ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

En uløselig kabal

Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg. Samme hvor mye hun ba forsvant ikke smerten og det vonde.

ANNONSE
ANNONSE

Anne-May Grasaas

  • 60 år og fra Kristiansand.
  • Er domprost i Oslo domkirke.
  • Har studert ved Det teologiske menighetsfakultet.
  • Har jobbet mange år som sokneprest i Trefoldighetskirken i Oslo og har også Jobbet i mange år i Ungdom i oppdrag og i Frikirken.

dagens bibeltekst

2 Tim 1,6-11
Min tro

Det var november 1982. På fødeavdelingen på Hamar sykehus var noe brått veldig galt. I hui og hast ble Anne-May gjort klart til keisersnitt. Hele sitt liv hadde hun levd i troen på at Gud ville henne vel. Så falt verden i grus. 

Den lille jenta var helt slapp og ble sendt av gårde til Rikshospitalet. Skulle hun overleve eller dø? Og hva var galt med kroppen hennes? 

Tilbake på fødeavdelingen lå Anne-May. Det rev i hjertet, tårene rant. Gud hadde alltid vært hennes trygge havn. Brått var lyset borte. Smertene etter keisersnittet ble en bagatell. Fortvilelsen rev kroppen i stykker innvendig. Da kom en jordmor kom inn, tok henne i hånden og sa: 

«Vær sterk min sjel i denne tid, når du har tungt å bære. Se mørket blir din modningstid, den tid du går i lære. En dag til slutt, blir mørket brutt av lyset fra Guds framtid».

Stillhet

Domprost Anne-May Grasaas blir litt blank i øynene. 

– Jordmoren visste vel at jeg var med i Ungdom i oppdrag og tok sjansen. Hun var visst pinsevenn har jeg fått høre i ettertid. 

Ordene hjalp litt, men smerten var ikke til å komme unna. 

– Lenge tenkte jeg at hun kom til å bli frisk. Men til slutt måtte vi akseptere at hun var funksjonshemmet og etter hvert også psykisk utviklingshemmet. 

Den rolige stemmen til Grasaas blander seg med lyden av turister, kjøpeglade nordmenn og byggearbeid på Karl Johan, som siver inn gjennom de høye vinduene i prestekontoret ved Oslo domkirke. Det er mandag og fire dager til minnegudstjenesten 22. juli. NRK har nettopp gått. Det går ofte i ett for Grasaas. De over tretti prestene hun har ansvaret for kan ofte få e-post fra henne sent på kvelden. 

Men når hun snakker med Gud vil hun gjerne være helt stille for seg selv. 

– Å være stille med Gud kan være mye. Noen ganger har jeg så mye på hjertet, så mye som er vanskelig eller som jeg ikke forstår. Da skriver jeg det ned som en slags bønn over mange A4-sider. Andre ganger er jeg bare stille og åpen for Guds nærvær. 

LES FLERE MIN TRO-INTERVJU

Oppriktig tro

Troen var med fra barndommen, aftenbønn og bordvers var en selvfølge. Hun og søsknene ble sendt på søndagsskole. Og allerede som liten gikk hun derfor alene i kirken om søndagene.

– Jeg spurte hjemme og fikk lov. Mor og far var ikke aktive i kirken da. De hadde vel nok med andre ting, men besteforeldrene mine var veldig sterke i troen.

Farens foreldre var læstadianere og bodde i Tromsø. På morssiden var bestefar medlem av Guds menighet på Vegårshei. Hun var mye hos mormor og bestefar. 

– I ettertid ser jeg at de ble sterke forbilder for meg. De var så oppriktig troende. Allerede da skjønte jeg at troen er selve pulsen i livet.

Kall

I ungdomstiden var det rett inn i Yngres og Skolelaget. Ledervervet var en selvfølge, både på ungdomskolen, gymnaset og senere på lærerskolen.

Hjemme syntes moren hennes av og til dette med troen kunne gå litt langt. Særlig når Anne-May satt alene på rommet sitt og leste i Bibelen en fast stund hver dag.

