Biskopens sterke bibelkritikk

Det var fascinerende å se både hva Kari Veiteberg sier – og kanskje enda mer hva hun bare forutsetter – når hun fremfører sterk kritikk av det nye undervisningsopplegget om seksualitet og identitet til Normisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Tro & Medier, Laget (NKSS) og Ungdom i Oppdrag.

Hennes hovedbudskap synes å være at Bibelen umulig kan fungere som et fundament for kristnes syn på seksualitet, identitet, samliv og ekteskap. Hun spissformulerer det med å fastslå at hun tror på Gud, ikke «på Bibelen». Begrunnelsen som gis er at Bibelen er et stort bibliotek med «ei mengde manuskript, kopiar og fragment».

Det er selvsagt ikke et argument imot «bibeltroskap» at Bibelen består av en rekke bøker. Også de teologer, prester og kirkeledere som i århundrer har fastholdt at Bibelen har moralsk autoritet, anerkjenner et slikt faktum. For Veiteberg er det imidlertid helt selvsagt at Bibelens variasjon også innebærer tekster fulle av motsetninger. Ja, det er så opplagt at hun ikke synes å være i stand til å vise verken respekt eller forståelse for teologiske meningsmotstandere.

[ Åste Dokka: «Et forsvar for den seksuelle integriteten» ]

Retorikken overrasker

Det er fascinerende å merke seg at Veiteberg bruker mest plass til å fortelle hvor mye forkastelig som finnes i Bibelen. Hun gjemmer seg bak Luther ved å hevde at han «såg på nokre av skriftene i Det nye testamentet som mindre verdifulle enn andre». Så snakker hun om «patriarkar med følgjekoner», at «David hadde 18 kvinner» og at «Salomo hadde sju hundre koner med fyrsteleg rang og tre hundre følgjekoner». Hun påstår at Bibelen presenterer «ordningar der kvinna var totalt underordna mannen»samt at det ikke er «mykje kjernefamilie i Det Gamle Testamente».

Retorikken til Veiteberg overrasker. En ting er at biskopen ikke kan by på et eneste anerkjennende ord til kristne som har som ideal å lete etter svar og veiledning i Bibelen – og som rent faktisk lærer i samsvar med kirkens samlivsetikk gjennom to tusen år. Like ille er den fordummende presentasjonen av andres ståsted. Enhver såkalt konservativ teolog har reflektert over forholdet til tekster om polygami. Blant annet vektlegger mange av oss at Jesus tydelig forutsetter at ekteskapet ble innstiftet mellom én mann og én kvinne og at Paulus er opptatt av at kirkeledere skal være «én kvinnes mann».

[ Dette blir sagt om kjønn, sex og homofili på ny kristen nettside ]

Temmelig polariserende

Videre er jeg skeptisk til påstanden om at Paulus i brevlitteraturen tar til orde for «total» underordning. Det er tross alt slik at teksten om underordning starter med ordene: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,21). Når gjensidig underordning løftes frem slik, er det temmelig polariserende av biskopen å slå fast at vi står overfor en absolutt underordning.

Hva hvis Veiteberg har rett i sin forståelse av Paulus? Bør vi ikke da forvente at biskopen betrakter med stor skepsis enhver uttalelse fra en mann med et slikt kvinnesyn? Det er således underlig at hun i andre sammenhenger begeistret siterer Galaterbrevet 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus».

Det er fascinerende å merke seg at Veiteberg bruker mest plass til å fortelle hvor mye forkastelig som finnes i Bibelen

Et enhetlig budskap?

Finnes det en rød tråd – og et enhetlig budskap – i Bibelen om alt fra Jesu frelsesgjerning til perspektiver på kjønn og identitet? Spørsmålet avslører etter min mening den kanskje dypeste skillelinjen i det kristne landskapet i Norge i dag. For der Veiteberg og en del andre liberale sier nei, er det for mange kristne helt avgjørende å svare ja. Vi kan erkjenne at bibeltolkning iblant er krevende, men enda vanskeligere er det å betrakte Bibelen primært som menneskeord vi fritt kan forkaste.

Et sted skriver Veiteberg at prester må love «å forkynne Guds ord klårt og reint, som det er oss gjeve i Den heilage skrifta». Det er fristende å spørre om et slikt løfte gir særlig mening ut ifra Veitebergs argumentasjon. Hvis det som er gitt oss i Bibelen – for eksempel når temaet er ekteskap – er det reneste kaos, er det vel ingen som kan forkynne Guds ord klart og rent?

Abdiserer som etisk veileder

Ifølge Veiteberg er det viktig å lese Bibelen «grundig, kritisk og varsamt». Det kan kanskje høres tilforlatelig ut. Men i lys av kritikken hun fremfører mot Bibelen, og understrekningen av at all bibeltolkning vil være preget av «den forståinga vi til ei kvar tid har av menneskeverd og samkvem menneske imellom», synes det som om biskopen vil abdisere som etisk veileder. Det blir ikke Bibelen, men samtiden, som avgjør hva kirken skal si og forkynne.

Opp gjennom kirkens historie har bibeltolkning handlet om å diskutere hva tekstene egentlig sier – og hvordan de bør leses i lys av konteksten og Bibelens helhet. Uten å si det direkte, tar biskop Kari Veiteberg til orde for en helt annen forståelse av teologiens sentrale oppgave: God bibeltolkning kan være det samme som å forkynne at teksten oppleves som skadelig og forkastelig i vår tid.

[ Human-Etisk Forbund mener kirken bør betale 80 millioner i gebyr for personverns-sak ]