Med feltprestene i felt

Ti år har gått siden stat og kirke skilte lag. Likevel går rundt 50 prester i uniform, som en del av det som i dag kalles Forsvarets tros- og livssynskorps. Invasjonen av Ukraina har tilført et nytt alvor til deres arbeidshverdag.

Vi står i skolegården til Olsborg skole i Målselv. Det er siste søndag i mars, og vi har fått nyss om at Ofoten heimevernsområde skal ha feltgudstjeneste her.

Egentlig er vi ti minutter for seint ute, en kolonne med militærkjøretøy har sakka ned farten på veien. Under øvelsen Cold Response trener 30.000 Nato-soldater på vinterkrig i Norge, og det merkes på trafikkbildet. Men ved skolen finner vi bare en håndfull uniformerte karer som henger på parkeringsplassen. Ingenting tyder på at det forberedes til gudstjeneste.

Det viser seg at også feltpresten er forsinka. Ganske snart kommer en høyreist offiser strenende over plassen. Foruten det lille, trekanta merket på brystet – et kors stående på ei stjerne – er det lite ved ham som avslører at kirkas representant nettopp har ankommet.

Major Peter Wilhelmsson er til vanlig sokneprest i Svolvær, men tretti dager i året vender han tilbake til messehagelen han kjenner best – Forsvarets feltuniform. I tjueåra hoppa han av teologistudiet og søkte seg til fallskjermjegertroppen. Tre år seinere vendte han tilbake til lesesalen, og etter ordinasjonen fulgte femten år som feltprest.

Wilhelmsson er på hjemmebane. Det skrytes og klappes på skuldre, og latteren sitter løst. Noen foreslår å avholde gudstjenesten på andre sida av bygget, hvor ei snøfonn kan duge til både le og prekestol.

– Nå er presten her, roper områdesjefen, med trykk på hvert ord.

Rundt hjørnet møter vi en sliten flokk. Ofoten heimevernsområde, som teller om lag 130 menn og kvinner, har vært på øvelse i tre døgn. I den perioden har stormen virkelig rast rundt dem.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms. Feltprest i HV16/ sokneprest i Svolvær: Major Peter Wilhelmsson

Verneplikten

De siste tretti årene har Forsvaret gått fra å være et tungt mobiliseringsforsvar, til i større grad å være et innsatsforsvar som kan bidra til militære operasjoner på kort varsel.

Etter den kalde krigens avslutning var det få som så for seg at det igjen skulle bryte ut en konvensjonell storkrig i Europa. Men 24. februar i år var det nettopp det som skjedde, da Russland gikk til angrep på Ukraina. Et nytt alvor har senka seg over Europa, og debatten om hva slags forsvar Norge skal ha er, bokstavelig talt, brennende aktuell.

Men foruten noen få, profesjonaliserte enheter, baserer vi fortsatt forsvaret av landet vårt på verneplikten. Tanken om at folket skal forsvare seg selv er ei bærebjelke i norsk militærdoktrine.

Dersom landet vårt rammes av krigens redsler, er det altså deg og meg, døtrene våre og læreren deres, postbudet og butikkmedarbeideren på nabosjappa, som skal gripe til våpen – drepe og bli drept – for å forsvare demokratiet og selvstendigheten vår.

Holdt stand

Det er nettopp det heimevernsområdet har øvd på de siste dagene. Brorparten av øvelsen finner sted i Troms, hvor våre allierte søker å innta fylket fra sør. Sammen med en finsk-svensk samarbeidsbrigade skal de norske styrkene prøve å slå dem tilbake.

Mens hærstyrkene er stasjonert lengre inn i landet, har heimevernsområdets oppgave vært å sikre og overvåke Hålogalandskysten. En enorm oppgave, de store avstandene tatt i betraktning.

Ute i havgapet har landgangsfartøy ligget på lur, og på stranda i Sørreisa ble heimevernsområdet nærmest tildelt rolla som Spartas 300 hoplitter i slaget ved Termopylene. Gang på gang forsøkte fienden å sette i land en brigade – 3.000 profesjonelle soldater med kampkjøretøy.

Mot dem sto 130 arbeidsfolk fra Ofoten, utstyrt med lette automatgevær og 45 leiebiler fra Hertz. Hver gang fienden har forsøkt seg, har heimevernssoldatene skutt dem vekk fra stranda. Nå er de utslitte og skal hjem.

Men først skal de ha feltgudstjeneste.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms. Feltprest i HV16/ sokneprest i Svolvær: Major Peter Wilhelmsson

– De har ingen andre

– Beklager for at dere har venta så lenge, og skikkelig godt å se dere, sier feltprest Wilhelmsson.