– Det var nesten en lov i skolelaget at man skulle ha en sånn time med bibellesning hver dag for å være en god kristen. Og jeg var, og er vel ennå, et pliktoppfyllende menneske. Men jeg lærte også utrolig mye i laget. Det var også der jeg ble mer konservativ, i synet på kvinnelige prester, for eksempel. Det var ikke noe jeg hadde med meg hjemmefra.

Etter gymnaset begynte hennes beste kamerat å studere teologi. Hun var misunnelig.

– Jeg kjente jo at det var det jeg også hadde mest lyst til, men det var uaktuelt.

– Var det et kall til å bli prest?

– Mitt kall har aldri vært å bli prest, det har vært å følge Jesus og formidle hans evangelium. Hva slags utslag og form det får har variert gjennom livet.

Den gangen var hun sikker: Kvinner kunne ikke være prester. Isteden ville hun bli misjonær. Uansett hva det innebar, om det gjorde at hun aldri ble gift, eller ble sendt til land hun egentlig ikke turte å dra til.

Kristi kjærlighet tvinger oss» som det står i Bibelen. Det var det jeg hadde lært og det var sånn jeg kjente det, at dette bare var noe jeg måtte gjøre.

– Tenkte du at mennesker måtte bli frelst for ikke å fortapes?

– Det er klart det lå der i bakhodet. Det var et alvor i det. I dag vektlegger jeg annerledes, men ønsket er fremdeles det samme når jeg forkynner i Domkirken: At mennesker skal innse at troen på Gud er relevant for det livet vi lever. Men jeg er ikke, og har aldri vært, noen dommedagsprofet.

Levde i tro

Før hun kunne reise ut som misjonær, måtte hun bli lærer. Hun startet på lærerskolen i Bergen. Det siste året tok hun stipend, men ikke lån. Hun var blitt utfordret av Ungdom i Oppdrag til å «leve i tro». Trengte hun penger til noe viktig, skulle Gud vite det. Han ville ordne det på en eller annen måte. 

– Jeg kunne skrevet en bok om det, sier hun og går med på å fortelle én historie:

Hun hadde vært på leir på Hamar da hun var student, men hadde ikke penger til å komme hjem til Bergen. Å si noe om det var uaktuelt. Hun skulle leve i troen. Så kom en venninne fra Ungdom i Oppdrag bort til henne: 

«Jeg vet ikke hvorfor men jeg blir minnet om a jeg skal gi deg disse pengene. Du er jo student og har sikkert lån og godt med penger, men jeg blir likevel minnet om at jeg skal gi deg disse pengene. Skjønner du noe av det?» 

– Da rant tårene mine og vi klemte hverandre. Det var sterkt for oss begge. Jeg hadde flere slike opplevelser da jeg senere ble fulltidsarbeider i Ungdom i Oppdrag.

Hun var sikker på at Gud sto bak.

– I dag har jeg ikke behov for å diskutere eller forsvare det på noen måte, men den gangen ble det veldig viktig for meg. Jeg har aldri brukt undrene jeg opplevde i ungdommen som noe bevis på at Gud finnes. Men jeg har brukt det til å takke Gud for at han passet på. 

– Tror du fremdeles at Gud hjelper om man ber nok?

– Nei, det var aldri sånn jeg tenkte.

Jeg anbefaler ikke at alle slutter i betalt jobb og bare stoler på Gud, men for meg føltes det riktig der og da. Men siden har jeg opplevd sykdom og nød og fortvilelse, som ikke har løst seg i det hele tatt. Gudsbildet mitt er ganske annerledes i dag på mange måter, selv om relasjonen til Gud er fordypet.

LES OGSÅ: Korleis kan Gud sjå på dette? tenkte rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum etter Utøya-massakren

Kjærlighet

Hun traff sin første mann, Asbjørn Stavenes i russetiden. Sammen dro de til Sri Lanka som misjonærer for Ungdom i Oppdrag. Det ble deres første og siste misjonstur til utlandet sammen. Grasaas ble gravid et par år senere. 

