Fra bedehuset til misjonsmarken – og tilbake til kirka

FORTELLINGER FRA KRISTEN-NORGE: Gjennom 100 år har Audun Tang levd et aktivt liv i kristne menigheter og organisasjoner. Men å tro, det velger han hver dag.

I en skranglete bil på elendige asfaltveier sitter Audun Tang på vei inn i landet på den indonesiske øya Sumatra. Han har nettopp vært nede ved kysten og plassert sine to eldste barn på en kinesisk grønnsaksbåt stappfull av kål.

Der skal de seile sammen med amerikanske misjonærbarn gjennom det berykta Malakkastredet som skiller Sumatra fra Malaysia. Ei strekning som kun tar en time med fly, men som på sekstitallet var ei lang sjøreise.

I ett hjørne av båten holder mannskapet til, i en annen del er barna. Når de kommer i havn må de vider med buss og tog. Endestasjonen? Den amerikanske skolen i Singapore.

Hva rekker du egentlig å oppleve i løpet av et 100 år langt liv?

Ganske mye. Ganske mange oppturer og nedturer. Ganske mye som er fint, og ganske mye som er vanskelig. Denne episoden står igjen som én av de verste for Audun Tang (snart 100).

«Bondelandet» har blitt by

– Er du spent på den store dagen?

– Jeg tror jeg tar det med ro, sier Audun Tang og trekker på smilebåndet.

I dette huset, i Blomsterdalen, i Ytrebygda, i Fana, i Bergen, når rett skal være rett, har Audun bodd siden han og familien kom tilbake fra misjonærtilværelsen i Indonesia i 1970. Nå har huset blitt omgjort til en generasjonsbolig, hvor dattera Elin bor vegg i vegg.

Den store dagen vi snakker om er Auduns kommende 100-årsdag 24. november. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) finnes det 1.309 mennesker i Norge som er 100 år eller eldre. Det er like før Audun blir én av dem.

– Jeg må jo være glad for at jeg er såpass frisk og balansert, så jeg fremdeles får truffet folk, barn, barnebarn og oldebarn, sier han når han får spørsmål om hvordan det føles.

Dagen skal markeres med storinnrykk fra slekt og venner og fest i den nye kirka i Ytrebygda. Den var Audun en av drivkreftene bak å etablere, fram til den sto ferdig i 2011.

Fortellinga om Auduns liv starter da han blir født på på hotellet på industristettstedet Dale, omtrent midt mellom Bergen og Voss, i 1922. På hotellet, hvor mora hans jobba med driften av kjøkkenet, bodde også den lille familien.

Audun Tang, fotografert i sitt hjem i Ytrebygda i Bergen

Før Auduns far gifta seg, hadde han gått tre kurs på Indremisjonens bibelskole i Bergen. Etter årene på Dale tok han med seg familien og flyttet til Ytrebygda, kun noen hundre meter fra der Audun sitter i dag. Da brukte han vinterhalvåret på å reise rundt som emissær for Indremisjonen til det som fantes av bygder og fjordtarmer langs Vestlandet.

Imens vokste Audun opp på bedehuset, gikk på barneskole, middelskole og på Fana gymnas.

Audun refererer stadig til området vi nå sitter i som «bondelandet». Det kan være vanskelig å se for seg når du kjører på motorvei for å komme hit, passerer haugevis av byggefelt, og til og med skimter en flyplass like bortenfor, men det var virkelig landlig her da Audun vokste opp.

Han kan ikke huske det som så veldig voldsomt å bo i Ytrebygda under andre verdenskrig, til tross for at det var militær aktivitet i Korsfjorden og Fanafjorden.

Men på Fana gymnas, der Audun gikk, hadde de barneskolen som nærmeste nabo. Der hadde en tysk kontingent tilholdsstedet sitt i flere år.

– Rektor var opptatt av at vi ikke måtte komme på kant med naboen, naturlig nok, forteller Audun. Han tok artium i 1943, midt krigen.

