Elise Waagen sitter i Lillesalen i Kafébygget på Utøya. Det er 22. juli 2011. Det er uskyldens sommer, men den skal ikke vare.

Ungdommene hører skudd. Plutselig blir Waagen skutt i kneet. Det tar en stund før hun skjønner at hun er skutt. Hun tenker på hvor lillebroren hennes Runar er, som hun hadde fått med til å bli med på øya for andre år på rad. Hun begynner å løpe rundt for å lete etter ham. Da kommer Anders Behring Breivik inn i bygget. Waagen hopper ut vinduet. På vei ned skråningen brekker hun lårbeinet. Hun og de andre leirdeltakerne må rømme, men hun klarer ikke å løpe på grunn av skaden. Hun får hjelp til å bevege seg. De kan høre at terroristen nærmer seg. De andre kan løpe, men hun kan ikke.

I et forsøk på å lure terroristen, legger hun seg ned og spiller død. Hun holder pusten slik at det ikke skal se ut som hun puster. Mens Waagen ligger der, og mens terroristen går rundt ikke langt fra henne og skyter mot de andre leirdeltakerne, gjør hun noe hun nesten aldri pleier å gjøre. Hun ber:

«Gud, vi kan ikke dø nå. Gud, vi kan ikke dø nå».

---

Elise Waagen

• Stortingspolitiker for Arbeiderpartiet som representant for Østfold. Utdanningspolitisk talsperson.
• Født 19.02.1990.
• To søsken. En datter.
• Vokste opp i Hannestad i Sarpsborg i Østfold.
• Overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Hun ble skutt i kneet.

---

Klamret seg til bønnen

69 personer ble skutt og drept av terroristen under terrorangrepet på Utøya 22. juli i 2011. Ytterligere åtte personer ble drept i bombeangrepet mot Regjeringskvartalet i Oslo. Mange andre ble skadd, blant annet Waagen.

– Kan du beskrive frykten du opplevde da du lå der?

– Det er jo en frykt som jeg aldri har kjent før, og som jeg håper jeg aldri noen gang skal kjenne igjen. Det var en desperasjon. Jeg tenkte «nei, det kan ikke ende sånn». Den siste utveien var å klamre meg til bønnen, så jeg gjorde det, svarer Elise Waagen.

– Hvorfor tror du at du tydde til bønn?

– Jeg tror det var noe med det håpet, det ønsket om at det er noe som er der og som vokter om deg. Jeg velger å tro at det er noe som er større enn oss, og at det større er noe godt.

Waagen forteller at det å ligge helt stille under angrepet på Utøya føltes som en evighet. Evigheten ble til slutt brutt av det Waagen beskriver som «to reddende engler». Det har tidligere blitt skrevet om innsatsen til Sissel Martinsen og Helge Wettre, som var blant dem som kjørte over til øya med hyttebåten for å hjelpe. De to tok med seg alle de overlevende de fant, før de måtte komme seg vekk fra øya. Én av de overlevende de fant var Waagen.

På vei over Tyrifjorden tenker Waagen at lillebroren Runar kan være død. Først når hun blir plassert i en ambulanse og får låne en telefon til å ringe faren sin, får hun kontrabeskjeden: Runar har overlevd.

Jeg velger å tro at det er noe som er større enn oss, og at det større er noe godt.

—  Elise Waagen

Frykten for å dø

– Dette er et kanskje et merkelig spørsmål, men hvorfor tror du at du fryktet å dø? Eller, hva er denne frykten for å dø?

– Jeg har fundert over dette her. Svaret kan jo være så opplagt. Nå håper jeg at når døden kommer for meg, vil jeg være klar for det: At man gjennom livet kommer til et punkt hvor man godtar det mer. Den 22. juli så var frykten for å dø tilstede, men den er ikke der i dag.

Waagen snakker om at hun ikke er redd for for å dø for sin egen del, men at hun frykter døden på en annen måte.

– Nå handler det veldig mye om datteren min, så klart. Det er helt utenkelig å skulle dø fra henne.

– Tror du på liv etter døden?

– Jeg skulle ønske jeg gjorde det, men jeg gjør egentlig ikke det. Det er kanskje noe som gjør at dødsfrykten er der.

– Mange kristne tror på et liv etter døden. Men du er da en kristen som ikke tror på et etterliv?

– Jeg er også usikker. Vi vet ikke. Men det er på en måte litt for godt til å være sant. Jeg er tvilende til det.

En bedre verden

Kun måneder etter terrorangrepet stilte Waagen til valg i kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011. Hun har vært folkevalgt siden. I dag er hun Arbeiderparti-politiker på Stortinget som representant for Østfold. Motivasjonen hennes i arbeidet: Å skape en bedre verden.

– Med alt du har sett og opplevd, hvilke tanker gjør du deg om hvordan livet til datteren din vil bli?

– Det handler om hvordan vi tar vare på det vi har. Det bor mye fint i folk, så hvis man iblant synes at det blir litt for mørkt i kommentarfeltene, så er det bare å spole tilbake til rosetogene. Jeg tror det er mer godt enn vondt i verden. Jeg er opptatt av at hun vokser opp i et samfunn som noen tar vare på.

I 2021, ti år etter Utøya-angrepet, viste en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler. 75 prosent av disse har satt meldingene i sammenheng med at de var på Utøya 22. juli.

– Har du opplevd å få hatmeldinger, trusler eller liknende?

– Ja. Men ingenting som jeg har anmeldt.

– Hvilke typer meldinger har du fått?

– Jeg har fått hatmeldinger hvor det står at «dere fikk som fortjent» eller at «dette var Guds vilje», sier Waagen.

Hun tar seg et øyeblikk.

– Det er jeg jo ikke helt enig i da, sier hun, med glimt i øyet.

---

4 raske

• Gud er: Godhet.
• Jeg klarer meg ikke uten: Familien min.
• På gravsteinen min skal det stå: Den må jeg overlate til de som er igjen, men jeg håper det står noe pent der.
• Boka alle må lese: «Og så tok de enn vårt liv».

---

Å tilgi seg selv

– Jeg har blitt spurt mange ganger om hva man kan tilgi, men noen ting er utilgivelig. Tilgivelse er viktig, men jeg vil nok aldri klare å tilgi Anders Behring Breivik, sier Waagen.

– Har du måttet tilgi deg selv?

– Ja. Jeg har hatt skyldfølelse.

– Jeg var leder av Østfold AUF og jeg følte et kjempestort ansvar for hele delegasjonen, og ikke minst lillebroren min, som jeg skulle passe på. Den følelsen av å tenke at man ikke gjorde nok, har vært vanskelig.

– Du sliter fortsatt med skyldfølelse?

– Ja … Vel, både ja og nei. Jeg mener jo at å ha skyldfølelse blir å frata gjerningsmannen deler av ansvaret. Og det er ikke riktig. Det er Anders Behring Breivik som har alt ansvaret. Du kan si jeg føler en ting, men vet at noe annet er det rasjonelle. Det er ingen på den øya som burde kjenne på skyld.

Østfold ble rammet hardt av terrorangrepet. Seks av de 69 som ble drept på Utøya kom fra Østfold-delegasjonen.

De var Andreas Edvardsen (18) fra Sarpsborg, styremedlem i Sarpsborg AUF og sosialpolitisk ansvarlig i AUFs fylkesstyre i Østfold, Andrine Bakkene Espeland (16) fra Sarpsborg/Fredrikstad, nestleder i Fredrikstad AUF, Lejla Selaci (17) fra Fredrikstad, leder i Fredrikstad AUF, Elisabeth Trønnes Lie (16) fra Halden, styremedlem i Halden AUF, Bendik Rosnæs Ellingsen (18) fra Larkollen, sekretær i Moss og omegn AUF og miljøansvarlig i AUFs fylkesstyre i Østfold, og Eva Kathinka Lütken (17) fra Sarpsborg, styremedlem i AUF Sarpsborg.

I tillegg ble Anne Lise Holter (51) fra Våler, seniorkonsulent ved Statsministerens kontor, drept i bombeangrepet i regjeringskvartalet.

Jeg har blitt spurt mange ganger om hva man kan tilgi, men noen ting er utilgivelig. Tilgivelse er viktig, men jeg vil nok aldri klare å tilgi Anders Behring Breivik.

—  Elise Waagen

Å tilgi gjerningsmannen

– Er snakket om å kunne tilgi Anders Behring Breivik en kunstig oppgave?

– Det å tenke at han skal ha en rettferdig rettsprosess, og at han skal ha like soningsvikår som alle andre, koster meg ikke en kalori. Det er helt selvsagt. Men ved å tilgi, føler jeg man sier at det går greit, og det vil aldri bli greit.

– En annen tidligere stortingspolitiker fra Østfold, Georg Apenes, ble en gang spurt om ikke det kunne være forsoning i å treffe morens drapsmann. Drapsmannen hadde foreslått det. Apenes svarte nei for han mente at tilgivelse eller forsoning må hvile på et fundament. Er du enig?

– Anders Behring Breivik gjorde det han gjorde fordi han ønsket å gjøre det, og det gjør han fortsatt. Han sender fortsatt brev til stortingsrepresentanter, inkludert meg, hvor han forklarer dette. Så det er ikke noe grunnlag for å tilgi ham.

– Synlig anger hos forbryteren må være en forutsetning for å kunne tilgi vedkommende?

– Det hadde kanskje ikke hatt noe si. Jeg vet ikke helt. Det går an å gå videre uten tilgivelse. Men så ønsker ikke Anders Behring Breivik seg tilgivelse heller, virker det som. Jeg tror uansett at jeg aldri kommer dit hen at jeg kan tilgi ham.

---

4 raske

• Gud er: Godhet.
• Jeg klarer meg ikke uten: Familien min.
• På gravsteinen min skal det stå: Den må jeg overlate til de som er igjen, men jeg håper det står noe pent der.
• Boka alle må lese: «Og så tok de enn vårt liv».

---

Guds vilje

Waagen er døpt og konfirmert i Den norske kirke. Hun har alltid bekjent seg som kristen, men før konfirmasjonen måtte hun gå en runde med troen.

– Jeg hadde en periode i ungdomsårene hvor jeg syntes det var vanskelig å tro. Jeg lurte på hva Gud er, hva Gud bestemmer og om Gud er god.

– Før konfirmasjonen min var vi en venninnegjeng som ofte var på ungdomstreff og som samlet seg på bedehuset på Greåker. Da husker jeg at noen sa at store tragedier kunne knyttes til Guds vilje. Men den guden ville ikke jeg tro på. Jeg var nok ikke mer enn 14 år da, men jeg fikk det ikke til å stemme at Gud skulle være en som ville noen vondt.

– Hvilke tanker gjør du deg i dag?

– Jeg tror at hvis det er en Gud, så er det noe godt, og ikke naturkatastrofer og ødeleggelser. Gud er heller kjærligheten i etterkant av noe vondt, som rosetogene etter 22. juli. Det er det jeg velger å tro at Gud er.

På lånt tid

– Har du noen gang tenkt «hva hvis den kula hadde truffet litt lenger opp»?

– Mange ganger. Det var snakk om millimeter. Det var jo ikke langt fra pulsåren, så jeg hadde flaks. Hadde den truffet slik, så hadde jeg ikke stått her i dag.

– Har du noen gang tenkt at du lever på lånt tid på jorda?

– Ja, veldig. Det går tilbake til at jeg opplevde å være så nær døden. Jeg tenker iblant på om jeg fyller tida med de riktige tingene, og da returnerer jeg tilbake til det som egentlig betyr noe, som familien min. Jeg opplever selvsagt jobben min som ekstremt meningsfull, men når alt kommer til alt, så er det de små tingene som er veldig mye større. Følelsen av å leve på lånt tid, tar jeg med meg inn i de små stundene.

– Hvordan har Utøya forandret verdenssynet ditt?

– Før trodde jeg ikke at mennesker kunne gjøre noen så vondt. Jeg hadde nok mer grunnleggende tillit også før angrepet. Nå kan jeg kanskje se tilbake og tenke at jeg var naiv, men jeg vet ikke. Det er samtidig en trygghet nå i å vite at ikke absolutt alle vil hverandre godt. Det trodde jeg nok før.

Waagen føler seg tryggere i troen i dag enn tidligere.

– Jeg er i dag mer trygg til å definere troen min. Den usikre 14-åringen som synes at hvis det var slik at Gud setter i stand katastrofer, så ville hun ikke tro på Gud, er borte. Nå har jeg en trygghet i at jeg kan definere hva Gud er for meg, og at det er greit.

Kjærligheten

– Har du et vers fra en sang eller en tekst fra en bok som minner deg særlig om Utøya?

– «Størst blant dem er kjærligheten», svarer Waagen med et stort smil.

Waagen trekker også fram ordene til Helle Gannestad: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».

– Det beskriver litt av hva jeg opplevde fra sykesenga på sykehuset i Fredrikstad dagen etter angrepet. Det var overveldende. Det får meg også til å tenke på dem som ikke opplever en sånn respons dagen etter noe fælt, for det skjer grusomme ting hver eneste dag.

– Hvor stor er kjærligheten for deg?

– Det finnes ikke noe større.