Forrige helg var hun tilbake på Grimerud Gård, der Ungdom i oppdrag holder til. De bodde der da datteren ble født. I helgen var de innom alle tre, på gjennomreise.

– En del av det som skjedde i Ungdom i Oppdrag har vi måttet ta avstand fra, men jeg angrer ikke på at jeg var med der. Det har vært med på å forme meg som menneske. Og det var et fantastisk samhold. Da vi kom hjem fra sykehuset var de veldig snille med oss, hjalp oss så godt de kunne og ba for oss. Vi kom ikke hjem til en tom leilighet, men et kollektivt samhold med mennesker som var glad i oss. Vi snakket om det i går, at vi er veldig takknemlige for at de var der for oss. 

LES OGSÅ: Se Vårt Lands bilder fra 22. juli og minnemarkeringer i dagene som fulgte

Svulst

Ett år etter at datteren ble født våknet mannen hennes med dobbeltsyn. Han hadde svulst på hjernen.

– Jeg husker vi gikk ut av sykehuset sammen den dagen han fikk diagnosen. Like ved holdt noen møte på sykehuset.

«Deg være ære, herre over dødens makt. Evig skal døden være Kristus underlagt» sangen toner mot dem.

– Vi så på hverandre og...

Setningen stopper.

Men de var også realistiske. Da Asbjørn skulle opereres, tok de farvel før han ble kjørt inn på operasjonssalen. Ingen visste om han ville overleve.

Det gikk bra.

Men hvor var Gud, han som alltid hadde passet på?

– Jeg tvilte aldri på at Gud eksisterte. Men brydde han seg egentlig om meg? Det har vært mitt dilemma. Jeg pleier å si at det er mye lettere å tro på at Gud kan ordne det materielle enn mer alvorlige ting, både relasjoner og sykdom. De tankene begynte å kverne i hodet allerede da datteren min ble født.

Tror du fremdeles på en Gud som kan gripe direkte inn i menneskers liv?

– Ja, men ofte tror jeg han griper inn via andre mennesker. Men alt er mulig for Gud.

– Men hvorfor hjelper han da noen og ikke alle?

– Det er det vanskelige spørsmålet. Men det gjør også ansvaret enda større når man har det godt, slik jeg har fått det i dag. Jeg kan ikke bare sitte på de godene som er blitt meg til del, jeg må også være bevisst på at jeg har et oppdrag i samfunnet.

– Hva er ditt oppdrag?

– Akkurat nå er det å være domprost, mor, farmor, ektefelle og en god datter for min mor. Og hele tiden ha øye for de svakeste. Det er slik jeg kan følge Jesus nå.

Kvinne

Først i godt voksen alder begynner Anne-May å studere teologi, for å få mer fagkunnskap i jobben som misjonsleder i Frikirken. Spørsmålene begynte å komme: Hadde hun tatt feil,? Kunne bibelversene hun alltid har hadde tolket som hinder for kvinnelige prester tolkes annerledes? I løpet av studiet ble hun sikker, både på en ny tolkning og på at dette er det hun skal drive med, at hun selv skal bli prest. I 2002 fikk hun selv sin første prestestilling i Trefoldighetskirken i Oslo.

I en tung hverdag føltes ikke møtene i Frikirken lenger som den samme støtten. Både der, i Ungdom i Oppdrag og i Oase, hvor hun også hadde vært med, var møtene frie i formen.

– Jeg begynte å gå i Den norske kirke igjen, ville be bønner folk har bedt i generasjoner. Liturgien fikk meg til å føle en trygghet. Jeg kunne lene meg mot noe som var større. Gud er større, et mysterium vi aldri helt kan forstå.

LES OGSÅ: Disse barna kan få bli, mens foreldrene kastes ut av Norge

Nederlag

Skilsmisse er et ord hun ikke liker. I mange år var hun fast bestemt på at hun og Asbjørn skulle holde sammen. Skadene etter operasjonen hans satte preg på hverdagen. Sammen med ansvaret for deres utviklingshemmede datter gjorde det livet vanskelig å bære. Til slutt valgte hun å skilles.

