Tror på likestilling i Adventistkirken: – Nå har kvinner skjønt at det er mulig

I slutten av mai ble det offentlig vedtatt på Syvendedags Adventistkirkens generalforsamling i Norge å verken ordinere kvinner eller menn som pastorer. Dette har allerede vært en praksis i kirken i over syv år. Avgjørelsen var en reaksjon på at Syvendedags Adventistkirken internasjonalt i 2015 vedtok at kvinner ikke kan ordineres som pastorer.

– Jeg opplever en stor støtte i dette vedtaket, og jeg kjenner på en trygghet nå som jeg vet at kirken i Norge støtter meg de gangene jeg møter negative holdninger knyttet til at jeg er kvinne og skal bli pastor.

Det sier pastorstudent Camilla Maria Gustafsson. Hun studerer i England, og har mange venner fra rundt omkring i Europa og resten av verden hvor praksisen ofte er en annen.

– Jeg har studievenninner som vet at når de drar tilbake til sitt hjemland, må de kjempe imot de holdningene kirken har til kvinnelige pastorer, sier Gustafsson.

Hun opplever at det norske vedtaket inspirerer hennes kvinnelige adventistvenner til likevel å følge pastorkallet.

---

Syvendedags Adventistkirken i Norge

• Kristent, protestantisk kirkesamfunn som holder sabbaten på lørdag hellig og vektlegger Jesu nære gjenkomst.
• Omtrent 4500 medlemmer i Norge og 21,5 millioner på verdensbasis.
• Består av tre distrikter i Norge: Østnorsk, vestnorsk og nordnorsk, samt den nasjonale generalforsamlingen.

---

Kjente på stolthet

Marita Traanum jobber som pastor i Syvendedags Adventistkirken i Mandal og Arendal, og mener vedtaket fra mai er en viktig bekreftelse.

– Det anerkjenner kvinner til å jobbe som pastor på lik linje med menn. Vedtaket setter ingen over noen andre, sier hun.

– Da jeg i 2015 som 16-åring leste konklusjonen til verdenskirken om at unionene ikke skulle få avgjøre spørsmålet knyttet til ordinasjon av kvinner selv, ble jeg veldig skuffet, forteller Gustafsson.

Dette var før hun i det hele tatt hadde bestemt seg for å bli pastor. Når den norske kirken samme år derimot valgte å anerkjenne både kvinnelige og mannlige pastorer, var følelsen en annen.

– Jeg er stolt over at vi valgte å stå imot den internasjonale avgjørelsen, og at kirken ville kjempe kvinnenes sak, sier pastorstudenten.

Hun mener vedtaket er en bekreftelse på den allerede eksisterende praksisen for å sikre likebehandling, og stiller seg bak det.

– Hadde vi valgt å gå tilbake på praksisen her hjemme, så tror jeg det også ville vært et stort skritt tilbake i arbeidet med å rekruttere unge, kvinnelige pastorer, sier Gustafsson.

Jeg er veldig stolt av min mor, og det hun har stått i som kvinnelig pastor i kirken

—  Camilla Maria Gustafsson, pastor-student

Traanum sier det var forventet at unionen i Norge landet som de gjorde.

– Jeg synes vi løste utfordringen vi sto ovenfor i 2015 på en god måte. Ved verken å ordinere kvinnelige eller mannlige pastorer tar vi et tydelig standpunkt, men vi går ikke like direkte imot det verdensledelsen har bestemt, sier hun.

[ Kamala Khan er Marvels første muslimske superhelt ]

Kritiske holdninger

– Jeg har opplevd kritiske holdninger til at jeg skal bli pastor, så da er det fint å ha unionen her hjemme i ryggen, sier Gustafsson.

Selv peker Gustafsson på at hun er vokst opp med en mor som også er pastor, i et land hvor kvinnelige pastorer heies på, og at det har gjort henne robust i møtet med de kritiske holdningene.

– Jeg er veldig stolt av min mor, og det hun har stått i som kvinnelig pastor i kirken.

Traanum synes det er spesielt å stå i denne debatten som kvinnelig pastor.

– Det er en interessant spenning å stå i. Når jeg møter kritiske holdninger til at jeg er kvinne og pastor vet jeg at det ikke er personlig, selv om det er fort å oppleve det sånn likevel, sier hun.

Både Traanum og Gustafsson mener avgjørelsen også er bibelsk begrunnet.

– Grunnen til at jeg synes det er viktig å fortsette denne praksisen er blant annet fordi jeg mener det er bibelsk begrunnet å ha kvinnelige pastorer. Det er flere eksempler på kvinnelige lederskikkelser, og at lederskap ikke bare er forbeholdt menn, sier pastor-studenten.

[ Naja Møretrø og Olav Fykse Tveit er på prinsesse Ingrid Alexandras gjesteliste ]

Sender et tydelig signal

– Selv om vedtaket i Norge ikke påvirker kvinner i utlandet direkte, sender det likevel ut et signal om at vi støtter dem og anerkjenner den jobben de gjør, sier Gustafsson.

Hun forteller om en venninne som ikke hadde tenkt tanken på å bli pastor, fordi hun ikke visste at det gikk an, på grunn av at hun var kvinne. Da hun møtte Gustafsson og andre kvinnelige pastorstudenter, og skjønte at dette var en mulighet, begynte hun derimot å vurdere yrket.

– Jeg vet om flere som ikke tør, fordi de ikke vet hvordan de skal få det til i hjemlandet.

Hun mener vedtaket sender et tydelig signal til ledelsen, samtidig som hun ikke håper og tror at det vil skape en splid med den internasjonale kirken.

– Vedtaket skaper jo bølger internasjonalt, og det blir oppmerksomhet rundt det, enten man er enig eller uenig. Det setter i gang en dialog eller en samtale som jeg uansett tror er viktig for å skape en bevisstgjøring rundt temaet internasjonalt, sier Gustafsson

Traanum mener også det er viktig å sende et tydelig signal til internasjonale fellesskapet.

– Det er viktig for kvinner over hele verden å vite at kallet til å bli pastor kommer fra Gud, ikke fra mennesker, sier hun.

[ Finner en ny åpenhet i lydstudioet ]

Sett på som ulydige

Pastoren understreker at kirken i Norge ikke på noe måte er ekskludert fra det internasjonale fellesskapet på grunn av sin avgjørelse.

– De kirkene vi har mest med å gjøre er i Europa hvor man har samme syn på likebehandling som her til lands, sier hun.

Den norske unionen fikk i 2019 en formell advarsel fra verdensledelsen på grunn av praksisen, ifølge pastor og informasjonsleder Tor Tjeransen i Syvendedags Adventistkirken i Norge. Advarselen skal i utgangspunktet oppfordre til endring.

– Jeg tror den internasjonale kirken opplever oss som litt opprørske og ulydige, så vi må ta vår del for å fortsette det gode samarbeidet, sier Traanum.

Den internasjonale ledelsen mener den norske unionen har forpliktelse til å ordinere, og ved å ikke gjøre det trosser de den internasjonale bestemmelsen, ifølge Tjeransen.

– Vi vil menigheten og misjonen vel, og det er de hensynene som driver oss mot den avgjørelsen vi tar her i Norge, sier informasjonslederen.

Han tror det må et skifte til i toppledelsen for å få en felles forståelse av praksisen verden over.