Utfordring til pappa Haaland

Gunnar Haaland får plass over nesten to sider i Vårt Land den 13. februar med kronikken «Den norske kirke og Israel-hatet». Foranledningen var at han hadde talt da flere kirker og kristne organisasjoner var samlet foran Stortinget for å vise sin «støtte til Israel og samtidig markere motstand mot antisemittisme» (VL 6.2.24). Det var nesten ingen tilstede der (knappe 200), men Vårt Land har omtalt det som en bred markering med vekt på at Den norske kirke manglet. Det har kommet flere svar fra Den norske kirke, men jeg savner at avisen gir dem tilstrekkelig fokus. Det er til ettertanke.

Utfordring

Når jeg skriver nå er det for å utfordre Haaland som far til det han omtaler som sine «tre norskjødiskisraelske ungdommer»: de er både en berikelse og de er sårbare fordi de må håndtere «Israel-hat», skriver han. Ofte er det nyttig å sette slik omtale i perspektiv.

Jeg er bestefar til en ung kvinne som har sin palestinske familie på farssiden i Gaza. Der har de levd i flyktningleir helt siden Israel drev dem på flukt for 75 år siden. Hjemstedet deres er bare noen kilometer fra Gaza, men dit kan de aldri dra. Nå er de på flukt i Gaza fra kolonimaktas brutale bombing. Til sammen er nærmere 100.000 såret, savnet eller drept disse månedene, ifølge WHO. Fra mitt ståsted er ikke Haaland i nærheten av å forstå det grunnleggende tema i Palestina om forskjell på en okkupant og de okkuperte, forskjellen på en kolonimakt og de som mister alt.

Realitetene bak dagens mulighet for statsborgerskap i Israel er det nødvendig å minne om: millioner av palestinere kan ikke vende hjem.

Statsborgerskap

Krigen startet ikke 7. oktober. Mange påpeker at den begynte i 1948. Jeg mener vi skal mer enn 100 år tilbake. Da sionismen slo rot og planene ble lagt for å overta Palestina. Etter det har historien bare rullet en vei til fordel for kanskje den siste brutale kolonimakt i verden.

Jeg er opptatt av det som ser ut til å være sionistenes strategi og mål: Enhver jøde i verden har rett til å bo i Israel. Mange av dem nyter doble statsborgerskap. Realitetene bak dagens mulighet for statsborgerskap i Israel er det nødvendig å minne om: millioner av palestinere kan ikke vende hjem. I tillegg blir stadig nye grupper tvunget vekk fra sin jord og sitt hjemland eller de blir ganske enkelt drept der, slik Israel nå bomber Gaza og bedriver langsom utrenskning på Vestbredden, og der sentrale regjeringsmedlemmer har uttalt at de vil bli kvitt dem.

Haaland er kanskje fortvilet over krigens redsler, men han vil ikke ta avstand fra Israels krigføring: Støtter han det mål Israel har om et Stor-Israel? Støtter han Netanyahus nei til en palestinsk stat? Hvorfor skal ikke alle som bor i det samme land ha samme rettigheter? Jeg ser fram til svar.