Nødvendig ulydighet

Den 8. oktober 1979 kunne vi som hadde vår gang på Stortinget konstatere at det ble reist en samisk lavvo utenfor. Folk i samedrakter satte opp plakater om at de sultestreiket mot utbyggingen av Alta-vassdraget. Fire dager seinere, på dagen førti år siden i morgen, rykket to hundre politifolk inn og arresterte de fleste sultestreikende og noen sympatisører.

Aksjonene for å hindre gjennomføringen av Stortingets vedtak om utbygging av vassdraget i Finnmark er det mest dramatiske utslaget av sivil ulydighet her i landet.

LES MER: Skyldige i barmhertighet

Lovbrudd

Sivil ulydighet er ifølge Store norske leksikon «lovbrudd eller brudd på andre offentlige bestemmelser som begås i full åpenhet, og fordi de som begår lovbruddene føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for den aktuelle loven.»

Dette er nettopp aktualisert av rettssaken mot Arne Viste. Han prosederer riktig nok på at hans handlinger er hjemlet i Grunnloven. Kjernen i saken er likevel om bestemmelsene som hindrer ureturnerbare asylsøkere fra å ta arbeid, er et brudd på overordnede normer og verdier.

Men er ikke grunnlaget for demokratiet at vi bøyer oss for de vedtak som er fattet på lovlig måte? Åpner vi ikke for anarki og samfunnsoppløsning dersom vi nekter å forholde oss til lovene som er gitt?

LES MER: Når naturen vinner

Mindretallet

Guttorm Hansen var stortingspresident i 1979. Han var en politiker jeg så opp til og hadde et godt forhold til. Det gjorde inntrykk da han fordømte aksjonene som forsøkte å hindre gjennomføringen av stortingsvedtaket om utbygging. Dette var en forakt for Stortinget og for demokratiet som ikke kunne aksepteres, var hans klare beskjed.

Jeg endte likevel opp med å skrive lederartikler i Vårt Land til støtte for demonstrantene. Det viktigste argumentet var at saksforberedelsen ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til samenes rettigheter. Stortingsflertallet for utbygging var klart, men demokratiet krever også respekt for minoritetenes rettigheter. Denne overordnede normen var brutt.

LES MER: Spår ny «Alta-aksjon» i Finnmark

Vendepunkt

Regjeringen Nordli stanset midlertidig anleggsarbeidet den 15. oktober for å lytte til samene og komme med en ny vurdering. Men høsten 1980 ble konklusjonen at utbyggingsvedtaket skulle følges opp. Det førte til en av de mest dramatiske konfrontasjonene i norsk etterkrigstid, der store politistyrker fjernet nærmere tusen demonstranter fra anleggsområdet. Lederne fikk fengselsstraff, og det ble skrevet ut store bøter til de øvrige.

Altavassdraget ble bygd ut. Likevel ble aksjonene vendepunktet for samenes sak i Norge. Storsamfunnet ble for alvor gjort oppmerksom på uretten som hadde vært gjort mot samene. Sametinget ble etablert og samenes rettigheter fikk en helt annen plass i lovverket.

LES MER: Skal vi selge vannet?

Nødvendig

«Mindretallet har rettigheter, de myke verdier har fått en rettmessig og sterkere plass, den svake skal ha beskyttelse(....)Det var nødvendig å ta myke verdier mer på alvor», skriver Gro Harlem Brundtland om lærdommen hun trakk av Alta-saken.

For meg er det en bekreftelse på at sivil ulydighet kan være nødvendig også i et demokrati. Demokrati er ikke bare at flertallet styrer og at demokratiske prosedyrer følges. Det er også en forpliktelse på noen overordnede normer, der en av dem er at også mindretallet har rettigheter.

Samtidig er det et sterkt virkemiddel, som lett kan skjerpe konflikter og skape fronter og konfrontasjoner som skader samfunnet. Det er ikke nok at du er rykende uenig i et vedtak for å begrunne at du tyr til ulovligheter for å motsette deg det. Det skal dreie seg om mer enn dine personlige interesser og preferanser.

LES MER: De som låser. Og de som åpner

Ny vurdering

Mardøla-aksjonen i 1971 var første gang aktivister prøvde å stanse en vedtatt utbygging. Mardalsfossen ble bygd ut, og en naturperle ødelagt. Men aksjonen førte til at miljøvern kom på dagsorden. Man innså at vern av naturen ikke hadde blitt ivaretatt tilstrekkelig. Blant annet fikk vi vår første miljøvernminister like etter.

Sivil ulydighet skal ikke være et maktmiddel som nuller ut den demokratiske prosessen. Det skal derimot åpne for en ny vurdering som kan føre til at andre verdier blir vektlagt.

Kirkeasyl

Vel ti år etter Alta måtte jeg på nytt vurdere sivil ulydighet. En kosovo-albansk familie søkte om kirkeasyl i min lokale kirke, og jeg ble spurt om hva man skulle gjøre. «Ta dem inn», sa jeg.

Da jeg fortalte dette til justisminister Grete Faremo, reagerte hun kraftig. Hun fant det opprørende at jeg som medlem av Stortingets presselosje ikke innså det forkastelige i å ta seg til rette mot Stortingets vedtak.

Det endte likevel med at kosovoalbanerne fikk sin sak prøvd på nytt, og de fleste fikk opphold. Dessuten fikk kirkeasylet en form for anerkjennelse fra myndighetene ved et rundskriv nettopp fra Grete Faremo.

LES MER: Gunnar Stålsett: Jeg har brutt utlendingsloven

Ikke lettvint

Arne Viste ønsker med sin sivile ulydighet å få endret politikken, enten ved at retten gir ham medhold, eller at politikerne innser at de må endre reglene.

Men han er villig til å betale prisen. Og slik må det være: Sivil ulydighet krever at du er villig til å ta kostnadene. Det er ikke noe lettvint virkemiddel.

LES MER: Arne Viste risikerer to års fengsel for kallet han tror han har fått av Gud: Å hjelpe papirløse asylsøkere