– Det var en forferdelig vanskelig avgjørelse og et stort nederlag. 

– Et nederlag i forhold til dine krav eller i forhold til Gud?

Grasaas blir stille noen sekunder. Tenker seg om. 

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror egentlig at Gud var den første som anerkjente min beslutning. Det kan jeg ikke bruke til noe, for mange vil mene at Gud synes skilsmisse er galt uansett. Men jeg hadde mange lange samtaler med Gud. Jeg måtte falle til ro med at han ville være der for meg uansett hva jeg valgte. 

– Forandret du syn på Gud?

– Som ung var troen min så trygg og sikker, Gud var god. Så begynte ting å skje som ikke passet inn i min kabal. Jeg skjønte at jeg ikke er noen gud, jeg klarer ikke alt. Jeg kom frem til at å være tro mot Gud handler om relasjoner, om relasjonen til menneskene man er nær, relasjonen til meg selv og min egen integritet, og relasjonen til Gud. Skulle jeg ta alle disse relasjonene på alvor var skilsmisse den eneste løsningen for meg på lang sikt, og viktigere enn at jeg skulle være så flink eller noe. Men det var tøft likevel. Alt jeg hadde håpet på falt i knas. Det tok mange år før jeg falt til ro med at dette var mitt liv. 

LES OGSÅ: Terrordekningen kan gjøre oss handlingslammede og unyanserte

Under

Ni år senere er livet lyst. Hun er nygift. 21. mai giftet hun seg på nytt, med Gunnar Næsheim, som også er prest og prost. Livet er fullt av overskudd. Hun har to voksne barn, Kristine og Eirik, som gir hverdag stor glede. Hun har også svigerdatter og barnebarn, og nå er fem «bonusbarn» kommet til.

– At jeg har truffet Gunnar og at livet har endret seg sånn, det er for meg et mye større under enn de opplevelser jeg hadde da jeg var ung. Jeg har fått tillit til at Gud kommer fra framtiden og kan gjøre noe nytt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

ANNONSE
Min tro

Det var november 1982. På fødeavdelingen på Hamar sykehus var noe brått veldig galt. I hui og hast ble Anne-May gjort klart til keisersnitt. Hele sitt liv hadde hun levd i troen på at Gud ville henne vel. Så falt verden i grus. 

Den lille jenta var helt slapp og ble sendt av gårde til Rikshospitalet. Skulle hun overleve eller dø? Og hva var galt med kroppen hennes? 

Tilbake på fødeavdelingen lå Anne-May. Det rev i hjertet, tårene rant. Gud hadde alltid vært hennes trygge havn. Brått var lyset borte. Smertene etter keisersnittet ble en bagatell. Fortvilelsen rev kroppen i stykker innvendig. Da kom en jordmor kom inn, tok henne i hånden og sa: 

«Vær sterk min sjel i denne tid, når du har tungt å bære. Se mørket blir din modningstid, den tid du går i lære. En dag til slutt, blir mørket brutt av lyset fra Guds framtid».

Stillhet

Domprost Anne-May Grasaas blir litt blank i øynene. 

– Jordmoren visste vel at jeg var med i Ungdom i oppdrag og tok sjansen. Hun var visst pinsevenn har jeg fått høre i ettertid. 

Ordene hjalp litt, men smerten var ikke til å komme unna. 

– Lenge tenkte jeg at hun kom til å bli frisk. Men til slutt måtte vi akseptere at hun var funksjonshemmet og etter hvert også psykisk utviklingshemmet. 

Den rolige stemmen til Grasaas blander seg med lyden av turister, kjøpeglade nordmenn og byggearbeid på Karl Johan, som siver inn gjennom de høye vinduene i prestekontoret ved Oslo domkirke. Det er mandag og fire dager til minnegudstjenesten 22. juli. NRK har nettopp gått. Det går ofte i ett for Grasaas. De over tretti prestene hun har ansvaret for kan ofte få e-post fra henne sent på kvelden. 

Men når hun snakker med Gud vil hun gjerne være helt stille for seg selv. 

– Å være stille med Gud kan være mye. Noen ganger har jeg så mye på hjertet, så mye som er vanskelig eller som jeg ikke forstår. Da skriver jeg det ned som en slags bønn over mange A4-sider. Andre ganger er jeg bare stille og åpen for Guds nærvær. 

LES FLERE MIN TRO-INTERVJU

Oppriktig tro

Troen var med fra barndommen, aftenbønn og bordvers var en selvfølge. Hun og søsknene ble sendt på søndagsskole. Og allerede som liten gikk hun derfor alene i kirken om søndagene.

– Jeg spurte hjemme og fikk lov. Mor og far var ikke aktive i kirken da. De hadde vel nok med andre ting, men besteforeldrene mine var veldig sterke i troen.

Farens foreldre var læstadianere og bodde i Tromsø. På morssiden var bestefar medlem av Guds menighet på Vegårshei. Hun var mye hos mormor og bestefar. 

– I ettertid ser jeg at de ble sterke forbilder for meg. De var så oppriktig troende. Allerede da skjønte jeg at troen er selve pulsen i livet.

Kall

I ungdomstiden var det rett inn i Yngres og Skolelaget. Ledervervet var en selvfølge, både på ungdomskolen, gymnaset og senere på lærerskolen.

Hjemme syntes moren hennes av og til dette med troen kunne gå litt langt. Særlig når Anne-May satt alene på rommet sitt og leste i Bibelen en fast stund hver dag.

– Det var nesten en lov i skolelaget at man skulle ha en sånn time med bibellesning hver dag for å være en god kristen. Og jeg var, og er vel ennå, et pliktoppfyllende menneske. Men jeg lærte også utrolig mye i laget. Det var også der jeg ble mer konservativ, i synet på kvinnelige prester, for eksempel. Det var ikke noe jeg hadde med meg hjemmefra.

Etter gymnaset begynte hennes beste kamerat å studere teologi. Hun var misunnelig.

– Jeg kjente jo at det var det jeg også hadde mest lyst til, men det var uaktuelt.

– Var det et kall til å bli prest?

– Mitt kall har aldri vært å bli prest, det har vært å følge Jesus og formidle hans evangelium. Hva slags utslag og form det får har variert gjennom livet.

Den gangen var hun sikker: Kvinner kunne ikke være prester. Isteden ville hun bli misjonær. Uansett hva det innebar, om det gjorde at hun aldri ble gift, eller ble sendt til land hun egentlig ikke turte å dra til.

Kristi kjærlighet tvinger oss» som det står i Bibelen. Det var det jeg hadde lært og det var sånn jeg kjente det, at dette bare var noe jeg måtte gjøre.

– Tenkte du at mennesker måtte bli frelst for ikke å fortapes?

– Det er klart det lå der i bakhodet. Det var et alvor i det. I dag vektlegger jeg annerledes, men ønsket er fremdeles det samme når jeg forkynner i Domkirken: At mennesker skal innse at troen på Gud er relevant for det livet vi lever. Men jeg er ikke, og har aldri vært, noen dommedagsprofet.

Levde i tro

Før hun kunne reise ut som misjonær, måtte hun bli lærer. Hun startet på lærerskolen i Bergen. Det siste året tok hun stipend, men ikke lån. Hun var blitt utfordret av Ungdom i Oppdrag til å «leve i tro». Trengte hun penger til noe viktig, skulle Gud vite det. Han ville ordne det på en eller annen måte. 

– Jeg kunne skrevet en bok om det, sier hun og går med på å fortelle én historie:

Hun hadde vært på leir på Hamar da hun var student, men hadde ikke penger til å komme hjem til Bergen. Å si noe om det var uaktuelt. Hun skulle leve i troen. Så kom en venninne fra Ungdom i Oppdrag bort til henne: 

«Jeg vet ikke hvorfor men jeg blir minnet om a jeg skal gi deg disse pengene. Du er jo student og har sikkert lån og godt med penger, men jeg blir likevel minnet om at jeg skal gi deg disse pengene. Skjønner du noe av det?» 

