Sykehushumanist søker sekulære ritualer

Hvordan skape nye, sekulære ritualer rundt død og sykdom? Det er spørsmålet de stiller seg ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), som i fjor høst ansatte landets første faste sykehumanist.

Emil Faugli er utdanna filosof og inngår i det samme teamet som sykehusets prester. Han forteller om et godt arbeidsmiljø og en spennende arbeidshverdag, men legger ikke skjul på at det koster å drive nybrottsarbeid. Møtet med pasientene kan være krevende.

– For å låne et bilde fra skiverdenen: Det er mye tyngre å gå opp nye spor, enn hva det er å gå i de som allerede er etablert. Jeg kjenner ofte på en sterk usikkerhet, og mange vanskelige spørsmål melder seg hele tiden.

Derfor arrangerte UNN tirsdag en fagdag hvor tema var «sekulære ritualer ved livets slutt». Her deltok ansatte fra intensivavdelingene ved landets universitetssykehus, samt representanter fra Forsvarets tros- og livssynskorps, som tidligere har ansatt sin første felthumanist. Målet var å tenke høyt – og nytt – om hvordan livets siste fase kan rammes inn i ritualer med et sekulært innhold.

Gir livet mening

På spørsmål om hvorfor ritualer er viktig, svarer Faugli at ritualene er fundamentale i å gi livet rytme og mening.

– Ritualer rammer inn overganger. Som for eksempel noe så enkelt som å håndhilse – et ritual som markerer overgangen mellom det å være fremmede og bekjente.

Vi omgir oss med små ritualer hele tiden, sier Faugli, som å drikke morgenkaffe eller å ringe til mor hver søndag. Men det er når livet faller fra hverandre, når man bryter sammen eller blir skikkelig sjuk, at ritualene virkelig blir viktige.

– Det er i disse vanskelige overgangene, hvor livet ikke blir som før og man forandres som person, at ritualene virkelig får sin kraft. Mennesker trenger hjelp til å gi slipp, reorientere seg og forsone seg, og der spiller ritualene inn, sier Faugli.

[ Katolikker hardt ut mot lovforslag ]

Lite å lene seg på

Behovet for ritualer er ifølge Faugli et «eksistensielt behov» som alle mennesker kjenner på og trenger uavhengig av religiøs tilhørighet eller tro.

– Kirken sitter jo på en unik og veldig potent rituell bagasje, som jeg personlig har stor sans for, og som jeg kan oppleve som meningsfull. Men for mange jeg møter er det viktig at det ikke skal være et kristent innhold, og at det ikke skal være en prest.

Dette ønsket stammer gjerne fra pasientens bakgrunn eller egne negative erfaringer med kirka, forklarer Faugli.

Sykehushumanisten forteller at møtet med pasientene ofte kan være krevende, fordi man ikke har en liturgi å lene seg på som passer til den rammen man ønsker å trekke opp. Når man ikke har «en liturgisk hatt» å trekke ritualer opp av, må man sette seg ned og snakke med de pårørende og pasienten, og høre hva som er meningsfullt for dem og pasienten.

– Med det sagt så går prestene selvfølgelig også i dialog og tilpasser seg til den enkeltes behov og ønsker, men de har en veldig potent verktøykasse å trekke på. Presterollen representerer noe større enn personen. Når noen kommer med snippen eller prestekjolen fyller vedkommende umiddelbart en rolle og et rom som det er vanskelig å ta – men som det likevel er behov for.

[ Privatskoler og bibelskoler i hastemøte etter budsjettkutt: – Mange elever klarer ikke å betale ]

På intensiven

Omgivelsene på et sykehus gjør det ofte utfordrende å skape rom for meningsfulle ritualer. Intensivavdelingen beskriver Faugli som langt på vei det motsatte av et hellig rom. Det er sterilt, stressende, fullt av monitorer og pleiere som haster fram og tilbake. Det er et sted hvor menneskelivet blir redusert til funksjon, og døden til et medisinsk nederlag.

– Det er fremmedgjørende, skummelt og kontraproduktivt hva gjelder å ta vare på åndelige behov.

Midt oppi dette er det Fauglis jobb å skape en meningsfull avslutning. Han understreker at pleierne på sykehuset også gjør en fantastisk jobb, men ansvaret for å ivareta pasientene kan ikke bare være pleiernes jobb, sier han.

– De har nettopp mistet en pasient, og på den måten er de også involvert. Man kan ikke forvente at de skal hoppe inn og ut av roller på den måten. Da trengs det at en ny person kommer inn i rommet.

Strålende fornøyd

Torbjørn Askevold, avdelingsleder for preste- og samtaletjenesten ved UNN, er strålende fornøyd med gjennomføringa av fagdagen.

– Men vi har bare skrapt i overflaten, og er langt ifra ferdig snakka, sier han.

Askevold sier at man blant annet diskuterte hvorvidt det burde utvikle ei liturgisk håndbok for sykehushumanistene. På den ene sida kan dette være til hjelp når en dialog er vanskelig, eller ting må gå raskt.

– På den andre sida, så var det enighet om viktigheten av å ikke bare kopiere kristendommens måte å gjøre ting på. Humanisten skal ikke gjøre akkurat det samme som presten gjør, bare uten Gud. De må finne sin egen vei, sier han.

Det er Faugli er enig i. Han sier at fordelen med en liturgi er at man da har et reservoar å trekke på, men at man med liturgi også står i fare for å utvikle dogmatikk. Han er derfor ikke sikker på hva man burde lande på, men sier at man kommer til å fortsette arbeidet både i Human-Etisk Forbund, helsevesenet, fengselsvesenet og Forsvaret.

– Dette er et viktig arbeid, som er avhengig av godt samarbeid mellom aktørene, avslutter Askevold.