Å snakke sant om Lundby er ingen gapestokk

Det er ikke vanskelig å forstå tidligere leder ved Samlivssenteret på Modum Bad Berger Hareide sin smerte, både i reportasjen i Vårt Land (18.01.24) og i leserinnlegget (10.2.24). Hareide gir tydelig uttrykk for at sjelesørgeren Einar Lundby var en person som betydde mye for ham, og som han så opp til. Selvsagt gjør det vondt når vi møter fortellinger som kolliderer med våre egne forestillinger om mennesker vi er glad i og verdsetter.

Ofrene i saken

Men det jeg savner hos Hareide, og som man burde kunne forvente av en som har hatt en lederposisjon i en diakonal organisasjon som Modum bad, er å se sine egne følelser fra utsiden. Vårt Lands reportasjer har avdekket at mennesker har blitt krenket seksuelt innenfor rammen av terapi og sjelesorg hos en diakonal aktør. Det er alvorlig. Det er disse menneskene som er ofre i denne saken, ikke ubehaget og sorgen man kan føle ved at våre forestillinger blir rokket med.

Det jeg også savner, er en forståelse for ofrenes mot. Hareides holdninger var jo nettopp de holdningene som må ha gjort det vanskelig, kanskje umulig, å fortelle om hva som hadde skjedd. Noe av det som gjør varsling vanskelig er at sinnelagsetikk blir identisk med profesjonsetikk: forestillingen om at den som i egne og andres øyne vil gjøre godt og er god, ikke kan gjør ikke noe galt. Dette er en farlig holdning, fordi den skaper et stort spillerom for misbruk av makt og posisjon under en idealisert overflate.

Modum bad bør selv ta initiativ til å granske sin egen fortid og gjennomgå holdninger blant dagens ledere.

En kultur hvor det er vanskelig eller umulig å varsle, er selvsagt svært alvorlig for det enkelte offeret. Men det kan også bidra til at det skapes ny ofre. Prinsipielt sett et hvert offers fortelling et verktøy for å forhindre at det skapes flere ofre, fordi det ikke gripes inn. Det er svært viktig at diakonale organisasjoner og deres ansatte bidrar til å skape en kultur for gjennomsiktighet og åpenhet. Modum bad bør derfor selv ta initiativ til å granske sin egen fortid og gjennomgå holdninger blant dagens ledere.

Vårt menneskesyn

Hareide etterspør Einar Lundbys og Gordon Johnsens rettsvern. Det er åpenbare dilemmaer knyttet til omtale av mennesker som ikke kan imøtegå anklager. Men å avstå fra å omtale dette fordi Lundby og Johnsen er døde, ville være å la de miljøene og idealiserte forestillingene som beskyttet dem i deres samtid, få det siste ordet. Det ville være å frata ofrene vern mot å bli utnyttet i sårbare situasjoner, og å søke rettferdighet når dette vernet ikke har blitt ivaretatt.

Det kristne menneskesynet er et realistisk og robust menneskesyn som tåler å møte verdens smerte

Det kristne menneskesynet – i vår tradisjon i luthersk tapning – er et realistisk og robust menneskesyn som tåler å møte verdens smerte. Det er et menneskesyn som ikke levner mennesket noen forhåpninger om å kunne prestere sin egen frelse eller å bli en helgen. Dette menneskesynet er en viktig ressurs i makte å integrere fortellinger som kolliderer med egne forestillinger: Selvsagt blir ikke Lundby en mindre viktig forkynner og sjelesørger etter de historiene som har kommet frem. Selvsagt hadde mange mennesker glede av Lundbys arbeid. Men Gunnar Farsund, som fortalte om overgrep, viser at Lundby, i likhet med alle andre, var et sammensatt menneske og var drevet av krefter som – må vi anta – det var vanskelig å vedkjenne seg.

Fortellingen viser også at Lundby var en del av en tid og en faglig kultur som ikke hadde etablert en sterk nok profesjonalitet knyttet til håndtering av egen autoritet og egne behov i møte med sårbare mennesker. Som kirke er denne dobbeltheten ikke overraskende eller fremmed. Å snakke sant om dette er ingen gapestokk. Det er snarere en jordnær tale om hva mennesket kan romme.