Hundre år på et tusendels sekund

– Kan du sette deg litt lengre frem?

103-åringen John Fosse får instrukser fra Vårt Lands fotograf.

– Hm. Da får du vinduslyset, påpeker Fosse, selv fotograf.

Fosse setter seg litt lengre frem. Han snur seg mot kameraet og titter fokusert inn i linsa. Det var en tid da John Fosse stod på den andre siden av fotoapparatet. Før returen til Norge, før dødsleiet han mirakuløst overlevde, og før den nåværende tilværelsen på Sagenehjemmet på Bjølsen i Oslo.

Fosse bryter blikket med linsa.

– Et tusendels sekund? spør han med henvisning til et kameras lukkertid.

Vårt Lands fotograf titter opp fra kameraet.

– Et sekstiendels sekund.

De knipser ett siste fotografi. Vårt Lands fotograf smiler.

– Du husker godt, John.

– Ja, ennå. Jeg er bare 103 år.

Kameraet i Kamerun

John Fosse pleide å være misjonær i Kamerun. Der arbeidet han som diakon og sykepleier på vegne av Det norske misjonsselskap (NMS). Med seg hadde han kona Marit Fosse, født Gullichsen.

Oppholdet, som strakk seg over flere tiår fordelt på fire omganger, dokumenterte Fosse gjennom tusenvis av fotografier. Filmrullene (han brukte Kodak) pleide han å bestille direkte fra Paris, og han fremkalte bildene selv i et egenkomponert mørkerom i Kamerun.

Nå skal det som Fosse ydmykt kaller for en hobby, bli en del av norsk misjonshistorie. Fosse og familien hans har nemlig donert hans samling av bilder fra Kamerun, til Misjons- og diakoniarkivet ved VID vitenskapelige høgskole. Totalt dreier det seg om over 3.000 fotografier. Fotografier som VID har skannet inn.

– Men som dessverre ikke har blitt sortert, forteller Johns sønn, Leif John Fosse.

Leif tilbrakte de første årene av sin oppvekst i Kamerun, og er i dag byråkrat, men utdannet sosialantropolog. De siste årene har han innimellom hjulpet faren med å gå gjennom bildesamlingen, noe de gjør på en datamaskin på farens rom på Sagenehjemmet.

---

John Fosse

• Født 10. februar i 1920 i Meland, den gang i Hordaland fylke.
• Giftet seg med Marit Gullichsen i 1948 i Kamerun. De har fire barn.
• Gikk ut fra Diakonhjemmet i 1944, og reiste til Kamerun i mai 1948.
• Tok utdanning som avdelingsdiakon ved Rikshospitalets hudavdeling, der han var fra juli 1944 til februar 1947.
• I 1946 ble Fosse antatt som misjonær i Det norske Misjonsselskap og var på språkstudium i Paris 1947-1948.
• Hans siste misjonstur til Kamerun var fra 1964 til 1967.

Kilde: VID vitenskapelige høgskole.

---

Livets lukkertid

I 2017, i en alder av 97 år, ble Fosse innlagt på sykehuset med indre blødninger. Etter fem dager på det sønnen beskriver som et dødsleie, frisknet faren til, og de indre blødningene så ut til å ha leget seg selv.

Etter Fosses møte med naturens lukkertid, besluttet familien å ta grep for å bevare bildesamlingen hans, og det ble avgjort at VID skulle ta hånd om den.

Det viktigste dokumentasjonsarbeidet ble gjort de første årene etter sykehusoppholdet. I dag jobber ikke Fosse like ofte med bildene som han gjorde i begynnelsen. Men at Fosse har passert et århundre med tre år, skaper et naturlig giv i arbeidet:

– Det begynner å haste med å få redigert bildetekster med faktaopplysninger mens du ennå husker, sant? Det er ‘urgent antropology’, sier Leif til faren John.

– Dere er ikke ferdig med bildetekstene, nei?

– Åh, nei. Langt ifra, sier Leif mens han møter blikket til sin far.

Kun noen få av bildene til Fosse har blitt offentliggjort av Misjons- og diakoniarkivet. De venter med offentliggjøring til Fosse har fått registrert hendelser og personer på bilder, såkalt metadata. De må også følge lovverket for personvern, og kan ikke publisere bilder uten samtykke fra personer som er avbildet. Dette kan imidlertid gjøres først etter at de som er fotografert, har vært død i over 15 år.

Faren, sønnen og datamaskinen

Far og sønn sitter sammen foran datamaskinen ved fotenden av sengen i rommet på Sagenehjemmet. Mens sønnen logger seg inn på VIDs bildearkiv, tar faren ordet.

– Jeg kom til Ngaoundéré i Nord-Kamerun i nitten ...

Leif: – ... førtiåtte.

– Frem til sekstisju. Det var fire misjonsturer. Tre til fire år om gangen. Ngaoundéré var den sentrale byen i Nord-Kamerun ...

Leif: – ... og hovedsetet for Det Norske Misjonsselskap.

