– En dag kom jeg hjem fra skolen. Og så var ikke mamma der

– En dag kom jeg hjem fra skolen. Og så var ikke mamma der, forteller «Tomine» (16).

Moren hennes var blitt tatt inn til avhør. Men det var det ingen som fortalte den da 12 år gamle jenta.

– Så da ble jeg jo litt redd. Hun pleide alltid å være hjemme, sier hun.

Tiden like etter avhøret er noe vag. Men Tomine husker at det ble noen runder med rettssaker, og til slutt ble moren hennes dømt til flere år i fengsel.

– Husker du hva du tenkte da?

– Jeg har egentlig tenkt mest at det kommer til å gå bra. Det går jo alltid bra til slutt, så.

[ Kuttet «unødvendig kontakt» da sønnen brøt med Jehovas vitner ]

Kutt rammer barn

«Tomine» er ikke hennes egentlige navn. Hun er anonymisert.

Vennene beskriver henne som hyggelig, morsom innimellom, med mye energi og tøff. 16-åringen foretrekker å spille fotball med gutta, fordi det «er mindre drama og de er enklere å forholde seg til».

«Alle» i den lille hjembygda vet at moren hennes sitter i fengsel. En periode på barneskolen fikk hun tilsendt noen stygge meldinger.

– Ellers har det gått bra, sier hun.

Siden 2014 har kriminalomsorgen måttet kutte om lag 300 millioner kroner. Og bare i løpet av 2023 må de kutte opptil 200 millioner ekstra kroner, bekrefter Kriminalomsorgsdirektoratet overfor Vårt Land.

Organisasjonen For fangers pårørende mener kutt og ressursmangel går utover barns sjanse til å holde kontakt med foreldre i fengsel. For Tomine var dette vanskelig allerede før de ekstra kuttene ble gjeldende.

Les også: Slik rammes barn med pappa eller mamma i fengsel av stadige kutt i kriminalomsorgen

Lykketrollet

Tomine forteller at hun var nær moren sin. Mamma, som lukter såpe og rent. Som er kreativ og flink i håndarbeid. Mamma, som «for det meste strikker», og pleier å gi henne og søsknene strikka gensere i gave til jul og bursdager.

– Mamma kaller meg lykketrollet. Fordi jeg hadde så bustete hår da jeg var liten.

Nå er det halvlange håret glatt. Tomine tvinner en bunt av det mellom fingrene mens hun snakker. Savnet etter «snille, morsomme og smarte» mamma har kommet på kveldene. På bursdager og i jula.

Tomine har nettopp hatt siste dag på ungdomsskolen. I første timen av sommerferien tar hun på seg skoene med knotter og går ut på kunstgressbanen omgitt av gulbrune åkre. Hun småløper med fotballen frem og tilbake mellom bena, før hun trikser den lett fra en fotvrist til den andre. Ekkoet av ballsparket er kontant i det hun sentrer til en venninne lenger borte.

Før fikk moren med seg nesten hver fotballkamp Tomine spilte. Men over flere år ble kampene spilt uten henne på sidelinjen.

[ Knut Jostein har holdt hendelsene fra oppveksten med faren skjult. Nå vil han fortelle ]

Nærhetsprinsippet

Første jula ble det for langt å reise på besøk. Mamma sonet en busstur på fire-fem timer unna. De så hverandre to-tre ganger den perioden. Selv om Tomine og søsknene kom langveisfra, fikk de ikke henge sammen mer enn et par timer. Fengselet hadde ikke besøksbolig. Etter hvert ble moren flyttet til Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. Det var nærmere.

– Jeg syns det var fint at det var sånn eget besøkshus. Der jeg sov over, flere ganger.

Et av prinsippene i norsk kriminalomsorg er at den som soner helst skal gjøre det i et fengsel nær familie. Som kvinne er det vanskeligere å få til, fordi det er færre fengsler å velge mellom.

Utenom besøkstid holder de også kontakt på telefon. Men med ringetid på 20 minutter i uka, blir det få minutter å fordele på Tomine og søsknene.

