da han kom hjem til Norge, pustet han lettet ut. Følte seg trygg. Så dro han på en samling på Nordmarkskapellet i Oslomarka. Midt på natten skulle han på do. Ved en misforståelse gikk han inn feil dør, der det gikk en stige ned til gulvet tre meter under ham. Seierstad oppdaget det for seint og falt ned med hodet først. Han våknet på nevrokirurgen på Rikshospitalet og var omgitt av folk i hvitt.

– Jeg hadde en mistanke om at jeg ikke var i himmelen, selv om kona mi var der, ler han.

Legene konstaterte at han var blitt døv på det ene øret og balansenerven var ødelagt.

– Hvis det er det øret du normalt vender mot meg, så gjør det kanskje ikke så stor forskjell, spøkte kona.

Det tok fem måneder før Seierstad klarte å jobbe igjen. I begynnelsen var det vanskelig å gå. Han måtte støttes av kona når han skulle krysse gaten.

Derfor er det kanskje ikke så rart at kona er skeptisk når han jevnlig løper på ulendte stier i Østmarka i en alder av nesten 80. Hun ønsker i det minste at han skal ha med seg mobil, men det liker han ikke. Som kompromiss, som han kaller det, har han en lapp i baklomma med navn, adresse og telefonnummeret til henne.

– Jeg var ulydig mot kona i sommer, da jeg på sti løp inn til Mariholtet. Den var veldig steinete, og jeg har egentlig lovet henne at jeg skal gå i nedoverbakkene når det er mye stein. Men jeg følte meg sprek den dagen, så jeg lot det stå til. Det endte med at jeg gikk på trynet. Jeg brakk nesa og blødde mye. Jeg måtte gå flere kilometer til bilen, og folk som møtte meg, snudde seg stort sett vekk.

– Det var ingen barmhjertig samaritan der?

– Jo, til slutt var det noen som spurte om jeg trengte hjelp. Det minnet meg om en tidlig søndagsmorgen hvor jeg satt hjemme og forberedte en preken om akkurat den teksten. Da ringte det på døren. Jeg gikk motvillig dit. Der sto det en kvinne som så ut som en uteligger eller narkoman. Jeg hadde veldig lyst til å avvise henne, for jeg hadde jo en preken å fullføre. Men med tanke på hva bibelteksten handlet om, klarte jeg heldigvis å overstyre min førstereaksjon slik at jeg inviterte henne inn.

MIN TRO: Mina Finstad Berg vender seg ofte til Gud, men hun får aldri svar.

 


Jeg ønsker å være forberedt på døden.


 

Tiggeren

Gunnleik Seierstad ønsker ikke å bli omtalt som pensjonist. I egne øyne er han fortsatt misjonær. Og det er han nok i mange andres øyne også.

Jeg møtte ham til en uformell prat på Mariholtet tidligere i sommer. Der fortalte han om troen sin, og det tok ikke lang tid før en mann ved nabobordet ble nysgjerrig og begynte å stille ham spørsmål. Da jeg dro etter en stund, overtok mannen ved nabobordet plassen min.

– Vi har hatt epostkontakt etterpå, smiler Seierstad­.

– Hvilken rett har vi til å prakke vår egen tro på andre?

– Ingen rett. Jeg har aldri sagt til verken en ateist eller muslim at de må bli kristne. Men jeg forteller frimodig om Jesus. For å bruke et bilde, så ser jeg på meg selv som en tigger som forteller en annen tigger om hvor han har funnet mat.

– Tror du eller vet du?

– Jeg vet på hvem jeg tror, som Paulus skriver i brevet til Timoteus. Jeg har ikke noe bedre svar enn det.

– Du tror ikke på det du vet?

– Hvis du med å vite mener det som er natur-
vitenskapelig akseptert, så tror jeg det. Men troen trenger ingen vitenskapelige krykker. Derfor er det å tro en risikosport. Det finnes ingen livssyn som ikke har postulater i bunnen. Naturvitenskap har også det. Og vitenskapen er også i utvikling. Jo mer vi forstår av verden, jo mer forstår vi at vi ikke forstår.

– Hvilke vaner har troen gitt deg?

– Det første bibelordet jeg leste etter å ha blitt døv var: «Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis». Nå forsøker jeg å lese Bibelen om morgenen, før jeg åpner Vårt Land eller Dagen. Og ikke bare dagens ord, men sammenhengen som det står i.

– Finnes det en fortapelse?

