Svar fra pappa Haaland

Jeg har denne uken fått to kraftige responser på mitt leserinnlegg 13. februar, fra Lise Martinussen (20. februar) og Trygve Natvig (21. februar). Jeg skal forsøke å svare dem begge.

I mitt innlegg kritiserte jeg biskop Olav Fykse Tveits begrunnelser for at Den norske kirke ikke ville delta i den felleskristne markeringen mot antisemittisme 3. februar. Jeg ville adressere Den norske kirkes rolle i det polariserte klimaet vi nå opplever her i Norge. For dette blir jeg stemplet som kunnskapsløs og avkrevd svar på om jeg er tilhenger av et «Stor-Israel». Sukk.

Den som våger å utfordre den dominerende antiisraelske diskursen, avkreves svar på testspørsmål som skal skille mellom de gode og de onde

Krigens start

Både Martinussen og Natvig protesterer på at Hamas startet den pågående krigen (noe jeg faktisk ikke skrev). Hun peker på «den lange historien», og han mener at «vi skal mer enn 100 år tilbake» for å finne starten på krigen. Jeg er selvsagt enig i at konfliktene i området har en lang forhistorie. Men det har ikke vært en kontinuerlig krig i området i hele denne perioden, og det var Hamas’ angrep 7. oktober 2023 som utløste den siste krigen.

Begge legger til grunn at jeg argumenterer frem hvorfor jeg ikke vil ta avstand fra Israels krigføring. Dette er en misforståelse. Mitt poeng var at preses er urimelig når han setter det å ta avstand fra Israels krigføring som et vilkår for å stå sammen med Den norske kirke i kampen mot antisemittisme. I den sammenheng nevnte jeg tre mulige premisser for å ikke ville være med på en slik avstandstaken. Jeg valgte imidlertid å ikke tydeliggjøre mitt eget ståsted, delvis fordi det ligger på siden av mitt tema, og delvis av andre grunner som jeg nå kan forklare:

Fagformidling og familie

En del av min jobb som forsker og lærer ved høgskole og universitet er å drive fagformidling. Når jeg signerer et leserinnlegg som «professor», bør leseren kunne forvente at jeg uttaler meg på solid faglig grunnlag og avstår fra synsing. Dette er noe av grunnen til at jeg er varsom med å flagge eget ståsted på områder der jeg ikke har særskilt kompetanse.

For å tydeliggjøre mitt eget utsiktspunkt har jeg i denne debatten tatt på pappahatten i tillegg til professorhatten. Dermed måtte jeg være ekstra varsom, fordi det dreier seg om betente temaer som for mine nærmeste er helt eksistensielle.

Jeg regnet med at innlegget ville få motbør, men jeg håpet at mine kritikere ville være varsomme med familien min. Martinussen viser takt når hun kommer til jentene, mens Natvig slipper alle hemninger og bruker nærmest sitt norskpalestinske barnebarn til å slå mine barn i hodet: Han inviterer til en slags bisarr konkurranse i sorg, frykt og lidelse, og han vet selvsagt hvem som vinner en slik tvekamp. Slik bidrar han samtidig til å trivialisere norske jøders erfaringer og delegitimere deres stemme.

Jeg vil i hvert fall ta Natvigs slektninger med meg i tanker og bønner sammen med en annen familie på Gazastripen som jeg indirekte har et forhold til, og de israelske gislene

Mine barn har besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn i Israel som har tilbrakt altfor mange timer i bomberom. Jeg er sikker på at familien til Natvigs barnebarn har det langt verre. Men min families bekymring for våre slektninger, vår sorg over venner, kjente og ukjente som ble drept eller kidnappet 7. oktober, og vår frykt for hva fremtiden vil bringe for jøder i Norge, blir ikke mindre av at Natvigs slektninger bærer på enda mer sorg og enda større frykt.

Både Natvigs barnebarn og mine barn er etterkommere av flyktninger. Min kones foreldre ble begge født i Baghdad og måtte flykte som svært små. Familiene deres kom tomhendte til Israel i 1951. Svigermor var snaut to år da moren døde i barsel i flyktningleiren, og faren døde da svigermor var tretten. Svigerfar vokste opp uten far og jobbet for å forsørge familien fra han var ni. Både utdanning og tilbakevending var utenfor rekkevidde. Det er tross alt noe felles i Natvigs og min fortelling, og det er ingen grunn til å bruke jentene våre som våpen mot hverandre. Jeg vil i hvert fall ta Natvigs slektninger med meg i tanker og bønner sammen med en annen familie på Gazastripen som jeg indirekte har et forhold til, og de israelske gislene.

Spørsmål og avklaringer

Natvig avslutter sitt innlegg med å stille meg tre spørsmål. Spørsmålene er upresise, insinuerende og ligger langt fra mitt fagfelt. De representerer dessuten en ufyselig trend som bidrar til å skremme mange norske jøder bort fra det offentlige ordskiftet: Den som våger å utfordre den dominerende antiisraelske diskursen, avkreves svarpå testspørsmål som skal skille mellom de gode og de onde, mellom «oss» og «dem».

Natvig skal likevel få svar: Jeg ønsker ikke et «Stor-Israel». Jeg har i over tretti år vært tilhenger av en tostatsløsning, men hvordan den skal gjennomføres, er nå utenfor min fatteevne. Jeg støtter prinsippet om like rettigheter.