Ikke ordentlig fanabu

Hvis du hører godt etter når Audun snakker, hører du at han «ikke er 100 prosent bergenser eller fanabu», slik han selv beskriver det. Dialekten hans bærer fortsatt preg av at han hadde de fem første leveåra sine på Dale.

Audun sier «bånne» når han snakker om barna, og «broten» når han får spørsmål om han har brutt med bedehusmiljøet han vokste opp i.

For det var ikke så vanlig at sønnen til en indremisjonsemmissær reiste til Oslo for å bli prest.

– Hvordan var det for din far at sønnen hans skulle bli teolog?

– Det var nok ikke så helt enkelt for ham. Vi snakket ikke så mye om det, men han var veldig redd for at denne «vekkelsestonen» skulle forsvinne. Det var mye spenning mellom kirka og bedehuset, sier Audun.

Audun og Reidun Tang, Fortellinger fra Kristen-Norge

For ham var det tida i skolelaget i Bergen som fikk ham på tankene om at det kanskje var teologi han skulle studere. Og til å begynne med, var det ikke å bli prest som var ga Audun lysten på studiet.

Han visste han at han ville bli misjonær. Han ville ut.

Så da han valgte teologistudiet, var det i hans øyne et slags utdanningsløp for den misjonærrollen han så for seg der fremme. Gjennom årene på Menighetsfakultetet, i dag MF vitenskapelig høyskole, hadde Audun jevnlig kontakt med Santalmisjonen.

Dette å kunne leve i en hverdag der vi vet ting og tar vitenskapen på alvor, men ikke gjør den til trosgrunnlag, det vil jeg si er nesten en daglig situasjon for meg

—  Audun Tang

Men da tida kom da det kunne begynne å bli aktuelt å reise ut, var det ikke til Santalmisjonens faste misjonsmark, India og Bhutan, at Audun og hans lille familie ble sendt. På den tida hadde han rukket å gifte seg med Reidun, som han var forlovet med gjennom studietida, og bli far til Jostein og Målfrid.

Det var nemlig til Indonesia de ble kalt, i et samarbeidsprosjekt med Det lutherske verdensforbundet (LVF). Der skulle de bo og jobbe med den indonesiske Batak-kirka, hvor det allerede holdt til noen tyske og amerikanske misjonærer.

Et mangfold av språk

Det var ikke bare bare å komme seg fra Tyskland, hvor de hadde tilbrakt syv måneder i påvente av visum, til Indonesia på begynnelsen av sekstitallet. Det fikk familien Tang erfare da de bega seg ut på en flere uker lang båtreise på en kombinert passasjer- og lastebåt.

Jostein og Målfrid var så små at de ikke fikk lov til å spise sammen med de voksne i passasjeravdelinga på båten.

Og hvem skulle da ta seg av dem, da?

– Én gang, selv om vi ikke likte det, lot vi de to være alene med ulåst dør til vår avdeling. Da vi var ferdige med middagen og kom tilbake, hadde de oppdaga ei stor pakke med Blenda vaskepulver. Den hadde de åpna og tømt i vasken, så det sto såpeskum fra gulv til tak, forteller Audun og humrer litt.

– En annen gang, det er nesten litt nifst å tenke tilbake på det, hadde de klatra opp på det øverste dekket der livbåtene står. Der kan du legge deg ned på magen og se ned over kanten. En som jobbet for en av familiene på båten kom løpende ned og ropte om at Jostein og Målfrid lå der ved livbåtene. Da kom vi oss opp i en fart.

Audun forteller at han fremdeles tenker på hvor nifs den hendelsen var. Han tenker også på om han noen gang fikk takket ham skikkelig, han som fikk sagt ifra om hva barna holdt på med.

Audun Tang, fotografert i sitt hjem i Ytrebygda i Bergen

De holdt til i byen Pematang Siantar på Sumatra. Der var de en del av en teologisk høyskole, hvor Audun underviste i gresk og Det nye testamente. Barna vokste opp sammen med andre misjonærbarn og med Batakene som bodde der.