– Det er jo det Jesus sier i Den lille bibel (Joh. 3.16). At hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jeg ser at denne obligatoriske delen av liturgien sløyfes stadig oftere i begravelser. Det er et alvorlig symptom for kirken.

– Hvordan kan man unngå å skrike ut advarsler kontinuerlig dersom man tror at folk er på vei mot fortapelsen?

– Man kan ikke true eller skremme noen inn i himmelen. Vi må forkynne Jesus som frelser, men vi må ikke late som om det er et lykkebudskap som bare er litt bedre enn mange andre. Det er lett å være feig, også for meg. Det koster jo å involvere seg i andres­ liv. Det er lettere å henge sammen bare med de som tror som en selv. Men det blir en slags åndelig dovenskap.

MIN TRO: Rune Andersen hadde en fantastisk mor, og en grusom barndom


4 raske

Gud er: 
Kjærlighet.

På min gravstein: 
Uten stemmerett på aktuelt tidspunkt.

Kan ikke leve uten: 
Guds nåde og minste-
pensjonistenes forbønn.

Boken alle må lese: 
The Radical Disciple av 
John Stott.


 

Døden nær

Å være doven kan ingen beskylde Gunnleik Seierstad for. Hans mål er at han skal klare å jogge de åtte kilometerne rundt Nøklevann når han fyller åtti år neste høst.

– Døden har allerede tatt mange venner. Jeg har ingen garantier. Men jeg er veldig takknemlig for hvert år jeg får leve. Og jeg er takknemlig for alle de gode medarbeiderne jeg har hatt i livet.

– Hva tenker du om at døden nærmer seg, det gjør den jo for oss alle?

– Helt sant. Jeg møtte dette allerede på befalsskolen, da vi trente på å treffe stridsvogner med raketter. Jeg hadde akkurat kommet meg i skjul da det smalt. En god venn og offiser døde. Det var så nær som det kunne vært, og jeg tenkte: Neste gang er det meg. Det gjorde meg veldig bevisst på at hver dag er uendelig mye verdt. Jeg ønsker å være forberedt på døden.

– Hvordan?

– For det første har vi kvittet oss med mye. Så vil jeg leve åpent med Gud og mennesker og be om tilgivelse mens jeg kan. Å besøke folk på dødsleiet er noe av det mest meningsfylte jeg gjør. Det å høre hva de sier når de vet at det er noe av det siste de får sagt, det gjør inntrykk.387345_NP.jpg

– Hva venter deg etter døden?

– Jeg vet jo ikke noe mer om det enn det som står i Bibelen: At jeg skal få se Jesus slik han er. Det står at alt skal bli nytt, så jeg har tro på at det blir fint. Men det hender jeg tenker når jeg er ute og jogger i naturen at det er så mye av Guds godhet og skjønnhet her, at det skal godt gjøres å overgå det.

– Kan vi velge vår skjebne, eller blir den tildelt?

Lang tenkepause. Veldig lang.

– Det er et vanskelig spørsmål. Det er mye vi ikke kan velge. Som foreldre og fødested. Vi havner i mange situasjoner vi ikke har valgt, men vi kan velge hvordan vi vil håndtere det. Vi er fortellere av vår egen historie, og jeg husker hvordan min far uttrykte seg en gang jeg pirket i hvordan han selv oppførte seg i sin ungdom: «Det kan muligens­ bero på noe man kan kalle en interesse-
betont erindringsforskyvning», sa han. Og det kan nok hende det gjelder for meg som intervjuobjekt også, humrer Seierstad.

LES ALLE MIN TRO-INTERVJUENE HER

ANNONSE

BILDER

Min tro

Han legger fra seg en slitt bibel på bordet, ved siden av paraplyen. Solbrun og smilende setter han seg og tar fram et ark med notater. Han har forberedt seg.

Vi møtes på Rustadsaga sportsstue, i utkanten av hans kjære Østmarka. Han skulle gjerne gjort intervjuet på Mariholtet en halv mil lenger inn. Der ville brødskiva med brunost definitivt smakt enda bedre.

– Jeg liker ikke tittelen «Min tro», åpner han. 
– La meg forklare: Da jeg var misjonær i Equador, skulle lokalbefolkningen innvie en hengebro over en elv. Da alle var ute på broen, kollapset den. De havnet i elva. Hva jeg prøver å si? De hadde alle en sterk tro, de hadde tillit til byggverket. Men ingen av dem hadde studert fundamentet. For oss som er kristne, er fundamentet Bibelen. Derfor blir det galt å komponere sin egen subjektive tro.

