TRØGSTAD (Dagsavisen): Vi møter soknepresten i Trøgstad og Båstad i Kirkestallen, Skjønhaug. Kjersti Marken er misjonærbarn, tok kristendom grunnfag i 1983 og har vært kirkemusiker i mange år. Først etter fylte 60 år ble hun ordinert til prest i Den norske kirke. Ni år brukte hun på studiet, med oppstart rett før en telefonsamtale som skulle snu opp ned på hele livet, forteller hun til Dagsavisen.
– Jeg hadde vært på to forelesninger da telefonen kom med beskjed om at Sara hadde blitt påkjørt. Alvorlig skadet. Dagen etter døde hun, da vi koblet fra respiratoren. Hun og en venninne var på tur med hest og sulky. Begge omkom. Jeg var sikker på at jeg skulle dø – trodde ikke det var mulig å leve videre. Det er jo det verste som kan skje deg. På Facebook skrev jeg: Nå vet jeg hva bunnløs sorg er!
– Jeg skrek: Hvorfor?
Kjersti Marken ble sykmeldt i seks uker. Hun hadde begynt på studiene, og fikk fortsette å studere i 20 prosent på MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.
– Alt jeg leste ble silt gjennom sorgens slør. Følelsen var at avgrunnen slukte meg. Samtidig skulle jeg jo fortsatt ta meg av mine andre to barn. Støtten fra et solid nettverk hjemme i bygda og faktisk hele verden, etter hvert også fra Nordland – der jeg fikk jobbe som prest i 4,5 år – var viktig, forteller hun.
Hver eneste dag siden Sara ble født ba vi: «Kjære gud jeg har det godt … pass på liten og på stor».
— Sogneprest Kjersti Marken
– Hjertet ditt, livet ditt og barnet ditt ble brått revet vekk. Du hadde startet på veien til å bli prest. Stilte du deg aldri spørsmålet: Hva er meningen?
– Jo, det lurte jeg også på. Jeg krabbet opp på fanget til Gud, dundret løs på brystet hans og skrek: Hvorfor? Jeg vet at noen mister troen. Mange spør om jeg mistet troen. Men det var jo det eneste jeg hadde. Jeg tenker at Jesus satt mellom jentene på vogna og tok dem med seg.
– En mer personlig prest
Forrige helg omkom en 16-åring fra Trøgstad i en MC-ulykke. Marken er sokneprest i området, derfor ble hennes rolle viktig.
– Jeg tror erfaringen min har gjort meg til en mer personlig prest, sier hun.
Marken, som ble prest i en alder av 60 år, forteller at hun sannsynligvis ikke hadde vært klar for å innta rollen noe tidligere.
– Nå kjennes det imidlertid ut som jeg har vært prest hele livet, og det føles som en naturlig rolle, nettopp på grunn av den dyrekjøpte erfaringen jeg har. Jeg har kjent sorgen så til de grader på kroppen, beskriver hun.
I møtet med andre som har mistet sine barn tror Marken at hun oppleves som troverdig.
– Jeg er både landsbypresten, men også et medmenneske som har mistet et barn selv.
Vil bety en forskjell
I forbindelse med dødsfallet forrige uke holdt Trøgstad kirke dørene åpne på søndag, og tok imot mellom 200 og 250 mennesker i sorg. Til stede var soknepresten og kateketen, prosten og en diakon, i tillegg til mannskap fra skolen der avdøde gikk. Hun understreker hvordan et helt samfunn blir påvirket når unge mennesker dør.
– Unge mennesker har ofte store nettverk og er involvert på flere arenaer, i tillegg til å ha familie rundt seg.
På onsdag var det minnestund på skolen.
Når soknepresten selv skal bringe dødsbudskap, ønsker hun å være den presten som hun selv ville hatt, og hadde, da dattera Sara døde.
– Når du går med dødsbud så vet du at du kommer hjem til folk og skal knuse livene deres. Tiden leger ikke alle sår, er min opplevelse, og du får ett arr i sjelen som aldri blir borte. Jeg vil være den presten som lytter og er der, og som ikke prøver å forklare det bort.
Likevel er det viktig for henne å presisere at det blir bedre, og det er slik hun håper å kunne bety en forskjell for andre som står i samme eller liknende situasjoner.
– Jeg har et fantastisk liv nå. Ja, jeg har sorgen og savnet, men det er ikke det viktigste i livet mitt. De fleste dagene er gode, jeg har en jobb som jeg opplever som meningsfull og en familie rundt meg.
Sara forberedte seg på et langt liv
Kjersti Marken beskriver datteren som omsorgsfull, og spesielt opptatt av alle rundt seg.
– Jeg spurte Gud om han «virkelig hadde råd til dette». Sara var den som gikk bort til elever i skolegården som sto alene og fikk dem med seg. Tok med seg en kortstokk da vi deltok i Maridalsspillet for å samle frivillige bak scenen. En gang fortalte Sara at hun gledet seg til å møte Jesus i himmelen. Jeg svarte: «Det håper jeg blir lenge til». Samtidig forberedte Sara seg på et langt liv. Da lever du harmonisk, tenker jeg.
Kort tid etter det tragiske dødsfallet følte mamma Kjersti at datteren nå har det godt.
– Hun var ofte bekymret for ting. Følsom. Ble fort lei seg på andres vegne. Gråt når hun så nyheter hvor barn hadde blitt drept.
Kjersti Marken stopper opp i noen sekunder.
– Jeg kan ikke fornekte at Sara er død, eller at ulykken skjedde. Jeg er Kjersti med gode og dårlige sider. Noen sider har blitt bedre etter at Sara døde, og jeg tror det har gjort meg til en bedre prest. Jeg møter sørgende, som ikke kjenner min historie, men likevel uttrykker: «Jeg vet at du forstår».