– Dere skal vite at dere har fått mye ros i staben. Folk småklappa på morgenmøtet i dag, og så har vi selvfølgelig humra litt over våre svenske venner som har vært omtrent like vanskelige å få tak i som Den hellige ånd!

Kombinasjonen av svenskevits og selvironi slår an hos publikum. Den likeframme presten huker tak i en tilfeldig kar, som han utnevner til å være klokker. Ei slegge skal slås mot et spett ni ganger, og så er gudstjenesten i gang.

Soldatene skal synge Alltid freidig, en salme Wilhelmsson forteller at Forsvaret har lang tradisjon for å synge. Han tror det skyldes at sangen sier noe om hva soldatene er til for:

– Hjemme er vi til for mye, vi har en stor verdi i det sivile liv. Den verdien blir litt annerledes når vi tjenestegjør. Plutselig blir den mer instrumentell. Vi blir satt under kommando, og bærer flagget på skuldra. Det bærer vi på vegne av andre. Andre sover godt fordi vi gjør tjenesten vår. De andre kan være trygge, fordi de har oss – og de har ingen andre.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Heimevernssoldater har ofte lett for å nedvurdere seg selv, sier Wilhelmsson. Det er lett å tenke at man «bare» er i Heimevernet. Ofte kan det være vanskelig å finne motivasjon, og man kan ha dårlig samvittighet for å måtte dra fra jobben, ektefellen og barna.

– Men dere er noen tøffinger, som tjenestegjør for å ta vare på andre. Derfor skal dere, som det står i den sangen her, være freidige. Du verner de hjemme med den du er, sier Wilhelmsson, og stemmer i:

Kjemp for alt hva du har kjært,

dø om så det gjelder!

Da er livet ei så svært,

døden ikke heller.

Også vi når det blir krevet

Soldatene ber Herrens bønn, før gudstjenesten avsluttes med nasjonalsangen. «Også vi når det blir krevet», klinger det gjennom skolegården. Presten har tatt med wienerbrød, og noen har fiksa kirkekaffe. Soldatene får 28 minutter til å kose seg, før de skal tilbake for vedlikehold av utstyr.

Wilhelmsson introduserer oss for områdesjefen, kaptein Lars Ove Støvset. Til vanlig er han butikksjef på Byggtorget i Narvik. De siste tre nettene har han sovet i seks og en halv time, men det ser ikke ut til å ha gått særlig utover humøret. Støvset er åpenbart kry over hva soldatene under hans kommando har utretta.

– De har vært strukket over et område som egentlig er altfor stort. Nå har vi herja i to døgn i strekk, det er litt i heftigste laget. Men klart, det har jo vært gøy.

Hvorfor velger du å avslutte med en gudstjeneste?

– Wilhelmsson er en fantastisk prest. Han holdt en appell før vi dro ut, der han kobla det vi driver med opp mot det som skjer i Ukraina nå. Måten han får med seg folk og får oss til å skjønne hva vi holder på med, det merka jeg ga utslag de siste dagene. Folka holder ut og tåler mer, svarer kapteinen.

---

Forsvarets tros- og livssynskorps

  • Tros- og livssynskorpset (FTLK) ble oppretta i 1953. Avdelinga het tidligere Feltprestkorpset, men bytta navn i 2019.
  • Fra å utelukkende være tilknytta Den norske kirke, har korpset de seineste årene jobba for å inkludere andre tros- og livssyn. Fra 2017 har korpset også en felthumanist og en feltimam i sine rekker.
  • Korpsets oppgave er å opprettholde en fullverdig tros- og livssynstjeneste for Forsvarets personell i fred, krise og krig.
  • Tros- og livssynspersonellet er tilknytta, og tjenestegjør hos, de andre avdelingene i Forsvaret.
  • FTLK er også ansvarlig for Forsvarets etikkutdanning, og bidrar til en helhetlig ivaretagelse av personellet i avdelingene de tjenestegjør i.
  • Feltprestene som er tilknytta Den norske kirke, står under oppsyn av Oslos biskop.

---

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

På besøk hos sjefen

Hvilken rolle religion og livssyn skal spille i Forsvaret har lenge vært gjenstand for diskusjon. I fjor høst blussa debatten opp igjen, etter at en løytnant i Garden skreiv en kronikk på NRK Ytring der han kritiserte kristne ritualers plass i Forsvaret.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Men hva gjør egentlig personellet i Tros- og livssynskorpset? Hvordan ser hverdagen deres ut, og hvordan blir de tatt imot i resten av Forsvaret?