Rundt på campus florerte det av språk. Batak, indonesisk, engelsk, tysk og en liten familie som snakka sammen på norsk. Audun forteller at hvis det var ei gruppe mennesker som samla seg, måtte de først og fremst avgjøre hvilket språk de skulle snakke sammen på.

Batak var selve stammespråket som Audun begynte å lære seg allerede da familien var i Tyskland. Men han vil fremdeles ikke si at han kan det.

– Batak er ikke noe du kan, det er noe du kan lære litt og litt av.

Hvis Audun sto på talerstolen og skulle undervise på batak, ble han ofte møtt av latter hvis han sa noe feil, men ikke hvis han snakket indonesisk. For det var et vanskelig språk for alle sammen.

Ungene på internat

– Det var vel ikke alltid enkelt å ha med en liten familie med seg til Indonesia?

– Nei, det er jo et kapittel for seg selv.

Bilturen hjem da vi hadde vært nede i havna og plassert dem sammen med amerikanske barn i en kinesisk grønnsaksbåt … Det var vanskelig

—  Audun Tang

Da Jostein og Målfrid var små kunne de gå på en skole sammen med amerikanske misjonærbarn ikke så langt fra der de bodde, men det gikk bare fram til 3.–4. klasse. Da var de så store at de måtte reise for å gå på skole.

Det var den amerikanske skolen i Singapore som ble løsninga.

– Det var mange merkelige måter å få dem over på. Dette kapittelet står igjen for meg som det verste, sier Audun og tar en liten pause.

– Bilturen hjem da vi hadde vært nede i havna og plassert dem sammen med amerikanske barn i en kinesisk grønnsaksbåt … Det var vanskelig.

I Singapore bodde Jostein og Målfrid på et internat drevet av amerikanske metodister. Mens de var der, prøvde Audun å lære dem litt norsk per brev. Da de kom tilbake og begynte på norsk skole fikk Jostein skryt for at han var så god i nynorsk, til tross for at han nesten ikke hadde bodd i Norge.

Audun Tang og fremtidige svogere

Det kunne han takke farens brevkurs for.

I seinere tid har familien snakket sammen om hvordan de eldste barna hadde det der. Selv om konklusjonen var at de nok hadde det ganske bra der, er det et vanskelig kapittel for Audun å tenke tilbake på.

De to yngste rakk ikke bli gamle nok til å begynne på internatskole, før foreldrene bestemte at det var nok og reiste hjem.

Fortsatt litt bedehusmann

Etter ti år i Indonesia var den sørøstasiatiske delen av livene til familien Tang over. Imens de var ute hadde de fått bygget et hus på nabotomta til Auduns søster.

Siden har årene gått i Ytrebygda. Fra oktober 1970 var Bergen diakonissehjem Auduns nye arbeidssted. Der begynte han som sykehusprest. I ei ny stilling som studierektor får han ansvar for tiltak som prøver å få både ansatte og studenter til å forstå hva det betyr at kristendomsfaget ikke lenger er obligatorisk del av utdanningsprogrammet deres.

Her lå det utfordringer som sykepleierskolen etter hvert møtte på «en rosverdig måte». Men det er slikt som Audun høyrer om fra pensjonisthjemmet sitt på Espeland i Ytrebygda.

Han har også rukket å bli både bestefar og oldefar. I 2012 ble han enkemann.

– Har du noen gang tvilt på den troa som har ført deg alle disse stedene?

– Å ja, ja, den kjenner jeg godt. Det må jeg tilstå. Det er vel vanskelig å gå gjennom et akademisk studium uten å møte slike spørsmål. Dette å kunne leve i en hverdag der vi vet ting og tar vitenskapen på alvor, men ikke gjør den til trosgrunnlag, det vil jeg si er nesten en daglig situasjon for meg.

– Så du velger å tro hver dag?

– Ja, det er et valg. Det går ikke automatisk, som med en vitenskapelig teori. Så akkurat på det punktet kan jeg vel si at jeg er bedehusmann, når det gjelder valget.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion