Den norske kirke og Israel-hatet

Lørdag 3. februar gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: Jeg holdt appell utenfor Stortinget. Det var skummelt i forkant og har vært lærerikt og tankevekkende i etterkant. Responsene på markeringen fra preses, biskop Olav Fykse Tveit (VL, 05.02.2024), og biskop emeritus Atle Sommerfeldt (VL, 06.02.2024) har utløst et akutt ytringsbehov.

Den norske kirkes fravær

Markeringen forrige lørdag samlet et bredt spekter av aktører, blant annet Israelsmisjonen, den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ), Pinsebevegelsen, de katolske biskopene og en rekke lutherske organisasjoner. Men Den norske kirke (Dnk) glimret med sitt fravær. Olav Fykse Tveit oppgir tre argumenter for å melde avbud. For det første kritiserer han at arrangørenes fellesuttalelse ikke tar avstand fra Israels krigføring. «Det er ikkje nok å uttrykkje sympati med dei som lir på Gaza». Og Sommerfeldt istemmer. Problemet er altså ikke det som står i uttalelsen, men det som mangler.

Her tenker jeg at porten blir for trang og veien for smal! Det må være rom for å tenke at Hamas har hovedansvaret for den pågående krigen. Det må være mulig å ha tillit til at den israelske hæren strekker seg langt for å begrense sivile tap. Det må være åpning for å forstå Israels mål om å fjerne Hamas-styret på Gazastripen. Om man kjøper disse tre premissene, ønsker man kanskje ikke å ta avstand fra Israels krigføring, selv om man er fortvilet og forferdet over krigens redsler. Og så lenge svært mange roper høyt om folkemord, må det være lov for andre å være forsiktig med å felle kategoriske dommer. Dessuten utfordrer Olav Fykse Tveit her en rekke kirkesamfunn og organisasjoner som ikke har tradisjon for å markere politiske ståsteder i slike saker, og som heller ikke besitter folkerettslig eller fagmilitær ekspertise. Det er økumenisk umusikalsk å avkreve dette mangfoldet av kirkelige aktører en felles – sin egen – forståelse av krigen.

Ofte hører vi at det må skjelnes mellom Israel-kritikk og antisemittisme, og Atle Sommerfeldt gjentar dette refrenget. Jeg har lenge tenkt at dette er å slå inn åpne dører, men her greier faktisk de to biskopene å rote disse to tingene sammen på en ny og original måte ved å gjøre det ene til en forutsetning for å bekjempe det andre.

Her greier faktisk de to biskopene å rote disse to tingene sammen på en ny og original måte ved å gjøre det ene til en forutsetning for å bekjempe det andre

Kristensionisme

Olav Fykse Tveits neste argumentet for å ikke delta er lettere å begripe: Han vil ikke at Dnk skal stille opp på en markering sammen med den kristensionistiske organisasjonen IKAJ. Som ferske medieoppslag tydelig viser (NRKs nettavis 08.02.2024; VL 08.02.2024), er det svært stor politisk og teologisk avstand mellom IKAJ og Dnks ledelse. Greit nok. Her er det imidlertid flere ting i spill.

For det første: Dnks biskoper har investert mye energi og prestisje i å forkjetre den såkalte kristensionismen (jf. Bispemøtets uttalelse 18.10.2020). De er på god vei til å oppnå at ordet «kristensionisme» fungerer som et argument i seg selv, slik ordet «sionisme» nå fungerer i mange miljøer i Norge, særlig blant de yngre. Det er viktig å merke seg at biskopene opererte med en beskrivelse av kristensionismen som f.eks. IKAJ neppe kjenner seg igjen i, og som fikk velfundert kritikk fra biskopene Ole Christian Kvarme og Bernt Eidsvig (VL 31.10.2020). Dessverre virker det som om denne kritikken har prellet av. Slik jeg ser det, har biskopene med sin uttalelse malt seg selv og Dnk inn i et hjørne som hindrer økumenisk dialog om krevende temaer og samarbeid om felles anliggender.

Det andre store problemet med Olav Fykse Tveits kristensionismeargument, er at han dermed tilsynelatende prioriteter kampen mot kristensionismen fremfor kampen mot antisemittismen.

For det tredje klinger kristensionismeargumentet hult når Dnks ledelse samtidig stiller opp sammen med aktører som gjerne feier terrorangrepet 7. oktober 2023 under teppet. Dnks samarbeidsmønster fremstår som inkonsekvent og ubalansert, men viktigere: Det fremstår som farlig. Jeg har sett på nært hold hvor dypt og inderlig slikt samarbeid ryster mange norske jøder.

Israel-hat

Lørdag 16. desember i fjor arrangerte Dnk, UNIO, LO, Amnesty International, Redd Barna og Fellesutvalget for Palestina demonstrasjoner over hele landet. Mats Gilbert ble brukt til å promotere i forkant, og et utall av organisasjoner av alle slag sluttet seg til. «Det er flere folk ved Stortinget enn på 17. mai», sa en jødisk bekjent som hadde gått gjennom sentrum. Jeg trodde at han overdrev, men det gjorde han nok ikke. Sjelden har jeg vært med på en shabbatfeiring med så trykket stemning som på denne dagen, og dette var før vi ble oppmerksomme på bildene fra Furuset T-banestasjon av hakekors og påskriften «Hitler started it. We finished it».

Når Den norske kirke deltar i slike sammenhenger, men ikke i den tverrkirkelige markeringen, mister den troverdighet i kampen mot antisemittisme

Hva handler dette om? Det handler ikke om at jødene ikke tåler Israel-kritikk, for det gjør de definitivt. Det handler i noen grad om antisemittisme, for vi må kunne spørre hvorfor Furuset T-banestasjon akkurat denne dagen var utstyrt med antisemittisk tagging av groveste sort. Det kan ha vært et tilfeldig sammentreff, men det kan også være at slike store demonstrasjoner utløser ekstreme stemninger og stimulerer til antisemittiske ytringer.

For å beskrive og diskutere noe av det vi har sett på internett og i gatene de siste månedene, og for å forstå de jødiske reaksjonene, tror jeg imidlertid at det er hensiktsmessig å etablere et begrep for en del ytringer og uttrykk som befinner seg i et landskap mellom Israel-kritikk og antisemittisme: ulike former for raseri, aggresjon, vulgær språk- og bildebruk osv. Jeg foreslår å bruke begrepet «Israel-hat».

Når det israelske flagget ikke tåles, eller når det skjendes, handler det ikke om Israel-kritikk, men Israel-hat. At de relativt sjeldne proisraelske markeringene rutinemessig møtes av rasende og aggressive motdemonstrasjoner, handler ikke om Israel-kritikk, men om Israel-hat. Da en LO-appellant i Bergen 16. desember ble pepet ut og måtte ha politieskorte vekk fra scenen fordi han kritiserte Hamas’ angrep på Israel 7. oktober, var det Israel-hat. Når krigen på Gazastripen utløser langt sterkere reaksjoner en andre kriger med like høye eller langt høyere dødstall, må vi spørre om Israel-hat er noe av forklaringen.

Antisemittisme?

Diskusjoner om antisemittisme blir ofte en diskusjon om definisjoner. Uproporsjonal eller dobbeltmoralsk Israel-kritikk faller innenfor antisemittismedefinisjonen til International Holocaust Rembrance Alliance (IHRA), mens dette og de øvrige eksemplene jeg her har gitt på Israel-hat, vil i utgangspunktet ikke være antisemittiske ifølge JerusalemDeclaration on Antisemitism. Betegnelsen Israel-hat kan forhåpentligvis hjelpe oss å diskutere saken mer enn definisjonene, selv om overgangene vil være flytende fra Israel-kritikk til Israel-hat og videre til antisemittisme. Og fordi disse tre henger sammen, må vi se på hele feltet når vi vil bekjempe antisemittismen.

Demonstrasjonene 16. desember krevde fred i Gaza. Første parole var «Stopp drapene på barn og sivile i Gaza!» Arrangørene bedyret at de ikke ønsket ekstreme slagord, men de visste hva som likevel ville komme: «From the river to the sea, Palestine willbe free!» Når vi erkjenner hva som skjedde 7. oktober 2023, er det vanskelig å se at dette slagordet gir rom for fremtidig jødisk liv i det frie Palestina. Når ropet om å utslette staten Israel runger over Eidsvolls plass, når politiet vurder det som farlig å delta som identifiserbare jøder, når det israelske flagget er bannlyst, og når antiisraelske og antisemittiske slagord dominerer både gatebildet og internett, er det vanskelig å se lyst på fremtiden for den jødiske minoriteten. Når Den norske kirke deltar i slike sammenhenger, men ikke i den tverrkirkelige markeringen, mister den troverdighet i kampen mot antisemittisme.

Det holder ikke med en lilla bispeskjorte eller to på markeringene av novemberpogromene og holocaustdagen

Venner

Vi er fremme ved Olav Fykse Tveits tredje og siste argument for å utebli fra markeringen mot antisemittisme foran Stortinget: Hvis Dnk stiller opp sammen med en kjent kristensionistisk aktør som IKAJ, vil det opprøre, provosere og skuffe palestinske kristne og kanskje særlig vår lutherske søsterkirke. Dette er ærlig talt et godt argument. Man stiller opp for vennene sine! Spørsmålet er imidlertid: Har ikke Dnk andre venner som den må stille opp for?

Vårt Land har to ganger sitert meg på at jeg for tiden ikke er stolt av å være medlem og prest i Dnk. Jeg må føye til at jeg sa dette med smil om munnen og glimt i øyet! Samtidig var det en underdrivelse. Sannheten er at jeg er dypt fortvilet. Som lærer for jødiske ungdommer gjennom åtte år – først på OsloMet og nå på TF – og som far til tre norskjødiskisraelske ungdommer vet jeg mye om hvordan den jødiske minoriteten beriker samfunnet vårt, og like mye om hvor sårbar den er.

Hvis Dnk vil bidra til å styrke jødisk liv for fremtiden, bør kirkens folk kanskje starte med å lytte til jødiske ungdommers erfaringer med å leve som jøder og måtte håndtere Israel-hat og antisemittisme. Dnk kan ikke nøye seg med å markere motstand mot antisemittismen på sine egne premisser. Det holder ikke med en lilla bispeskjorte eller to på markeringene av novemberpogromene og holocaustdagen. Det er tillit som må gjenoppbygges. Det er relasjoner som må pleies. Det er en jobb som må gjøres, og den krever både klokskap og ydmykhet.

«Man kan ikke tale med kappe og krave fra kirkens talerstoler eller fra byens torg om politikk i Midtøsten, uten å vite at man forvalter kirkens katastrofale mangel på moralsk autoritet i spørsmål hvor jøders eksistens står på spill» (Håkon Harket i boken Sannhetens øyeblikk, 2013).