For å få svar på det tok vi først turen til Rusta leir i Bardufoss. Her møter vi hærsjefen, generalmajor Lars Lervik og Hærens sjefsprest, oberstløytnant Torstein Holten.

Lervik forteller om hektiske, men givende dager på jobb. Selv om øvelsen er planlagt flere år i forveien er han sikker på at krigen i Ukraina ligger i bakhodet til alle som deltar.

– For å være ærlig tror jeg det påvirker oss alle, fra de aller yngste til meg som sjef. Bildene derfra er med på å understreke alvoret i oppgaven vi er satt til å løse. Igjen ser vi krigens sanne natur, og hva friheten i ytterste konsekvens koster. Selv i 2022 vinnes krigen på bakken. Det handler om rå vold og viljestyrke – og det er miljøet vi opererer i.

I det miljøet mener hærsjefen at Tros- og livssynskorpset spiller ei viktig rolle, som en del av den helhetlige ivaretagelsen av personellet.

Tre primæroppgaver

Holten forteller at korpsets oppgaver i Forsvaret er tredelt. Den første er trosbetjening: å ivareta soldatenes behov for å utøve sin religion.

– Når Forsvaret tar mennesker ut av det sivile liv, tar vi kontroll over alle aspekter av livet deres. Det innebærer også et ansvar, og trosutøvelse er en grunnleggende rettighet som det må legges til rette for, sier sjefspresten.

Han forklarer at Forsvaret baserer seg på en helhetlig tilnærming til mennesket. Det er ikke bare den militære opplæringen som gjør soldatene i stand til «å løse oppdraget». For å fungere optimalt har de også andre behov som må dekkes.

– Amerikanerne snakker om å utvikle mental, fysisk og åndelig motstandsdyktighet. For oss høres det litt fremmed ut, men det er jo i grunn det vi driver med.


Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

– En berikelse

Det rent religiøse utgjør likevel kun en liten del av feltprestenes hverdag. De skal også være støtte og medspillere for soldater, befal og offiserer.

– Personlig synes jeg det er positivt å ha feltprester blant personellet. At vi har folk med ulik erfaringsbakgrunn bidrar til et mangfold av perspektiver. For meg som sjef, er det en berikelse, sier hærsjefen.

Holten forteller at mange synes det kan være befriende å diskutere problemstillinger med en som står utenfor kommandolinja.

Lervik er nøye på å tilføye at tros- og livssynspersonellet aldri har noe ansvar for soldatene, det er det lederne som har, men feltprestene kan være med på å utfylle bildet.

– Hærens personell får mye ansvar i ung alder. Jobben deres handler om å ta liv, og å være beredt på å gi sitt eget. Det skaper en del helt nødvendige refleksjoner, sier generalen.

Krigens folkerett

«For alt vi har, og alt vi er», er Forsvarets motto. Verdiene som kjennetegner samfunnet vårt i fredstid skal forhåpentligvis også kjennetegne måten vi fører krig på, dersom det noen gang blir nødvendig.

Derfor har Forsvaret fokus på å undervise sitt personell i militær etikk og folkerett. Den oppgaven tilfaller Tros- og livssynskorpset, forteller Holten.

Det er selvfølgelig viktig at soldatene har denne kunnskapen og bevisstheten, men det er vel slik at mange av de viktigste avgjørelsene fattes på strategisk nivå – altså her, rundt lederbordet? Hvilke kanaler har dere for å diskutere etikk i ledelsen, og spiller korpset ei rolle her også?

– Etiske dilemmaer er stadig oppe til vurdering. Det kan for eksempel være spørsmål om maktbruken er proporsjonal, eller hvor stor risiko man kan akseptere på sivile og egne styrkers vegne. Det er selvfølgelig ikke slik at prestene har noe domene på etikk, men de deltar i slike avveininger og er gode sparringpartnere, svarer Lervik.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Øvelse på dødsleiet

Turen går videre til Sanitetsbataljonen, hvor vi får være vedheng på bataljonsprest Terje Salvigsen. De siste dagene har bataljonen drevet feltsjukehus på Setermoen, men nå rykker fienden nordover og sjukehuset er for utsatt.

Selv om arbeidet med å pakke ned har begynt fortsetter det å komme inn «pasienter» med alvorlige krigsskader. Dersom du skulle hyra inn hvem du ville til å lage halloween-kostyme, er Forsvaret å anbefale. Markørene ser urovekkende realistiske ut.