– Ngaoundéré betyr navlefjellet. Ngao betyr fjell og ndéré betyr navle. For fjellet reiser seg opp fra slettelandet som en ... ja, som en ...

Leif: – Navle?

– Ja! Og det er ikke europeerne som har laget navnet. Det er de innfødte selv (journ.anm. kamerunesere).

Interessant samspill

Under Vårt Lands besøk på Sagenehjemmet, skjer det ofte at far og sønn utfyller hverandre. Fosse junior skroller gjennom bildene, og Fosse senior sier stopp når han ser et bilde som fanger hans interesse.

Oppmerksomheten til mannen som ble født to år etter slutten av første verdenskrig, er kanskje ikke like god som den en gang var, men når han først fokuserer på et bilde, kan informasjonen som følger være gull verdt.

For Leif, som for anledningen opptrer som slags bildetekstenes skyggeforfatter, handler det iblant om å få informasjonen ned på papir før farens oppmerksomhet hopper til et nytt bilde.

«Dette er slaveleiren hvor slavene bodde», «dette huset ble reist av misjonspresten Thrana omkring 1930», og «den bilen der eide jeg sammen med doktor Bjaanes», er bare noen av informasjonstrøflene Leif får servert av faren under Vårt Lands besøk.

Den eldste gjenlevende

I bildearkivet kan man se at enkelte av bildetekstene er signert «RB». Det er Reidar Bjaanes. Hans foreldre - Bernt Sigurd (mannen Fosse i forrige avsnitt kalte «doktor Bjaanes») og Helene – både bodde og jobbet tett med ekteparet Fosse. Bernt Sigurd var blant annet lege på det samme sykehuset som John Fosse jobbet på i Ngaoundéré.

– De to parene fulgte hverandre en del år, og jeg vokste jo opp med barna til John. Vi ble godt kjent der ute, og vi har opprettholdt kontakten etterpå, forteller Reidar Bjaanes, som pleide å kalle John for onkel John, til Vårt Land.

Reidar Bjaanes dro, sammen med sin kone, ut som misjonsarbeider til Kamerun i 1981, og kom hjem i 1994. Med sin oppvekst og senere arbeid i Kamerun, har Bjaanes blitt en bidragsyter i arbeidet med Johns bildesamling.

– John ga meg og flere andre tilgang til bildene. Jeg har gått gjennom et par hundre bilder for å se om det var personer der jeg dro kjensel på. Sånn sett har jeg bidratt litt, sier Bjaanes.

Han omtaler Johns nåværende dokumentasjonsarbeid som verdifullt.

– Bildene hans vil være av interesse senere for de som bor eller har arbeidet i Kamerun. Misjonsselskapet har jo et forhold til landene de har arbeidet i, og de formidler tilbake skattene de har tatt i form av bilder. John har tatt bilder fra den første tiden når man for eksempel satte opp bygninger. Dette har en kulturhistorisk verdi, samtidig som det er en viktig kilde for kirken der ute nå.

Bjaanes’ mor døde i 1971 og faren i 1983.

– John er den eldste av de som var i Kamerun som er gjenlevende. Jeg mista en søster der ute, Ragnhild, som jeg ikke selv så. John er den eneste som husker at hun ble begravd, forteller Bjaanes.

Generelt var misjonærer pionerer på både foto og film, og grunnen var dokumentasjonsbehovet for å vise folk hva de drev med.

—  Silje Dragsund Aase

– Pionerer

Dokumentering av misjonsarbeid, enten i form av fotografi eller film, har alltid vært viktig i NMS, ifølge Silje Dragsund Aase, arkivleder ved Misjons- og diakoniarkivet.

– Misjonærene fotograferte steder de besøkte og mennesker de møtte og samlet bildene i private fotoalbum, men de fotograferte også på oppdrag fra NMS. Det var viktig å dokumentere prosjektene slik at støttespillere i Norge fikk inntrykk av hva man jobbet med. Det handlet om å samle bilder til for eksempel misjonsblader og lysbildeserier som man viste på bedehusene.

Allerede på 1890-tallet reiste man i NMS rundt på bedehus og viste lysbilder ved hjelp av parafindrevne fremvisere.

– Generelt var misjonærer pionerer på både foto og film, og grunnen var dokumentasjonsbehovet for å vise folk hva de drev med, sier Aase, som sier at arbeidsplassen hennes Misjons- og diakonarkivet, VID, setter stor pris på arbeidet Fosse gjør nå.

Filmsatsing

I 1937 vedtok NMS at de skulle satse på filmproduksjon. Dette hadde tre formål, ifølge Halling Skretting, professor ved institutt for mediefag ved Universitetet i Stavanger:

«De skulle vise nordmenn misjonsarbeidet, de skulle rekruttere nye misjonærer og de skulle samle inn penger for å kunne satse enda mer på misjonsmarken.».