Seierstad sammenligner det å komme til tro med det å forelske seg:

– For at man skal bli sikker nok til å satse, må man bli overbevist om at man har funnet den rette. Det skjer ved at man blir kjent med hverandre. På samme måten finner man troen ved å bli kjent med Jesus. Det er et risikoprosjekt, jeg innrømmer det, akkurat som det å gifte seg. Man kan ikke bevise noe som helst, men likevel bli overbevist og satse livet sitt på prosjektet. Hele den kristne tro avhenger av om Jesus sto opp av graven eller ikke. Hvis det ikke skjedde, så er det jeg forkynner tomme ord, juks og selvbedrag.

– Men er det ikke slik at vi alle til en viss grad konstruerer vår egen virkelighet?

– Jo, det tror jeg. Men den konstruerte virkeligheten som vi lager, om vi er aldri så kristelige, den vil være nokså tynn og amatørmessig. Mitt trosstandpunkt er at det finnes en virkelighet som er dypere enn det vi ser.

MIN TRO: Torleiv Ole Rognums tro ble utfordret av Utøya

 

I rullestol

Snart 79 år gamle Seierstad har virkelig satset livet sitt på at Gud finnes og at det er en alvorlig sak ikke å ta det på alvor.

Etter utdannelse i nøytronfysikk, tok livet hans en vending da han ble ungdomssekretær i Laget. Han arbeidet i Santalmisjonen i 23 år, først som misjonær, senere som misjonssekretær og til sist som generalsekretær. Så ble han kalt til London og var leder for bibelarbeidet i Europa og Midtøsten i seks år. Deretter fulgte åtte som generalsekretær i Det norske Bibelselskap.

– Hvordan har troen din forandret seg underveis?

– Ikke så mye. Den er nok blitt litt dypere, og jeg er blitt mer selvkritisk. Det håper jeg i alle fall. Jeg må nok oftere be om tilgivelse enn før. Det gjelder også i ekteskapet. Jeg er ingen verdensmester der. Kona mi hevder at jeg pleier å si: «Jeg tok kanskje feil ...».

– Hvordan er Gud?

– På fars gravstein står det: «Gud er kjærlighet». Jeg var den første i familien som fikk polio i 1951, men fikk ikke varige mén. Far var ikke så heldig, han satt i rullestol i 36 år. Det har formet troen og gudsbildet mitt. For far mente hele livet at Gud var god mot ham, selv om han ikke ble helbredet da Ole Hallesby og noen venner salvet ham og ba for ham.

– Hva skulle du gjort uten Gud?

– Jeg kjenner mange som ikke tror på Gud og som lever rike liv. De realiserer sine evner og viser nestekjærlighet klarere enn oss kristne. For meg ville livet likevel vært meningsløst uten Jesus og frelsesbudskapet. I skapelsesfortellingen står det at mennesket får i oppgave å dyrke og vokte jorden. Men hva gjør vi? Vi dyrker oss selv og ødelegger jorden. Det var ikke epleslang Adam og Eva drev på med. Djevelen fikk dem til å tro at de skulle bli som Gud og selv bestemme hva som er rett og galt. Mennesket satte seg selv i Guds sted.

– Og de kristne setter kanskje Gud i menneskets sted?

– Jeg skjønner at mange ser det sånn. Gudsbildet vårt er påvirket av det menneskelige. Og for all del, historien viser at kristne, også biskoper, har satt seg selv i Guds sted. Det gjøres mange forsøk på å moderere kristendommen og gjøre den relevant for tidens verdensbilde, men det vil alltid være mislykket.

– Men ser du ikke at du selv møtte kristendommen på et tilfeldig sted både historisk og 
geografisk?

– Jo, jeg ser det. Derfor må vi som tror starte helt nedenfra. Vi må gå til grunnkildene og være radikale disipler som forkynner evangeliet og kjemper for fattige og undertrykte.

– Hva gjør det med deg intellektuelt å vite at det er tilfeldig at du ble født i et kristent hjem, og ikke et ateistisk eller muslimsk?

– Det gjør det dobbelt alvorlig. Det er klart at jeg kunne vært like overbevist om en annen tro om jeg hadde vært født inn i den. Det er en smerte å vite om og en sterk utfordring til å dele det glade budskapet.

– Har du hatt noen troskrise?

– Ikke en eksistensiell krise. Men når noen som står meg nær rammes av ulykker, så kjenner jeg på smerte og fortvilelse. Og jeg sliter med hva som er meningen.

– Må det være en mening?

– Jeg tror ikke vi får svar på det. Selv legger jeg det i Guds hender og forsøker å forsone meg med at han vet svaret.

 


For å bruke et bilde, så ser jeg 
på meg selv 
som en tigger 
som forteller­ 
en annen tigger om hvor han har funnet mat.


 

Lapp i baklomma

Gunnleik Seierstad er ikke ukjent med ulykker selv heller. I 2001 hadde han et oppdrag for Bibelselskapet i krigsherjede Irak. Da han kom hjem til Norge, pustet han lettet ut. Følte seg trygg. Så dro han på en samling på Nordmarkskapellet i Oslomarka. Midt på natten skulle han på do. Ved en misforståelse gikk han inn feil dør, der det gikk en stige ned til gulvet tre meter under ham. Seierstad oppdaget det for seint og falt ned med hodet først. Han våknet på nevrokirurgen på Rikshospitalet og var omgitt av folk i hvitt.

– Jeg hadde en mistanke om at jeg ikke var i himmelen, selv om kona mi var der, ler han.

Legene konstaterte at han var blitt døv på det ene øret og balansenerven var ødelagt.

– Hvis det er det øret du normalt vender mot meg, så gjør det kanskje ikke så stor forskjell, spøkte kona.

Det tok fem måneder før Seierstad klarte å jobbe igjen. I begynnelsen var det vanskelig å gå. Han måtte støttes av kona når han skulle krysse gaten.

Derfor er det kanskje ikke så rart at kona er skeptisk når han jevnlig løper på ulendte stier i Østmarka i en alder av nesten 80. Hun ønsker i det minste at han skal ha med seg mobil, men det liker han ikke. Som kompromiss, som han kaller det, har han en lapp i baklomma med navn, adresse og telefonnummeret til henne.

– Jeg var ulydig mot kona i sommer, da jeg på sti løp inn til Mariholtet. Den var veldig steinete, og jeg har egentlig lovet henne at jeg skal gå i nedoverbakkene når det er mye stein. Men jeg følte meg sprek den dagen, så jeg lot det stå til. Det endte med at jeg gikk på trynet. Jeg brakk nesa og blødde mye. Jeg måtte gå flere kilometer til bilen, og folk som møtte meg, snudde seg stort sett vekk.

– Det var ingen barmhjertig samaritan der?

– Jo, til slutt var det noen som spurte om jeg trengte hjelp. Det minnet meg om en tidlig søndagsmorgen hvor jeg satt hjemme og forberedte en preken om akkurat den teksten. Da ringte det på døren. Jeg gikk motvillig dit. Der sto det en kvinne som så ut som en uteligger eller narkoman. Jeg hadde veldig lyst til å avvise henne, for jeg hadde jo en preken å fullføre. Men med tanke på hva bibelteksten handlet om, klarte jeg heldigvis å overstyre min førstereaksjon slik at jeg inviterte henne inn.

MIN TRO: Mina Finstad Berg vender seg ofte til Gud, men hun får aldri svar.

 


Jeg ønsker å være forberedt på døden.


 

Tiggeren

Gunnleik Seierstad ønsker ikke å bli omtalt som pensjonist. I egne øyne er han fortsatt misjonær. Og det er han nok i mange andres øyne også.

Jeg møtte ham til en uformell prat på Mariholtet tidligere i sommer. Der fortalte han om troen sin, og det tok ikke lang tid før en mann ved nabobordet ble nysgjerrig og begynte å stille ham spørsmål. Da jeg dro etter en stund, overtok mannen ved nabobordet plassen min.

– Vi har hatt epostkontakt etterpå, smiler Seierstad­.

– Hvilken rett har vi til å prakke vår egen tro på andre?

– Ingen rett. Jeg har aldri sagt til verken en ateist eller muslim at de må bli kristne. Men jeg forteller frimodig om Jesus. For å bruke et bilde, så ser jeg på meg selv som en tigger som forteller en annen tigger om hvor han har funnet mat.

– Tror du eller vet du?

– Jeg vet på hvem jeg tror, som Paulus skriver i brevet til Timoteus. Jeg har ikke noe bedre svar enn det.

– Du tror ikke på det du vet?

– Hvis du med å vite mener det som er natur-
vitenskapelig akseptert, så tror jeg det. Men troen trenger ingen vitenskapelige krykker. Derfor er det å tro en risikosport. Det finnes ingen livssyn som ikke har postulater i bunnen. Naturvitenskap har også det. Og vitenskapen er også i utvikling. Jo mer vi forstår av verden, jo mer forstår vi at vi ikke forstår.