Her møter vi også Mathias Bless, som er halvveis i førstegangstjenesten. I tillegg til å være medic i bataljonen, er han også Salvigsens assistent.

Bless forteller at jobben har ført ham ut på en øvelse få andre 19-åringer blir kommandert til. Under Øvelse Rein i fjor høst hadde han nettopp stått opp, og var fortsatt i ørska da han fikk beskjed om at det hadde kommet inn en døende soldat. Hun var katolikk, og Bless ble spurt om han kunne sitte ved henne «på dødsleiet».

Hva tenkte du da?

– Nei, jeg synes jo det var litt rart. Til vanlig pleier øvelsen å avsluttes idet noen regnes som T4 – «håpløse». Men nå skulle vi spille det helt ut, og jeg tenkte at jeg fikk gi det et forsøk.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Snakka om det kristne håpet

Soldaten spilte bevisstløs, men Bless forteller at de skal behandle alle som om de er bevisste. Man veit nemlig ikke om pasienten fortsatt kan høre eller føle. Han tok henne i hånda og begynte å prate.

– Jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, så jeg satte meg bare ned og tenkte at noen kom til å avbryte meg hvis det ble helt feil.

Hva snakka du om da?

– Først sa jeg litt om situasjonen. Hvorfor hun var her, og at hun ikke skulle være redd. Jeg visste jo at hun var katolikk, så jeg snakka en del om håpet i den katolske troa – på oppstandelsen, og at man gjenforenes med ens kjære.

– Er du konfirmert selv?

– Nei, faktisk ikke. Jeg har en tro, men den er ikke så definert.

Bless forteller at seansen varte i om lag en halvtime. Mot slutten ba han en annen komme inn og ta over, mens han gjorde klar en måte å frakte henne ut av teltet. Ettersom han ikke fant noen likpose, endte det opp med at han dekka henne til med et norsk flagg.

– Jeg måtte bare følge intuisjonen og forsøke å behandle henne med respekt. Det var en veldig sterk opplevelse for alle som var med, tror jeg. Ingen var vel helt forberedt på at det skulle vekke følelser.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Fra fengsel til Forsvaret

Etter ei natt i telt blir vi med Salvigsen og Bless på feltgudstjeneste. Salvigsen opplyser om at han bare har tre måneder bak seg i jobben, og at han derfor er litt usikker på oppmøtet. Er gudstjeneste noe de vernepliktige er interessert i?

Salvigsen valgte å bli prest etter å ha kommet hjem fra oppdrag i Bosnia på nittitallet. Han satt i kapellet og ba, og lurte på hva han skulle ta seg til framover.

– Datoen var 22. juni. Det å få bønnesvar er ikke akkurat hverdagskost, for å si det sånn.

Planen var å vende tilbake til Forsvaret, men det er rift om stillingene i korpset. Han har hatt noen vikariater og vært heimevernsprest, men dette er første feltgudstjenesten han holder for soldater i førstegangstjenesten.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

De siste ti åra har han vært prest for en ganske annen flokk i Ringerike fengsel. Nå står han bak et lager på Bardufoss og tripper.

– På en måte er vi jo litt i samme båt, soldatene og jeg. Det blir nok den første feltgudstjenesten for de fleste av dem også. Jeg er litt spent på hvordan dette går, betror han seg.

På søndager respekteres kirkefreden ved at det tas pause fra striden mellom klokka elleve og to. Salvigsen har planlagt å starte elleve. Han og assistentene har satt ut ei materiellkasse som alter, og lagd le slik at de kan tenne et lys for Ukraina.

Idet klokka bikker slaget er det bare fem–seks soldater som har møtt opp. Salvigsen, som har trykka opp en god bunke med hefter, skuer ut i lufta med ei bekymra mine. Det er åpenbart ikke dette han hadde håpa å vise til Vårt Lands utsendte.

Både utpekt og utvalgt

En soldat kommer løpende ut fra kommandoteltet. De andre er på vei, forteller hun. Det Salvigsen nemlig ikke har tenkt på, er at soldatene ikke får gå fra post før 10.59 og at de da er spredt rundt i hele skogen.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Den neste halvtimen kommer folk tuslende i klynger. Ryktet har åpenbart spredt seg – et knippe ingeniørsoldater finner også veien, og opp fra ei skråning kommer fire andpustne dragoner fra Panserbataljonen. Til slutt er de rundt femti.

