Brudd mellom Normisjon og Den norske kirke?

Normisjons vedtak om å opprette et sentralt trossamfunn har skapt sterke reaksjoner. Noen hevder at Normisjon dermed har brutt med Den norske kirke. Generalsekretæren i Normisjon, forsøker på sin side å avdramatisere situasjonen, og sier at et slikt brudd ikke er hensikten.

Tradisjonelt har organisasjoner som Normisjon spilt en viktig rolle for Den norske kirke og blitt forstått som en del av Den norske kirkes arbeid, vidt forstått. Ved siden av å delta i foreningsarbeidet, benyttet medlemmene seg av dåp og andre kirkelige handlinger i Den norske kirkes regi, og deltok gjerne også i gudstjenesten i kirken.

Tilbyr «full pakke»

I de senere årene har bildet endret seg. For det første har Den norske kirke utviklet seg fra å være en ren seremonikirke til en kirke med et bredt spekter av tilbud – tilbud som tradisjonelt ble ivaretatt av organisasjonene. I mange menigheter har derfor organisasjonens foreningsliv etter hvert blitt overtatt av menighetenes eget arbeid.

For det andre har det tradisjonelle foreningsarbeidet mange steder utviklet seg i retning av fullskala menigheter. Mens det tradisjonelle foreningsarbeidet gjerne ble forstått som et supplement til virksomheten i kirken, tilbyr disse nye menighetene «full pakke», inkludert dåp, nattverd og gudstjeneste søndag formiddag. Normisjon alene har i dag om lag 50 slike menigheter over hele landet. I tillegg kommer en rekke tilsvarende menigheter i regi av Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet.

Det virkelige problemet i forholdet mellom Normisjon og Den norske kirke ligger snarere i den uavklarte kirkelige status til Normisjons menighetsdannelse

Denne utviklingen har i liten grad vært uttrykk for en sentral strategi, men heller for initiativ nedenfra, der lokale organisasjonsmedlemmer ønsket å ha alt «under ett tak». En viktig motivasjon var for mange ønsket om et tettere fellesskap og friere gudstjenesteformer enn det Den norske kirke kunne tilby. For noen handlet det også om en misnøye med det som gjerne blir omtalt som «den teologiske utviklingen i Den norske kirke».

Ikke et kirkesamfunn

Normisjon er likevel ikke blitt et kirkesamfunn. Man forstår Den norske kirke som en viktig samarbeidspartner, og de fleste medlemmene er fortsatt medlemmer av Den norske kirke. Betydningen av opprettelsen av et sentralt trossamfunn tones derfor fra organisasjonens side ned gjennom å kalle det ting som «trossamfunnsregister» og «tilbud om kirkerettslig tilhørighet». Tiltaket skal kun ivareta ønsket om formell tilknytning for dem som ikke tilhører Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn.

Det sentrale registeret skal overta funksjonen til registeret som i Normisjon Agder opprettet i 2017. Dette var ikke det første tiltaket av en slik type. Indremisjonsforbundet gjorde det samme i 2009 og Misjonssambandet i 2015. Dette er imidlertid organisasjoner som tradisjonelt har hatt en løsere tilknytning til Den norske kirke enn det Normisjon har hatt.

Dannelsen av ytterligere en luthersk frikirke vil være et tap både for Normisjon og Den norske kirke

Forutsetningen for å opprette slike trossamfunn er den særegne norske trossamfunnslovgivningen som gir registrerte trossamfunn rett til offentlig støtte og vigselsrett. Ifølge loven kan man bare være medlem av ett enkelt trossamfunn, mens man kan være medlem av så mange religiøse organisasjoner uten trossamfunnsstatus som man måtte ønske. Misjonskirken Norge og Frelsesarmeen er fra før eksempler på størrelser som både er religiøse organisasjoner og kirkesamfunn, og der man kan være medlem av organisasjonen uten å være medlem av kirkesamfunnet. Ingen av disse har imidlertid forstått seg som organisasjoner innenfor Den norske kirke. Alle andre kirker opererer bare med én type medlemskap.

Et marginalt fenomen

Både rettslig og teologisk framstår Normisjon og de andre organisasjonenes «trossamfunnsregistre» som en merkelig størrelse. Når norsk lovgivning definerer trossamfunn som en juridisk kategori med særskilte rettigheter, er det for å beskytte og legge til rette for kollektiv religionsutøvelse. I trossamfunnslovens § 1 defineres tros- og livssynssamfunn som «sammenslutninger for felles utøvelse av tro eller livssyn». Det er vanskelig å se at Normisjons nye trossamfunn kan falle inn under en slik definisjon. Den felles trosutøvelsen skjer jo ikke i regi av det som omtales som et «register», men i regi menigheter tilknyttet en organisasjon som ikke definerer seg som et trossamfunn.

Både rettslig og teologisk framstår Normisjon og de andre organisasjonenes «trossamfunnsregistre» som en merkelig størrelse

Også teologisk er en slik konstruksjon en merkverdighet. I luthersk sammenheng forstås den lokale menighet som kirkens grunnleggende enhet, og et nasjonalt kirkesamfunn har prinsipielt ingen annen teologisk verdi enn å være et fellesskap av lokale menigheter. I Den norske kirke kan ingen derfor være medlem uten å tilhøre et lokalt sokn. Tilsvarende ordning gjelder også i Frikirken. Normisjons nye trossamfunn er derimot en sammenslutning av enkeltpersoner, ikke av menigheter.

Normisjons trossamfunn vil trolig forbli et marginalt fenomen i lang tid framover. Det er derfor ingen grunn til å rope høyt om brudd eller konflikt. Det virkelige problemet i forholdet mellom Normisjon og Den norske kirke ligger snarere i den uavklarte kirkelige status til Normisjons menighetsdannelser. Hvilket kirkesamfunn tilhører disse egentlig?

Krever klokt lederskap

Den norske kirke har siden 2006 hatt en ordning for valgmenigheter, der menigheter som ikke er vanlige sokn, kan få en formell kirkelig tilknytning. Den omfatter i dag kun én menighet, Bymenigheten Sandnes. At ingen menigheter tilknyttet Normisjon har benyttet seg av ordningen, kan skyldes at den har vært oppfattet som for stram. Det har derfor vært fremmet forslag om å myke den opp slik at flere menigheter finner grunn til å slutte seg til.

På lengre sikt vil alternativene for en «kirkerettslig tilknytning» for normisjonsmenighetene enten være et avklart forhold til Den norske kirke, eller en Normisjon som formelt eller reelt er blitt et eget kirkesamfunn. Selv vil jeg mene at det første alternativet er det som best ivaretar den fruktbare dynamikk som organisasjonene tradisjonelt har representert i kirken. Dannelsen av ytterligere en luthersk frikirke vil derimot være et tap både for Normisjon og Den norske kirke. Å finne en god vei framover vil kreve klokt lederskap fra begge parter i tiden som kommer.