Normisjon etter statskirkens slutt

Debatten etter vedtaket om sentralisering av trossamfunnsregisteret på generalforsamlingen i Normisjon i januar 2024, har synliggjort et behov for en bredere refleksjon om hvordan vi skal forstå relasjonene mellom Den norske kirke (DNK) og de frivillige organisasjonene i kirken generelt, og Normisjon spesielt. Skal det som skjer forstås som et brudd mellom Normisjon og DNK? Eller er det slik at betydningen av sentralisering av trossamfunnsregisteret ikke må overdrives, som Harald Hegstad (VL.no 19.01.2024) fremholder? Det store problemet ifølge ham er ikke primært opprettelsen av et sentralt trossamfunnsregister, men hvordan en kirkelig skal forstå de menighetene som har vokst frem de siste årene i rammen av Normisjon.

I den faglige refleksjonen om slike spørsmål ligger det nær å ta utgangspunkt, som Hegstad gjør, i de organisasjonsmessige og sosiologiske utviklingstrekkene både i DNK og i Normisjon. Dette er riktig og viktig, men allikevel ikke hele bildet. Forståelsen av relasjonene mellom DNK og Normisjon må etter min mening også sees i lys av de grunnleggende politiske og juridiske endringer innenfor tros- og livssynsfeltet de senere årene, spesielt knyttet til opphevelsen av statsreligionen (2012), etablering av DNK som et eget rettssubjekt utenfor staten (2017) og ny tros- og livssynssamfunnslov (2020). Dette har medført helt nye premisser innenfor tros- og livssynsfeltet, ikke bare for DNK og dens relasjon til staten, men også for dens relasjoner til de frivillige kristelige organisasjonene.

Frihetsrom i statskirken

De frivillige kristelige organisasjonene må historisk sett forstås som organisatoriske konsekvenser av kampen for lekfolkets rett til selvstendig og uavhengig religionsutøvelse innenfor statskirken. Ved opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 fikk lekfolket forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og forkynnelsesfrihet. Dermed kunne det etableres selvstendige foreninger og organisasjoner i kirken. Beskyttelsen av lekfolkets og organisasjonenes rett til selvstendige arbeid innenfor soknene ble også presisert ved innføringen av en rådsstruktur i kirken gjennom Lov om menighetsråd av 3. des. 1920 § 11, 4. ledd.

Det er et stort spørsmål om på hvilket grunnlag det gir mening å snakke om frivillige organisasjoner i DNK etter opprettelsen av det nye rettssubjektet DNK utenfor staten

Det skjedde også en gradvis utvidelse av frihetsrommet innenfor statskirken. Retten til selvstendig nattverdforvaltning ble juridisk sikret i 1913. Det ble da fastslått av kirkedepartementet at utdeling av nattverd «ikke længer er en eneret for det prestelige embede. De enkelte menighetslemmer og de enkelte kredse har saaledes nu den samme frihet likeoverfor nadverforvaltningen, som i lang tid har eksistert med hensyn til ordets forkynnelse» (Departementstidende 1914, s. 581). Juridisk sett var altså lekfolket, og deres organiserte uttrykk: de frivillige organisasjonene, sikret et betydelig frihetsrom innenfor statskirken. Innenfor dette frihetsrommet kunne man organisere seg, forkynne og forrette nattverd.

Retten til selvstendig forvaltning av dåp fikk sin endelige avklaring så sent som i 2011, like før opphevelsen av statskirkeordningen. Da ble det inngått en avtale om dåp i bedehusforsamlinger mellom DNK og Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet og Normisjon. Gjennom avtalen ble dåp i rammen av organisasjonene anerkjent som grunnlag for registrering som dåp i DNK uten krav om stadfestelse i kirken.

Dermed var situasjonen den at det i rammen av DNK som statskirke forelå hjemmel for både organisering, forkynnelse og sakramentsforvaltning uavhengig av den offisielle kirkelige styrings- og tilsynsstruktur. På slike premisser gav det mening å snakke om både frivillige organisasjoner i DNK og «organisasjonsmenigheter». Disse menighetene var både en del av en frivillig organisasjon og samtidig en del av DNK.

Hva er hjemmelsgrunnlaget?

Det er imidlertid et stort spørsmål om på hvilket grunnlag det gir mening å snakke om frivillige organisasjoner i DNK etter opprettelsen av det nye rettssubjektet DNK utenfor staten. Det nye rettssubjektet er nemlig ikke identisk med DNK som statskirke. At spesifikke deler av statskirken ikke var del av virksomhetsoverdragelsen, som Opplysningsvesenets fond og feltpresttjenesten, tør være velkjent. Men hva med de frivillige organisasjonene i DNK? Jeg kan ikke se at dette i det hele tatt var noe tema. Jeg kan heller ikke se at de fundamentale juridiske premissene for denne organisasjonsformen som del av statskirkeordningen, knyttet til kirkemedlemmenes frihet til organisering og selvstendig forvaltning av forkynnelse, dåp og nattverd i det hele tatt er reflektert eller tematisert i den nye kirkeordningen.

Rettslig sett vil alle sammenslutninger for felles utøvelse av tro måtte defineres som trossamfunn og være omfattet av trossamfunnsloven

Det er altså vanskelig å finne noe tydelig hjemmelsgrunnlag for denne type organisasjonsform i det nye rettssubjektet DNK. Dette betyr imidlertid ikke at denne type organisasjon ikke lengre er hjemlet. Men vi finner ikke hjemmelsgrunnlaget i DNKs kirkeordning, men i trossamfunnsloven fra 2020. Der fremgår det at trossamfunn er «sammenslutninger for felles utøvelse av tro» og at loven gjelder for alle trossamfunn.

Rettslig sett vil altså alle sammenslutninger for felles utøvelse av tro måtte defineres som trossamfunn og være omfattet av trossamfunnsloven. Det kan man ikke velge eller ikke. Det man imidlertid kan velge er å søke om registrering dersom en oppfyller bestemte krav. En slik registrering gir bestemte plikter og rettigheter i relasjon til offentlig myndighet, men gjør ikke at man blir mer eller mindre kirkesamfunn.

Ryddige relasjoner

Det er altså ikke vedtaket om sentralt trossamfunnsregister som gjør det nødvendig med en avklaring av relasjonene mellom DNK og Normisjon. Behovet kommer som en konsekvens av endrede premisser etter statskirkens slutt. De to enhetene har felles historie og felles trosgrunnlag, de fleste medlemmer i Normisjon er også medlemmer i DNK og betydelige deler av Normisjons arbeid skjer i nært samarbeid med DNK. Det er derfor viktig med gode og ryddige relasjoner tilpasset en ny tid.