– En ettermiddagstur ble livsprosjektet vårt

Fra et vindu i nygotisk stil ser man utover Norsjø, en innsjø i Telemark, og den lille bygda Akkerhaugen. En bygd med omtrent 400 innbyggere, som ligger to timers kjøring unna hovedstaden.

På innsiden av de store vinduene har det som en gang var en kirke gått gjennom en totalforvandling.

Alteret er erstattet av en dør inn til et splitter nytt kjøkken i 1920-talls stil. Kirkebenkene er byttet ut med salonger i grønt, blomstrete fløyelsstoff. Og på veggene henger malerier med utsmykkede rammer i gull.

Over døra henger et bilde av Jesus, Josef og Maria, det eneste innslaget av dekor som kan knyttes til at dette en gang var en kirke.

Kirke til salgs

For litt over to år siden ble bygget lagt ut for salg på Finn. En liten hvit kirke med skråtak og store vinduer. Da var det innredet som et forsamlingshus, med en skole i tilbygget i øst.

Kirka ble kalt «Østlendingskjerka» og tilhørte Den evangelisk lutherske kirke (DELK). Før den skulle selges ble bygget avvigslet, og inventaret flyttet.

Høsten 2020 fikk kjæresteparet Ole Martin Thorhaug Kristiansen og André Martins, som bor i Oslo, med seg den noe uvanlige Finn-annonsen. Noen måneder senere dukket den samme annonsen opp igjen, med visning i mars.

– Vi burde dra å se på den, vi har bil, foreslo Martins.

– Det vil knekke oss, tenkte Kristiansen.

Sammen med søstera til Kristiansen tok de likevel turen fra Oslo til Midt-Telemark.

Bak noen furutrær sto kirka som ble bygd på 1870-tallet, og som ble flyttet til den lille bygda 50 år senere.

– Det her får dere til, sa søstera til kjæresteparet, da visningen var over.

[ Hundre år på et tusendels sekund ]

Tok en risiko

Det som skulle være en ettermiddagstur, ble et livsprosjekt.

De neste dagene brukte Kristiansen på å ringe rundt for å avklare hvilke muligheter de hadde for å bygge om, hvis de faktisk skulle slå til.

– Ingen kunne garantere noe, sier han, mens han lener seg bakover i den grønnkledde stolen.

Kjæresteparet tok derfor en stor risiko da de fire dager senere la inn bud, og fikk tilslaget.

– De var bekymret, og syntes vi var litt gale.

Slik beskriver Martins reaksjonene fra venner og familie, da kjøpet var et faktum.

– Siden den gang har vi så å si bodd på E134, sier Kristiansen.

Mottoet deres er at hver dag skal være en forbedring på bygget, noe som resulterer i såre rygger og blemmer i hendene.

I hvert fall når de ønsker å gjøre mye selv, og lære av prosessen.

En historisk stue

Innenfor den nye inngangsdøra ser kirka helt annerledes ut enn da de kjøpte den for litt over to år siden.

De trefargede veggene er malt hvite, og det store kirkerommet er fylt med blant annet to sofagrupper, et spisebord og et staselig flygel.

Hvert møbel har en historie, og Kristiansen deler velvillig.

– Dette maleriet er av oldefaren min. Han var kommunist og måtte rømme under krigen, sier Kristiansen mens han peker på et maleri som henger på veggen over flygelet.

– Det er svigersønnen hans som har laget det, og han har malt på blå bakgrunn og blått slips. Det er jo spesielt morsomt når han har fått et oldebarn som er på den andre siden av politikken, fortsetter han.

Kristiansen er nemlig aktiv i Høyre i Oslo.

I tillegg til maleriet av oldefaren står det et tre meter høyt speil fra et slott i Danmark i det ene hjørnet. Det finnes lysestaker fra Frankrike, et bord som tidligere tilhørte prinsesse Ragnhild og en statue kjøpt av en filmregissør som flyttet til Spania.

– Og det maleriet der kjøpte vi på bruktbutikken på Bø til 150 kroner. Det måtte jo bare bli med hjem, sier Kristiansen og peker på en mann med prestekrage.

De fleste tror at vi synes det er veldig merkelig å bo i en kirke

—  Ole Martin Thorshaug Kristiansen

Bevare det gamle

På salongbordet setter Martins ut tre kopper kaffe.

– Kirkekaffe, sier Kristiansen og ler.

– Hvordan er det egentlig å bo i en kirke?

– Vi tenker ikke så mye på det, fordi vi har gjort det til vårt eget. Men de fleste tror jo at vi synes det er veldig merkelig.

De er derimot glade for at inventaret ble flyttet ut før de flyttet inn.

– Vi er redde for å tråkke på noen sine tær, og hvis altertavla hadde blitt stående ute i forbindelse med oppussingen, så kanskje noen hadde syntes at det var dumt.

Verken Kristiansen eller Martins har noen personlig kristen tro, så for dem er bygget kun stilistisk fint.

Kristiansen er fra Stjørdal i Trøndelag, og Martins er portugisisk. Begge to er vokst opp med en interesse for å bevare gamle ting.

– Mamma og pappa har flere ganger kjøpt gamle gårder og pusset dem opp, sier Kristiansen.

Året før de kjøpte kirka i Telemark hjalp de familien i Trøndelag med å pusse opp. Det ga mersmak.

Martins er på sin side stor tilhenger av Arkitekturopprøret – en bevegelse som ønsker at nybygg skal bygges med tradisjonsorientert arkitektur.

Å kjøpe en kirke, pusse den opp og flytte inn er derfor blitt en kampsak for kjæresteparet.

– Jeg er redd for hva som kunne skjedd om ikke vi kjøpte kirka og ønsket å bevare den, sier Kristiansen.

Det har også naboene vært redde for, ifølge Kristiansen.

[ Frykter ikke lenger døden ]

Håper å inspirere

Like etter kjøpet opprettet kjæresteparet Instagramkontoen «2gays1church», her ønsket de å dele oppussingsprosessen, og forhåpentligvis inspirere andre til å se verdien i gamle bygg og ting.

Nå er det over 16.000 som følger dem der.

– Vi har fått negative kommentarer, hvor noen mener at vi kun gjør det for PR, men vi vet med oss selv at vi gjør dette for vår egen del, sier Kristiansen.

Kirkekjøpet er ikke bare et blaff, selv om det skjedde spontant, kan Kristiansen fortelle. Dette er stedet de ønsker å bli gamle.

Holdes igjen i Oslo

Da kjæresteparet kjøpte Akerlund, som kirka heter, var tanken at de skulle flytte hit så fort bad og kjøkken var på plass.

To år senere er planen en litt annen.

– Vi har fortsatt lyst til å flytte hit på sikt, men akkurat nå står jeg på valgliste for Høyre i Oslo, og da kan jeg ikke melde flytting ennå, forklarer Kristiansen.

Derfor blir de fortsatt i leiligheten i Oslo, frem til forpliktelser i hovedstaden ikke holder dem tilbake lenger.

Frem til da vil de være så mye de kan i det nye kirkehjemmet, og invitere venner og familie til å se nye deler av landet.

– Vi elsker naturen i området, og naboene er veldig positive til at vi har tatt over her. I går når vi arbeidet med hagen kom for eksempel en nabo bort med nybakte muffins, forteller Kristiansen, som ikke skjønner at ikke flere har lyst til å komme seg ut av storbyen.

[ – En dag kom jeg hjem fra skolen. Og så var ikke mamma der ]