– Da rant tårene mine og vi klemte hverandre. Det var sterkt for oss begge. Jeg hadde flere slike opplevelser da jeg senere ble fulltidsarbeider i Ungdom i Oppdrag.

Hun var sikker på at Gud sto bak.

– I dag har jeg ikke behov for å diskutere eller forsvare det på noen måte, men den gangen ble det veldig viktig for meg. Jeg har aldri brukt undrene jeg opplevde i ungdommen som noe bevis på at Gud finnes. Men jeg har brukt det til å takke Gud for at han passet på. 

– Tror du fremdeles at Gud hjelper om man ber nok?

– Nei, det var aldri sånn jeg tenkte.

Jeg anbefaler ikke at alle slutter i betalt jobb og bare stoler på Gud, men for meg føltes det riktig der og da. Men siden har jeg opplevd sykdom og nød og fortvilelse, som ikke har løst seg i det hele tatt. Gudsbildet mitt er ganske annerledes i dag på mange måter, selv om relasjonen til Gud er fordypet.

LES OGSÅ: Korleis kan Gud sjå på dette? tenkte rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum etter Utøya-massakren

Kjærlighet

Hun traff sin første mann, Asbjørn Stavenes i russetiden. Sammen dro de til Sri Lanka som misjonærer for Ungdom i Oppdrag. Det ble deres første og siste misjonstur til utlandet sammen. Grasaas ble gravid et par år senere. 

Forrige helg var hun tilbake på Grimerud Gård, der Ungdom i oppdrag holder til. De bodde der da datteren ble født. I helgen var de innom alle tre, på gjennomreise.

– En del av det som skjedde i Ungdom i Oppdrag har vi måttet ta avstand fra, men jeg angrer ikke på at jeg var med der. Det har vært med på å forme meg som menneske. Og det var et fantastisk samhold. Da vi kom hjem fra sykehuset var de veldig snille med oss, hjalp oss så godt de kunne og ba for oss. Vi kom ikke hjem til en tom leilighet, men et kollektivt samhold med mennesker som var glad i oss. Vi snakket om det i går, at vi er veldig takknemlige for at de var der for oss. 

LES OGSÅ: Se Vårt Lands bilder fra 22. juli og minnemarkeringer i dagene som fulgte

Svulst

Ett år etter at datteren ble født våknet mannen hennes med dobbeltsyn. Han hadde svulst på hjernen.

– Jeg husker vi gikk ut av sykehuset sammen den dagen han fikk diagnosen. Like ved holdt noen møte på sykehuset.

«Deg være ære, herre over dødens makt. Evig skal døden være Kristus underlagt» sangen toner mot dem.

– Vi så på hverandre og...

Setningen stopper.

Men de var også realistiske. Da Asbjørn skulle opereres, tok de farvel før han ble kjørt inn på operasjonssalen. Ingen visste om han ville overleve.

Det gikk bra.

Men hvor var Gud, han som alltid hadde passet på?

– Jeg tvilte aldri på at Gud eksisterte. Men brydde han seg egentlig om meg? Det har vært mitt dilemma. Jeg pleier å si at det er mye lettere å tro på at Gud kan ordne det materielle enn mer alvorlige ting, både relasjoner og sykdom. De tankene begynte å kverne i hodet allerede da datteren min ble født.

Tror du fremdeles på en Gud som kan gripe direkte inn i menneskers liv?

– Ja, men ofte tror jeg han griper inn via andre mennesker. Men alt er mulig for Gud.

– Men hvorfor hjelper han da noen og ikke alle?

– Det er det vanskelige spørsmålet. Men det gjør også ansvaret enda større når man har det godt, slik jeg har fått det i dag. Jeg kan ikke bare sitte på de godene som er blitt meg til del, jeg må også være bevisst på at jeg har et oppdrag i samfunnet.

– Hva er ditt oppdrag?

– Akkurat nå er det å være domprost, mor, farmor, ektefelle og en god datter for min mor. Og hele tiden ha øye for de svakeste. Det er slik jeg kan følge Jesus nå.

Kvinne

Først i godt voksen alder begynner Anne-May å studere teologi, for å få mer fagkunnskap i jobben som misjonsleder i Frikirken. Spørsmålene begynte å komme: Hadde hun tatt feil,? Kunne bibelversene hun alltid har hadde tolket som hinder for kvinnelige prester tolkes annerledes? I løpet av studiet ble hun sikker, både på en ny tolkning og på at dette er det hun skal drive med, at hun selv skal bli prest. I 2002 fikk hun selv sin første prestestilling i Trefoldighetskirken i Oslo.

I en tung hverdag føltes ikke møtene i Frikirken lenger som den samme støtten. Både der, i Ungdom i Oppdrag og i Oase, hvor hun også hadde vært med, var møtene frie i formen.

– Jeg begynte å gå i Den norske kirke igjen, ville be bønner folk har bedt i generasjoner. Liturgien fikk meg til å føle en trygghet. Jeg kunne lene meg mot noe som var større. Gud er større, et mysterium vi aldri helt kan forstå.

LES OGSÅ: Disse barna kan få bli, mens foreldrene kastes ut av Norge

Nederlag

Skilsmisse er et ord hun ikke liker. I mange år var hun fast bestemt på at hun og Asbjørn skulle holde sammen. Skadene etter operasjonen hans satte preg på hverdagen. Sammen med ansvaret for deres utviklingshemmede datter gjorde det livet vanskelig å bære. Til slutt valgte hun å skilles.

– Det var en forferdelig vanskelig avgjørelse og et stort nederlag. 

– Et nederlag i forhold til dine krav eller i forhold til Gud?

Grasaas blir stille noen sekunder. Tenker seg om. 

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror egentlig at Gud var den første som anerkjente min beslutning. Det kan jeg ikke bruke til noe, for mange vil mene at Gud synes skilsmisse er galt uansett. Men jeg hadde mange lange samtaler med Gud. Jeg måtte falle til ro med at han ville være der for meg uansett hva jeg valgte. 

– Forandret du syn på Gud?

– Som ung var troen min så trygg og sikker, Gud var god. Så begynte ting å skje som ikke passet inn i min kabal. Jeg skjønte at jeg ikke er noen gud, jeg klarer ikke alt. Jeg kom frem til at å være tro mot Gud handler om relasjoner, om relasjonen til menneskene man er nær, relasjonen til meg selv og min egen integritet, og relasjonen til Gud. Skulle jeg ta alle disse relasjonene på alvor var skilsmisse den eneste løsningen for meg på lang sikt, og viktigere enn at jeg skulle være så flink eller noe. Men det var tøft likevel. Alt jeg hadde håpet på falt i knas. Det tok mange år før jeg falt til ro med at dette var mitt liv. 

LES OGSÅ: Terrordekningen kan gjøre oss handlingslammede og unyanserte

Under

Ni år senere er livet lyst. Hun er nygift. 21. mai giftet hun seg på nytt, med Gunnar Næsheim, som også er prest og prost. Livet er fullt av overskudd. Hun har to voksne barn, Kristine og Eirik, som gir hverdag stor glede. Hun har også svigerdatter og barnebarn, og nå er fem «bonusbarn» kommet til.

– At jeg har truffet Gunnar og at livet har endret seg sånn, det er for meg et mye større under enn de opplevelser jeg hadde da jeg var ung. Jeg har fått tillit til at Gud kommer fra framtiden og kan gjøre noe nytt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

ANNONSE

Anne-May Grasaas

  • 60 år og fra Kristiansand.
  • Er domprost i Oslo domkirke.
  • Har studert ved Det teologiske menighetsfakultet.
  • Har jobbet mange år som sokneprest i Trefoldighetskirken i Oslo og har også Jobbet i mange år i Ungdom i oppdrag og i Frikirken.

dagens bibeltekst

2 Tim 1,6-11