– Hvilke vaner har troen gitt deg?

– Det første bibelordet jeg leste etter å ha blitt døv var: «Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis». Nå forsøker jeg å lese Bibelen om morgenen, før jeg åpner Vårt Land eller Dagen. Og ikke bare dagens ord, men sammenhengen som det står i.

– Finnes det en fortapelse?

– Det er jo det Jesus sier i Den lille bibel (Joh. 3.16). At hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jeg ser at denne obligatoriske delen av liturgien sløyfes stadig oftere i begravelser. Det er et alvorlig symptom for kirken.

– Hvordan kan man unngå å skrike ut advarsler kontinuerlig dersom man tror at folk er på vei mot fortapelsen?

– Man kan ikke true eller skremme noen inn i himmelen. Vi må forkynne Jesus som frelser, men vi må ikke late som om det er et lykkebudskap som bare er litt bedre enn mange andre. Det er lett å være feig, også for meg. Det koster jo å involvere seg i andres­ liv. Det er lettere å henge sammen bare med de som tror som en selv. Men det blir en slags åndelig dovenskap.

MIN TRO: Rune Andersen hadde en fantastisk mor, og en grusom barndom


4 raske

Gud er: 
Kjærlighet.

På min gravstein: 
Uten stemmerett på aktuelt tidspunkt.

Kan ikke leve uten: 
Guds nåde og minste-
pensjonistenes forbønn.

Boken alle må lese: 
The Radical Disciple av 
John Stott.


 

Døden nær

Å være doven kan ingen beskylde Gunnleik Seierstad for. Hans mål er at han skal klare å jogge de åtte kilometerne rundt Nøklevann når han fyller åtti år neste høst.

– Døden har allerede tatt mange venner. Jeg har ingen garantier. Men jeg er veldig takknemlig for hvert år jeg får leve. Og jeg er takknemlig for alle de gode medarbeiderne jeg har hatt i livet.

– Hva tenker du om at døden nærmer seg, det gjør den jo for oss alle?

– Helt sant. Jeg møtte dette allerede på befalsskolen, da vi trente på å treffe stridsvogner med raketter. Jeg hadde akkurat kommet meg i skjul da det smalt. En god venn og offiser døde. Det var så nær som det kunne vært, og jeg tenkte: Neste gang er det meg. Det gjorde meg veldig bevisst på at hver dag er uendelig mye verdt. Jeg ønsker å være forberedt på døden.

– Hvordan?

– For det første har vi kvittet oss med mye. Så vil jeg leve åpent med Gud og mennesker og be om tilgivelse mens jeg kan. Å besøke folk på dødsleiet er noe av det mest meningsfylte jeg gjør. Det å høre hva de sier når de vet at det er noe av det siste de får sagt, det gjør inntrykk.387345_NP.jpg

– Hva venter deg etter døden?

– Jeg vet jo ikke noe mer om det enn det som står i Bibelen: At jeg skal få se Jesus slik han er. Det står at alt skal bli nytt, så jeg har tro på at det blir fint. Men det hender jeg tenker når jeg er ute og jogger i naturen at det er så mye av Guds godhet og skjønnhet her, at det skal godt gjøres å overgå det.

– Kan vi velge vår skjebne, eller blir den tildelt?

Lang tenkepause. Veldig lang.

– Det er et vanskelig spørsmål. Det er mye vi ikke kan velge. Som foreldre og fødested. Vi havner i mange situasjoner vi ikke har valgt, men vi kan velge hvordan vi vil håndtere det. Vi er fortellere av vår egen historie, og jeg husker hvordan min far uttrykte seg en gang jeg pirket i hvordan han selv oppførte seg i sin ungdom: «Det kan muligens­ bero på noe man kan kalle en interesse-
betont erindringsforskyvning», sa han. Og det kan nok hende det gjelder for meg som intervjuobjekt også, humrer Seierstad.

LES ALLE MIN TRO-INTERVJUENE HER

ANNONSE

Gunnleik Seierstad

  • Alder: 79.
  • Bosted: Lambertseter 
i Oslo.
  • Yrke: Misjonær (har aldri hatt noe annet yrke, jeg).
  • Familie: Gift med 
Ingebjørg, fire barn, 
seks barnebarn.
  • Hobbyer: Mosjonsidrett, tennis, løping, gåturer, lesing.