– Så man mister jo litt kontakten.

Etter fotballtrening hender det hun har tapte anrop på mobilen.

– Det hadde også vært lettere om vi utenfor kunne ringt til henne i fengsel, sier Tomine.

– Man har kunnet sende brev og sånn. Men jeg har ikke gjort så mye av det, siden det er litt gammeldags. Jeg tror jeg har skrevet ett brev.

Trodde det var som på film

Tomine ønsker å fortelle sin historie for å hjelpe andre barn som opplever at mamma eller pappa må sone en dom i fengsel.

– Før mamma kom i fengsel trodde jeg det var som på film. At man ble banka opp i fellesarealet.

Men nå vet hun at rommet til mamma kan gjøres hjemmekoselig. Moren kan bake, tegne eller strikke, og blir kjent med andre kvinner.

– Det går bra, selv om man har forelder i fengsel.

Tomine ble boende i huset. Hun fortsatte på den samme skolen. Og fotballen.

– Søsteren min snakker veldig åpent med mamma. Men jeg føler jeg ikke har behov for det. Jeg har venner jeg snakker med. Men jeg tror kanskje mamma føler litt på det, at jeg ikke forteller så mye. Vi snakket jo mer åpent før.

Både fysisk avstand og mindre kontakt har gått utover forholdet til moren. I løpet av tiden moren har sittet inne, har hun gått fra barneskolen til ungdomsskolen.

– For jeg vokste jo. Akkurat nå går jeg på ungdomsskolen. Det er jo da man forandrer seg mest, kanskje.

Jeg tror kanskje mamma føler litt på det, at jeg ikke forteller så mye. Vi snakket jo mer åpent før

—  Tomine (16)

Den siste tiden har moren vært hjemme på perm jevnlig. Det nærmer seg løslatelse.

– Jeg tror det blir bedre at hun er hjemme hele tiden, enn nå som hun bare er der litt. Nå blir det jo mye forandring, og mye frem og tilbake, men når hun flytter hjem så venner jeg meg til å bo med henne igjen. Så jeg tror det blir lettere.

Mødresorg

Elisabet Kjetilstad er prest i Bredtveit kvinnefengsel. Hun forteller at mange mødre kjenner på skyldfølelse fordi de sitter i fengselet og ikke kan være nær barna sine.

– Jeg ser og tar del i mye sorg og savn hos mødre som savner å ta del i barnas liv. Høytider og bursdager er tunge, men også hverdagene. De savner å ta del i barnas liv.

En del av samtalene handler om det å være mamma, og samtidig sitte i fengsel.

– Samtalene med meg som prest om dette kan skje spontant eller etter avtale, både på cella, kontoret mitt, i luftegården eller i kirka. Noen ganger tenner vi lys for mødrene og barna i lysgloben, og mange ønsker at vi ber sammen, sier Kjetilstad.

Filmet far i fengsel

Sofia Haugan (34) laget dokumentarfilm om sin egen far i fengsel. Kjæresten var fotograf, og nå har de et nytt filmprosjekt på gang. Om parforholdet og gjentatte forsøk på å få barn.

– Selv om det kanskje ikke høres sånn ut, er det en lettere stemning i denne filmen enn min første, sier Sofia, og sikter til Røverdatter.

Hun har nettopp vært og handlet babydyne, og blir stående med posen henslengt i rulletrappa på hovedbiblioteket Deichmann. Sofia finner seg en krok i øverste etasje, med store vinduer og utsikt til Operaen og flytende badstuer i Oslofjorden. Og starter på søknadsskriving om filmstøtte.

For å holde konsentrasjonen må hun av og til flytte seg hit – fra åpent kontorlandskap og kollegers spennende filmprosjekter.

Sofias verden

Fra Sofia var ti år bodde hun og moren på hemmelig adresse. Faren kunne bli farlig.

– Fraværet av relasjonen var total. Det er vi alle glade for i dag. Pappa var på et mørkt sted og kunne ikke ta vare på seg selv eller meg.