Det skriver Skretting i en kronikk i Stavanger Aftenblad. Der beskriver han også et stort nedslagsfelt: NMS «produserte og distribuerte misjonsfilmer som i toppåret 1957 hadde 150.000 seere på bedehusene over hele landet.».

En av de mest kjente filmene fra denne tiden, Sinda (1961), var Fosse forøvrig med på å lage.

---

Misjons- og diakoniarkivet

• Dets historie går tilbake til etableringen av Det Norske Misjonsselskap i 1842 og Diakonhjemmet i 1890.
• En nasjonal bevaringsinstitusjon for misjon og diakoni, kristne kirker og organisasjoner.
• Arkivene befinner seg først og fremst i Stavanger på VID vitenskapelige høgskoles nye campus på Misjonsmarka og i Arkivenes Hus på Ullandhaug.

Kilde: VID vitenskapelige høgskole

---

– Vi er til for hverandre

På nattbordet til John ligger boka Misjonsbilder av sosialantropologen Marianne Gullestad. I boken analyserer hun misjonærers bruk av bilder. John er nevnt.

– Gullestad problematiserte det hun mente var en fremstilling av innfødte som hjelpetrengende og misjonærene som de gode hjelperne. Hva tenker du om dette, John?

– Jeg har en enkel livsfilosofi. Vi er til for hverandre, vi mennesker. Både i dag og den gangen. Jeg har nesten ikke stått på noe prekestol, men arbeidet med mine hender, føtter og hodet. Og fotografi var en hobby jeg hadde hang til.

– Du sier at fotograferingen var en hobby, men føler du at bildene dine etterhvert har blitt en del av misjonsoppdraget?

– Det kan etterkommerne bestemme.

Leif skyter inn:

– Jeg husker at da Gullestads bok kom, så snakket du om at du hadde blitt intervjua, lest boka, og at du var kritisk til perspektivet, som du gjerne er når det gjelder antropologer.

– Ja, du er jo blitt antropolog selv, Leif.

– Ja, noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, svarer Leif.

Huset han bygget med egne hender

– Savner du Kamerun, John?

Han tar seg et øyeblikk før han svarer:

– Jeg er ferdig med det. Jeg har lagt det bak meg.

John titter ut vinduet. Det er en hel verden mellom rommet hans på Sagenehjemmet og hans første hus i Ngaoundéré, et hus han bygget med sine egne hender. John forteller om hvordan lokalbeboerne lærte ham byggeteknikken som bestod i å lage jordmørtel av rød vulkansk jord.

I dag står ikke lenger huset, men et fotografi av huset, hvor John står ved siden av kona si Marit, lever nå videre i arkivet til VID.

Fossheim

Leif: – Nå gjorde jeg en liten redigering, far. «Vårt første hus i Ngaoundéré». Riktig?

– Ja.

Leif: – Hva ble huset kalt?

– Vi kalte det Fossheim.

Leif: – Hvorfor ble det kalt Fossheim?

– Husene fikk gjerne navn etter den som bodde der.

Leif: – Åja, så enkelt.

Faren smiler.

– Jeg prøvde å hjelpe folk

Leif: – Ja, her kommer apotekeren.

Sønnen stopper opp ved et bilde av faren som gjør i stand medisinutdeling. I Kamerun hadde Fosse ansvar for alt av innkjøpet til NMS’ sykehus og delvis ansvar for innkjøp til det amerikanske sykehuset, samt flere poliklinikker.

– Du kan godt si at dette var noe av prekestolen min. Jeg prøvde å hjelpe folk.

– Hvor mange forskjellige jobber hadde du i Kamerun, John?

Han ler bare av spørsmålet. I Kamerun var John en norsk potet. Man skulle heller kanskje spurt om hva han ikke gjorde.

Når Leif scroller videre, finner han et bilde hvor faren driver med anestesi med eter.

– Anestesi med eter er forbudt i Norge i dag for det er veldig brannfarlig. Man kan ikke bruke åpen ild under operasjonen. Sånne narkoser kunne vare fem-seks timer. Anestesi var en viktig del av jobben min, og det krevde kunnskap. Det var selveste overlegen på Rikshospitalet som underviste meg og lærte meg intubasjon, forteller den tidligere sykepleieren John.

– Anestesi likte jeg veldig godt.

– Hvorfor det?

– Vi hjalp mennesker.

– Vil du si det var det mest meningsfylte arbeidet du gjorde i Kamerun?

– Haha. Nei, det vil ikke jeg bedømme.

Veggen til en fotograf

Så, hva fyller veggene til en bereist fotograf? Bilder av familien, flere av kona Marit.

John titter ut vinduet på nytt. Ikke langt unna, på Lovisenberg Omsorg+ bor Marit. De to ser hverandre rundt annenhver uke når barna eller barnebarna tar med John på besøk til Marit, eller når de begge to blir med ut på en tur.

Leif skroller en siste gang og kommer til bilde av et bryllup. John lyser opp.

– Dette er bryllupet vårt. Der er prest Johannes Thrana. Og kona mi. Der er kona mi ... Ja, det er her historien er.