Det er Marias bebudelsesdag, og Salvigsen trekker fram hvordan det å være gravid utenfor ekteskapet satte Maria i en veldig prekær situasjon. Hun sto i fare for å bli steina. Hun var også gitt et tungt oppdrag og ansvar i ung alder, sier han, og trekker en parallell til de vernepliktige.

– Uten å sammenligne deres oppdrag med hennes, så er jo dere litt i samme situasjon. Dere er både utpekt og utvalgt. Dere er satt til å gjøre en jobb, men dere er også gitt et ansvar.

Salmesangen er litt laber, men soldatene ser ut til å ha det fint. Stemninga er god, og avvekslinga kjærkommen. Under velsignelsen kommer en person løpende bort og veksler noen ord til ingeniørsoldatene, som så tar av i fullt firsprang. Seinere får vi vite at det har gått skred i Balsfjord, og at soldatene ble sendt i tilfelle nødetatene trengte bistand.

– Det er jo en påminnelse om alvoret i det vi driver med. Det er kort vei mellom øvelse og realitet, reflekterer Salvigsen.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

En logistikkutfordring

Siste etappe går til kampstøtteeskadronen i Panserbataljonen. Ved en militær konflikt vil dette være en av bataljonene som står fremst i skuddlinja. Bataljonsprest Elisabeth Løvlien er på vei ut i teig for å holde kurs om et emne Forsvaret ikke har undervist i på mange år.

Som for så mye annet, har Forsvaret også en manual for håndtering av falne i krig, komplett med plansjer og henvisninger. De siste tretti åra har ikke temaet blitt ansett som relevant, men det er et syn som har snudd i takt med at det sikkerhetspolitiske klimaet har kjølna.

Når norske soldater har falt i utenlandsoperasjoner, har det aldri vært flere enn at de har kunnet bli behandla på en verdig måte. Slik er det ikke i en fullskala krig, forteller Løvlien. Da er ofte tallet på drepte så høyt, og situasjonen så prekær, at det ikke er mulig å håndtere de døde på «vanlig» måte.

– I krig går drepte fra å være en tragedie til å være en logistikkutfordring. Da er det viktig at vi også snakker om hvordan vi skal løse det.

Det er usikkert om vi klarer å komme oss inn til eskadronen. Den ligger inne i skogen ved Lerbekkneset øst for Bardufoss, og dit er det ikke mulig å ta seg til med bil. Vi bestemmer oss likevel for å gjøre et forsøk.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Wienerbrød og feltgraver

Løvlien får høre at eskadronen hun skal undervise bare ligger 400 meter inn i skogen, og bevæpna med seks kasser wienerbrød tar vi sjansen på å finne dem til fots. Eskadronen er spredt rundt i skogen, men gjengen rundt kommandoteltet får ansvar for å videreformidle innholdet.

Løvlien innleder med hvorfor viktig det er å ta hånd om de døde på en god måte, og viser til de mange bildene som kommer fra Ukraina.

– Bildene vi ser av soldater som ligger etterlatt i snøen, skal aldri kunne tas av våre falne. Folk følger med på hva vi gjør og dømmer oss deretter. Behandler vi døde med respekt, eller er vi «fæle folk»?

Aller helst skal de døde bakover i forsyningslinja slik at de kan bli registrert og avleveres til de etterlatte. Det er viktig å merke de falne, og man må huske å få med alle personlige eiendeler – og kroppsdeler.

– Prøv å ha litt plass imellom

Noen ganger tilsier krigens nødvendigheter at falne må bli igjen. Da skal man følge to prinsipper:

– Én, vi skal kunne finne dem igjen. To, ingen andre skal kunne finne dem, forklarer Løvlien.

Såfremt det er mulig, skal de som etterlates begraves. Løvlien informerer om at det finnes en Nato-standard: Falne skal gravlegges enkeltvis og på én meters dybde. «Så veit dere det», sier hun og fekter det vekk med armen.

Forsvarets tros- og livssynskorps på Cold response, Troms.

Dersom man først er i en så pressa situasjon at man ikke kan ta med seg sine døde, er man sannsynligvis ikke i stand til å grave enkeltgraver heller. Det viktigste, sier Løvlien, er at man i ettertid klarer å skille «hvem som er hvem, og hva som er hva».

– Altså, ikke legg folk oppå hverandre. Prøv å ha litt plass imellom, formaner presten.

Idet mørket senker seg over Troms og vi tusler tilbake til bilen, er det vanskelig å ikke se situasjonen som et bilde på mørket som også har senka seg over Europa de siste månedene. Igjen må norske 19-åringer kurses i å lage massegraver.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Reportasje