Før det bodde de alle tre i et stort hus på Grefsen, med utsikt over hele hovedstaden. Faren var snekker med eget firma.

– Da han fikk problemer, gikk alt i vasken. Der er rart å tenke på hvilket liv jeg kunne hatt hvis han hadde klarte å oppføre seg.

Først da familien flyttet på bygda ble hun klar over at situasjonen hennes ikke var helt A4. Hun ble ukomfortabel da ei venninne sa «stakkars deg som har en pappa i fengsel.» Å synes synd på seg selv var ikke akseptert i oppveksten.

– Men det å tillate barn å ha en sorgprosess rundt å ha en forelder i fengsel er sunt og helende. Å kunne sørge over det som kunne ha vært.

Ble den voksne

Å ha en far i fengsel sammenligner Sofia med å ha skilte foreldre. Bare verre.

Det var ikke bare fravær av pappa. Hun skulle også forholde seg til en pappa med kriminell atferd. En voksen hun ikke kunne regne med.

– Som barn kunne jeg ikke utagere, for jeg var den voksne. Men for barn som lærer å regulere følelser blir det mye enklere å eksistere som voksen, sier Sofia, som har brukt mye tid på å reparere de siste årene.

Samtidig var farens synlige kriminelle atferd en slags befrielse. Folk forsto at han var i fengsel. Det var ikke tabu.

– Men jeg kjenner flere fra «bedre familier», med mer hemmelighold og fasade. Det er en mye tyngre belastning. Skammen er desto større. Og det er jo skammen som egentlig er utrolig skadelig, farlig og ødeleggende.

Vil skjerme barna

På en øy i indre Oslofjord, like utenfor Horten, ligger lavsikkerhetsfengselet Bastøy. Som et lokalsamfunn med egen kirke, skole, Nav-kontor, helsetjeneste og bibliotek. Med dyrket mark og skog, fotballbane, strender og veier.

Litt over hundre menn soner ferdig siste del av dommen sin her. Fengselsprest Knut Nåtedal har siden 2021 blitt kjent med flere fedre gjennom samtaler og sjelesorg.

– Noen sier det rett ut. Andre er på sjøen, på jobbreise eller studerer i utlandet. Fra barna er små av har de en dekkfortelling, for å skjerme dem.

De fleste får besøk en gang i uka. Og et par ganger i uka får innsatte ha videosamtaler med sine små. Likevel vokser mange fra hverandre.

– De kan møtes over mange år, men være fremmede for hverandre likevel. Begge parter må jobbe hardt for å pleie foreldre-barn-forholdet, som de fleste andre barn kan ta for gitt.

Noen sier det rett ut. Andre er på sjøen, på jobbreise eller studerer i utlandet. Fra barna er små av har de en dekkfortelling, for å skjerme dem

—  Knut Nåtedal, fengselsprest Bastøy

Uten tett kontakt blir det vanskelig.

– Straffen skal de innsatte sone, men ofte blir det en tilleggsstraff å være avskåret fra barn i større grad enn ønsket. Det ligger i sakens natur, men kriminalomsorgen bør legge til rette for at innsatte ikke mister mer enn de trenger å miste, sier Nåtedal.

«Får pappa Pepsi maks i fengsel?»

Bente Grambo, kriminolog og seniorrådgiver i For fangers pårørende, sier de anbefaler pårørende å være åpen om at forelder er i fengsel. Da kan barna spørre om alt.

– Fengselsverdenen kan framstå svært brutalt for barn. Informasjon kan dempe bekymring, sier Grambo.

Hun forteller om en liten gutt som hadde med seg en lang liste med spørsmål.

«Får pappa Pepsi Max i fengsel, for det er han så glad i? Hvis jeg sender en tegning til pappa, hvor blir den av? Blir pappa tatt vare på når han blir syk i fengsel? Hvordan ser klærne hans ut?»

Første gang i fengsel

12 år gamle Tomine hadde googlet seg fram til et bilde av hvordan fengselet til mamma så ut utenfra. Men hun var ikke forberedt på å bli sluset inn gjennom flere dører i trange korridorer av fremmede fengselsbetjenter.

– Det var skummelt. Alt fra porten til betjentene.

Gaven til mamma ble pakket opp, sikkerhetsklarert. Selv om bestemor og bestefar var med, var de tunge portene, piggtråden og overvåkningen et ublidt møte for den lille jenta.

– Å gå gjennom sikkerhetskontroll er jo skummelt i seg selv. Og tanken på at man er innestengt – det var ubehagelig.

Alene på et besøksrom med mamma i en helt ny setting. Samtidig som hun følte på nærværet av overvåkningskameraer.

– Ganske unaturlig, sier Tomine.

En bedre bestefar

Første gang Sofia besøkte pappa i fengsel var hun voksen. Rommet hadde en sliten skinnsofa, en vask, et åpent skap med kluter, kondomer, papirservietter og en billig søppelbøtte.

– Vi satt overfor hverandre og prøvde å bli kjent, mens tiden gikk sakte. Vi hadde bare en time sammen. Det var pinlig.

De neste besøkene gikk seg til. Noen steder var det hyggeligere innredet familierom med spill og aktiviteter de kunne gjøre sammen.

– Hvordan ble man tatt hensyn til som barn?

– Jeg opplevde ikke å være en pårørende, eller at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt.

Sofia bytter ut biblioteklufta og trasker de få minuttene bort til Oslo Sentralstasjon. På en benk på perrongen setter hun ned sekken og posen med den nyinnkjøpte dyna. Hun venter på toget. Hjem til kjæresten og datteren som venter i huset som faren har hjulpet dem å bygge.

Vi satt overfor hverandre og prøvde å bli kjent, mens tiden gikk sakte. Vi hadde bare en time sammen. Det var pinlig

—  Sofia Haugan

– Pappa har ikke hatt trøbbel med loven siden han fikk ADHD-medisinene sine på resept. Han har blitt bestefar. Vår relasjon er blitt en jeg verdsetter høyt.

Foreldrene til «Tomine» har gitt samtykke til at hun stiller opp i dette intervjuet. Far til Sofia Haugan, Kjell Magne Haugan, har fått se over før publisering.

---

Barn med foreldre i fengsel

• Mellom 6000–9000 barn har forelder som soner i fengsel, ifølge et anslag utarbeidet av SSB og For fangers pårørende.
• Det finnes ingen nasjonale register over antall barn med foreldre i fengsel. Ifølge et selvrapporteringssystem fra innsatte var det i april 2022 nesten 1.400 barn av innsatte i norske fengsler.
• Stadig flere idømmes samfunnsstraff. Fra om lag 700 i 1997 til over 2.000 i dag. Det gjør at familieforhold i større grad kan opprettholdes under soning.
• Siden 2014 alle fengsler lovpålagt å ha en barneansvarlig. De skal sørge for at barn møtes på en god måte, fra vakta til besøksrommet. Samt fremme barneperspektivet og barnekonvensjonen blant ansatte.
• Ifølge barnekonvensjonens artikkel 9 har barn som er skilt fra en eller begge foreldre rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, så lenge dette ikke strider med barnets beste.
• Europarådet kom med anbefalinger i 2018, om at barn normalt bør få besøke en fengslet forelder innen en uke etter fengslingen, og deretter få besøke forelderen regelmessig.

Kilde: KDI, SSB, FFP

---

---

Kutt i kriminalomsorgen

• Det er 49 fengsler i drift i Norge (2021).
• Siden 2014 har kriminalomsorgen måttet kutte om lag 300 millioner kroner.
• Bare i år må kriminalomsorgen kutte 200 millioner ekstra, for å kunne finansiere økte kostnader som følge av den ekstraordinære prisveksten, samt økte utgifter til strøm og husleie.
• Ifølge organisasjonen For fangers pårørende (FFP), rammes også barn av innsatte av kuttene i kriminalomsorgen.
• Kriminalomsorgsdirektoratet bekrefter at kuttene går utover besøkstiden, og kan ramme barn av innsatte.

Kilde: KDI, FFP, SSB

---