Klarte ikke å be
Soknepresten i Trøgstad er skilt, men minnes hverdagene i hjemmet hvor de hver dag ba for sine barn.
– Hver eneste dag siden Sara ble født ba vi: «Kjære gud jeg har det godt … pass på liten og på stor».
– Så tar han henne fra oss! Det ble feil for meg. I tiden etter hennes død klarte jeg ikke å være med på Fader vår eller andre bønner i gudstjenesten, men kirken var et trygt og godt sted å være. Det gikk nesten et år før jeg ba min første bønn igjen – men jeg mistet ikke troen, det var det eneste jeg hadde.
Dessverre har også kirken hatt mange dårlige ambassadører. Det er gjort mye dumt i Guds navn
— Sokneprest Kjersti Marken
Som en del av terapiprosessen etter den dype sorgen, har Marken også utgitt tre bøker. To av dem er allegoriske historier, bilder og metaforer – den tredje en slags «fabelaktig» andaktsbok. Å skrive er terapeutisk, mener hun.
«Vikingfrø» sådd av datteren
I 2013 opplevde Kjersti Marken kallet til å bli prest.
– Jeg har alltid levd i min dåpspakt, men aldri forventet at åpenbaringen om at jeg skulle bli prest skulle komme som et lynglimt fra himmelen. Likevel, plutselig kom forståelsen av at dette faktisk var noe Gud kalte meg til. Jeg nevnte det for, Sara. «Jeg tror du kommer til å bli en kjempebra prest, mamma!», sa hun.
Sara ble kun tretten år gammel. For mamma Kjersti Marken en datter – og bestevenninne.
– Vi sang i samme kor, spilte i samme skuespill, var med i samme teatergruppe, samme korps, og red sammen da hun var mindre, så da hun døde raste hele min verden.
Men fortsatt er Marken opptatt av kor og teater – og som ferskt medlem av Trøgstad janitsjar trakterer hun både lyre og melodisk slagverk. Fascinasjonen for vikingtiden, og dagens vikinger kledd i historiske drakter, er noe som har utviklet seg til en livsstil – også et frø sådd av datteren, Sara.
Kjersti Marken var sju år da familien reiste fra Bjørkelangen til Etiopia. For å misjonere. Opplevelsen og utviklingen hun selv erfarte i Øst-Afrika var noe hun ville at egne barn skulle få med seg. «De skulle også få leve uten strømpebukse», som Marken selv uttrykker det. Det ble fire år i Ecuador, Sør-Amerika og senere tre år som sivilansatt på den norske ambassaden i Nairobi.
Tilbake i Norge fikk datteren Sara med seg mamma Kjersti på et vikingmarked. Med strandskjell fra misjonsmarken drev Sara byttehandel og fikk vikingperler tilbake. Perler som ble til et kjede, som nå alltid brukes sammen med en av Kjerstis historiske drakter.
Vikingskip med prekestol
Maridalspillet, vikingmuseer og vikingmarkeder – Kjersti Marken var «solgt». Vikingpresten fra Bjørkelangen inntok langhuset.
– Dess mer jeg lærer om vikingene, jo mer fascinert blir jeg. Ja, noen var barbarer og plyndrere – men de fleste fantastiske båtbyggere, bønder, flinke navigatører, handelsfolk, gode til å forhandle og noen endog livvakter til Bysants keiser. Mye mer et kultur- og handelsfolk enn barbariske krigere, smiler hun engasjert.
For ni år siden var Kjersti Marken med på en pilgrimseilas. Hun ble «frelst» på ny – for sjølivet og vikinger – gjerne om bord i «Saga Oseberg», for fulle seil. Hos vikingene i Tønsberg ble hun tatt godt imot, og har blitt der siden. I 2018 ble vikingskipet «Saga Farmann» sjøsatt. En kopi av «Klåstadskipet». Det 60 fot lange skipet fikk Kjersti Marken gleden av å delta i byggeprosessen. Med et spesielt element om bord som helt klart skyldes hennes medvirkning.
– «Saga Farmann» har faktisk sin egen prekestol, forklarer hun og legger til:
– Jeg predikerer ikke i «tide og utide». Alle vet hva jeg står for. Når jeg går med kors og kamskjell på vikingkjolen min, er det innafor. Samtidig har de fleste forventninger til hva en prest skal være, med omsorg for kropp og sjel. Der opplever jeg å være til nytte. Jo da, så kan det nok hende at banningen i miljøet blir noe begrenset også, smiler sokneprest Marken.
– Det er flere tros- og livssynssamfunn i Norge. Mange forlater Den norske kirke. Hvilken betydning har kirken?
– Stor. Men dessverre har også kirken hatt mange dårlige ambassadører. Det er gjort mye dumt i Guds navn. Så må jeg legge til at vi i dag har sabla mange dyktige og fine prester. Kirkerommet er viktig for oss i livets hendelser. Mange har en oppfatning at man som kristen må gå i kirken. Ingen må – men man kan, presiserer hun.
– Når ord blir vanskelige
Kjersti Marken forteller at kirkens ritualer er noe å støtte seg til etter forferdelige hendelser. Også for presten.
– Hva skal man si når en mamma til to små barn har tatt livet sitt? Når ord blir vanskelige, sier soknepresten i Trøgstad og siterer fra en pilotepisode i Star Trek:
– «Noen lever livet med skrubbsår og blåmerker, andre snur ryggen til det og begynner å dø.» Jeg har noen skrubbsår og blåmerker, men lever livet.
