Nyheter

Skal vi selge vannet?

Vannkraften vår er en verdifull ressurs. Er det greit å selge den til høystbydende? Eller trenger vi den selv?

Bilde 1 av 2

Isen er gått på Strandavatnet nedenfor hytta mi. Ennå er vannstanden lav, og snøsmeltingen har avslørt de grå strendene som strekker seg som en steinørken langs hele vannet.

Når Strandavatnet er fullt, rommer det omtrent 600 milliarder liter vann. Når dette vannet strømmer i tunnel ned til kraftverket Hol I, blir det i løpet av året til 380.000 kilowattimer strøm.

Strandavatnet kan altså ­betraktes som et gigantisk batteri som kan levere strøm. Det kan også betraktes som en pengebinge, for strømmen kan vi selge til god pris til utlandet.

Ødelagt fjell 

Da Stranda-­vatnet ble regulert for seksti år siden, var det et voldsomt inngrep i miljøet. Myrer og fjellknauser ble lagt under vann, det samme ble beitemarker, veier og mange stølshus. Fortsatt ligger de nakne strendene og minner om det.

Det samme skjedde ved Flævatnet, der jeg tilbrakte somrene som gjetergutt sammen med gommo – min mormor. Hun ­syntes det var ille med ødeleggelsene. Men vi visste at dette handlet om penger, både for oss, kommunen og landet.

«Men vesle Fagerdøla kunne vel få renne fritt», spurte gommo en ingeniør som jobbet med utbyggingen. «Hadde du hatt alle pengene den elva skaffer, så ville du nok tatt mot dem», mente han.

Nok strøm 

De aller fleste var enige med ingeniøren i at vi måtte­ akseptere skader på miljøet for å bygge ut landet og skape­ et velstandssamfunn. Men etter hvert begynte tvilen å melde seg. Jeg ble engasjert i motstanden mot Aurlandsutbyggingen på 60-tallet. Mardøla-aksjonen i 1970 ble et tidsskille for vern av vassdrag.

Den gang dreide diskusjonen seg om hvordan vi skulle få nok kraft. Vi slo hverandre i hodene med prognoser for energiforbruk. Men bruken av energi ble mer effektiv enn de fleste hadde­ ventet – energi-intensiteten i brutto nasjonalprodukt har sunket dramatisk de siste tiårene. Nå produserer vi mer vannkraft enn vi trenger til innenlands forbruk. Selv under tørkesommeren i fjor produserte vi mer strøm enn hva vi brukte. Dette overskuddet selger norske kraftprodusenter til utlandet.

I vinter steg strømprisene kraftig. Det var ikke fordi vi hadde for lite strøm, men fordi vi ikke lenger har noe eget norsk kraftmarked.

Kraftmarkedet 

Allerede på 1950-tallet fikk vi kraftutveksling med Sverige, og fra 70-årene­ også med Danmark. Det var begrunnet med at det norske vannkraftsystemet, som svinger med nedbør, ble mer effektivt når det ble samkjørt med svenske og danske varmekraftverk. På 90-tallet begynte vi å bygge kraftkabler til Europa, samtidig som kraftmarkedet ble gjort kommersielt. Nå er det langt på vei et felles kraftmarked i Nord-Europa. Hva vi betaler for strømmen, blir avgjort av prisen vi kunne få for den i utlandet.

Høye strømpriser har ført til reaksjoner og protester mot kraftkabler. Hvorfor skal vi selge vannet vårt til utlandet, når resultatet blir høyere priser for forbrukere i Norge?

Dersom vi bare skulle betale for hva det koster å produsere strømmen, kunne vi hatt en strømpris på tiendedelen av hva vi betaler. Men lavere pris ville selvsagt ført til høyere forbruk og mindre effektiv utnyttelse.

Klima-hjelp 

Og hvorfor skal vi ikke selge vannkraften der vi får god pris for den? Vi kan jo trekke parallellen til oljen. Vi kunne­ solgt Nordsjø-olje billig her hjemme, og hatt en bensinpris på et par kroner. Det ville betydd at staten gikk glipp av ­oljepengene. I stedet ville de gått til norske bileiere – med de konsekvenser det ville hatt for biltrafikk, forurensning og veibygging.

At vi selger vannkraften vår til god pris til utlandet kommer både norske kommuner og staten til gode. Det virker som en langt mer fornuftig måte å forvalte ressursene enn å gi pengene til norske strømkunder. I tillegg kommer at dette trolig er det mest effektive bidraget vi kan gi til klimaet i Europa, ved at CO2-fri vannkraft erstatter CO2-utslipp fra europeiske varmekraftverk.

Men nå har vindkraften kommet inn og skapt kontroverser som kompliserer bildet. Det er nemlig riktig at vi ikke trenger vindkraft for å ha nok strøm i Norge, i alle fall ikke nå. Dermed blir spørsmålet om vi skal ødelegge norsk natur for å kunne selge kraft til utlandet.

Elektrifisere 

Ser vi lenger framover, blir perspektivet et annet. Klimagassutslippene i Norge fortsetter å øke. Hvis vi skal få til noen reduksjon, blir det nødvendig å erstatte fossilt brensel med elektrisitet. Det er vi allerede i full gang med når det gjelder bilparken. Et økende antall el-biler krever mer strøm.

Om Norge skal elektrifiseres, altså det fossile brenselet erstattes med elektrisitet, må kraftproduksjonen økes med 50 TWh, viser en utredning fra Statnett. Det vil si en økning på over 35 prosent i kraftproduksjonen. Da kommer vi ikke utenom vindkraft.

Jeg husker hvor vondt det var å se raseringen av strendene ved Flævatnet. Jeg kan sympatisere med de som nå sørger og protesterer over det som skjer med deres fjellområder. Men når jeg nå ser ned på Strandavatnet, tenker jeg at det tross alt er bra vannet kan bidra til å hindre at kloden blir ødelagt.

Så får jeg heller tåle noen steinete strender.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter