Rett utenfor vinduet her skulle den store demningen bygges. Dalen ovenfor ville bli lagt under vann, elva nedenfor tørrlagt». Det var min rom­kamerat som fortalte dette der vi satt og spiste elgkarbonader i spisesalen på Hedlo turistehytte. Han var lokalkjent i området – det vil si i Veig i Hordaland.

Dermed strømmet minnene på meg. Kampen om utbyggingen av Veig og Dagali var en av de store sakene på Stortinget de to første årene jeg arbeidet der som politisk reporter. 30. oktober i år er det akkurat 40 år siden Stor­tinget klubbet regjeringens forslag om «Hardangervidda nasjonalpark og ikke-utbygging av Veig og ­Dagali»

LES MER: Når barnebarna mine skulker skolen fordi de er redde for framtida - hvor har da jeg og min generasjon sviktet?

Hard kamp

Saken ble Gro ­Harlem Brundtlands ­politiske gjennombrudd. Som miljøvernminister kjempet hun ­gjennom et nei til kraftutbygging i de to ­sentrale vassdragene på Hardanger­vidda. Det var første gang det ble nei til et større vannkraftprosjekt her i landet.

Kampen var hard. Verne­vedtaket ble fattet med bare én ­stemmes overvekt i Arbeider­partiets stortingsgruppe. I ­opposisjonen var det også mange motstandere.

Det var fylkeslagene i Hordaland og Buskerud, de to fylkene som vassdragene hørte til, som gikk fremst i kampen for utbygging. Som Gro Harlem Brundtland bemerker i sine memoarer, var det lokalsamfunnene som ville ha utbygging, på grunn av inntekter og arbeidsplasser det ville innebære. Bare Høyres Inger Lise Skarstein fra Hordaland skilte seg ut ved å gå inn for naturvern mot sitt eget parti.

LES MER: Skal vi selge vannet?

Alt vann i rør

Kraft­utbygging hadde vært selve motoren i ­utviklingen av velferds­samfunnet. Mange mente det fortsatt var ­viktig å utnytte vannressursene. «Alt vann som ikke ligger i rør, er en uting», skal Arbeiderpartiets Aksel Fossen ha sagt.

Store utbyggingsprosjekter var planlagt, og man var redd for at nei til de to vassdragene på ­Hardangervidda ville sette bom for alle. Men det skulle enda gå ti år med strid om utbygginger, der Alta-striden 1980–81 var den hardeste.

Etter det ble det vedtatt en ­nasjonal verneplan for vassdrag. Nå skulle ikke u­tbyggingene ­diskuteres hver for seg, men landet skulle ses under ett og det skulle bli en balanse mellom utbygging og vern. I praksis ble det sluttstreken for de store vannkraftprosjektene.

Ødelegge naturen. Da jeg ­klatret opp den bratte åsen fra Hedlo og så ut over dalen under meg med elva som et g­litrende bånd i morgensola, og med ­Hårteigen som et utropstegn mot horisonten i sør, kjentes det utrolig at noen hadde tenkt på å ødelegge dette med en kraft­utbygging.

Etter noen timer langs den bratte ryggen av Tverrgavlen kom jeg opp på Fannanutane og fikk den storslåtte utsikten mot ­Hardangerjøkelen i nord. ­Under meg lå den brede dalen der ­Bjoreia renner – begynnelsen på Dagalivassdraget. Igjen undret jeg meg over at noen kunne tenke på å ødelegge naturen her.

Men under Hardangerjøkelen kunne jeg skimte en høy steinmur. Det var Sysendammen, som har sørget for at Vøringsfossen er en temmet turistattraksjon, og ikke en vill foss i utemmet velde. Hardangervidda er ikke spart for kraftutbygginger.

LES MER: Menighetsråd kjemper mot vindkraft

Miljøvennlig

Dagen etter sto jeg på Olavshøgdene og så ned på Krækja, mens svarte skyer gjemte Jøkelen og lynene blinket rundt meg. Krækja er det siste vannet som er spart for utbygging. Bak ligger Ørteren og lenger borte Ustevann, begge to regulert med grå strender. På andre siden av Hallingskarvet kjenner jeg godt de mange digre vannmagasinene, alle skapt ved å demme opp store områder og slå sammen mindre vann.

Selv om jeg er glad for at ­Hardangervidda stort sett ble spart, er det umulig å mene at alle disse utbyggingene skulle vært unngått. Takket være dem er vi selvforsynte med miljøvennlig elektrisitet. Ødeleggelse av noe natur kan altså berge mye annen natur, særlig i disse klimatider.

Det er mer å hente ved å effektivisere de vannkraftanleggene vi har. Men ingen vil vel nå foreslå at vi skal gå løs på de vernede vassdragene vi har igjen.

Vann og vind

På kort sikt er heller ikke det nødvendig. Men dersom biler, ferjer, maskiner, fly og oljeplattformer skal bli ­drevet av elektrisitet, trengs det mye mer kraft.

Vi er ikke bare velforsynt med vann her i landet. Vi har også mye vind og store ubebygde arealer. Vindkraft kunne være løsningen, og også være et nytt bein å stå på når oljen må fases ut. Men vindkraften har møtt en storm av motstand. Vern av naturen ser nå ut til å ha total forkjørsrett.

Til forskjell fra den gang vannkraften ble utbygd, er det nå ­lokalsamfunnene som­­ mobiliserer kraftigst mot utbygging. Det skyldes nok at de lokale inn­tektene er mindre, men også at vi har bedre råd til å si nei. En gang var det en gullbillett å bli kraftkommune. Slik er det ikke nå.

LES MER: Mitt eget partis klimapolitikk er ikke god nok

Strøm til Tyskland

Men noe skyldes nok også at dette ikke ­lenger er en nasjonal sak. Vi er blitt del av et europeisk kraft­marked. Skal norsk natur øde­legges for å skaffe tyskerne strøm? Eller for å gi kloden bedre klima? De fleste synes å svare nei.

Likevel – burde ikke en ­nasjonal plan som sørger for både vern og utbygging vært det beste også her?

Erling Rimehaug

Tidligere redaktør 
i Vårt Land