Evangeliet om vitenskapen
SV-politiker Bård Vegar Solhjell har gode verdier. Ingen av dem er vitenskapsbaserte.
Stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell på terskelen til Amazonas. — Den solhjellske skapelsesberetning — der opplysningstiden representerer et byks ut av fortidens mørke — er en
besnærende fortelling, mener Håvard Nyhus.
Bård Vegar Solhjell er kanskje min norske
favorittpolitiker. Et par ganger har jeg
nesten vært på nippet til å stemme SV,
bare på grunn av ham. Det eneste jeg i grunnen har hatt å utsette på Bård Vegar, er at navnet hans formelig skriker etter et ekstra
eksemplar av bokstaven d.
Derfor kjentes det litt som en avsluttet flørt da jeg i forrige uke plukket opp Klassekampen. Der ropte Solhjell varsku fordi noe han vekselvis
omtalte som «vitenskap», «opplysningstradisjon» og «sekularisme» angivelig er under press fra en størrelse han kalte «religion». «Et av de
farligste trekkene ved vår tid», advarte han.
Kanskje er det like mye intervjuerens ansvar, men ikke ett sted tok Solhjell seg bryet med å
definere hva han mente med disse ordene.
Resultatet var en serie avsnitt som tilsynelatende gir mening, men som kollapser ved nærmere ettersyn.
Intervjuet er et eksempel på en debatt som
altfor ofte skjemmes av historieløse deklamasjoner og kunstige dikotomier. Solhjell kommer skjevt ut allerede fra begynnelsen: «(…) opplysningstradisjonen representerer det viktigste framskrittet Vesten har gjort noensinne — den har erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på i vår tid.»
