Fiffige retoriske triks fra Hæåk

Etter at dokumentaren oppnådde rekordtall og ble anbefalt av enkelte norske kristenledere, fikk jeg i oppdrag å se og skrive anmeldelse. Konklusjonen min var at den burde sees, men med flere forbehold om dokumentarskaper Matt Walsh sine sosialpornografiske metoder og håp om at norske kristne vil finne bedre måter å møte den enkelte transperson på.

Filmen er sjelden i å gjøre vanskelig tematikk bredt tilgjengelig. Hæåk har rett i at noe innhold er feilaktig, lettvinte påstander trenger nyansering, og mye er latterliggjørende og inviterer oss til å be med fariseeren: «Takk Gud for at jeg ikke er som dem». Det kan imidlertid sies om mange dokumentarer, som Michael Moores filmer som var revolusjonerende for sjangeren. Jeg tenker likevel Moore er verdt å se, all den tid filmene aktualiserer ideer verdt å sparre med.

En mulig inngang til en viktigere diskusjon

Intervjuobjektene i What is a Woman? viser også mysteriet i hvorfor noen filosofiske nyvinninger fikk sette agendaen, i stor grad fordi berøringsangsten vår holdt oss fra å diskutere ideene på alvor. Flere land i Vesten forsøkte eksperimentell behandling på mindreårige. Dette har vært en reell utfordring også i Norge, all den tid «Benestads metode» gikk under radaren, mens norske skolebøker og statskanalen ukritisk gjengir uprøvde ideer om at mennesket kan ha mange kjønn, at kjønn kan byttes ved behandling og det er bare du «som definerer kjønnet ditt».

Når Hæåk er uenig i at dokumentaren burde sees, virker en hovedgrunn å være at Walsh må være så sadistisk at han «nyter» å se eksplosjonene av «granatene» han kaster. Men Hæåks behandling av Walsh nå og Rowling tidligere, avslører en modus operandi som kjennetegner en kategori av kommentatorer, som omgår vanskelige tema for fristelsen til å google personkarakteristikker og veive beskyldninger som guilt by association. Dette inkluderer også Walsh, som ønsker å klistre enkelte ideer fra nazister og pedofile til transaktivisters tankegods.

Sist fortalte Hæåk at Rowling kanskje ikke var «høyreekstrem», men hun inviterte mennesker som (på spekulativt vis) kunne kobles til fæle grupperinger. Med litt kreativitet kan de fleste budskap legitimere de fleste miljøer, men det er begrenset hva enkeltmennesket kan holdes til ansvar for. Forsøk på maktkritikk mister troverdighet når gode og dårlige poenger sauses sammen.

Hæåk tilhører en kategori av kommentatorer som omgår vanskelige tema for fristelsen til å google personkarakteristikker og veive beskyldninger som guilt by association

Forvirrer humor med bokstavelige påstander

Jeg har ingen behov for å forsvare Walsh. Som andre amerikanske mediepersonligheter med storparten av sin våkne tid bak en mikrofon eller tastatur, sier han mye kritikkverdig. Det er likevel verdt å merke at den som vil lære om Walsh, vil forvirres av å lese Hæåk. Allerede fra hoppkanten går det galt, når hun vil skremme med at han har inkludert «teokratisk fascist» i beskrivelsen av seg selv på Twitter.

Det hun ikke nevner, er at dette er en sarkastisk persona Walsh har skapt, som svar på usaklige merkelapper. I den amerikanske medieoffentligheten lider gode diskusjoner under dårlige levekår blant inflasjonen i diverse personanklager fra både venstre og høyre. Walsh utdyper fascisme-beskrivelsen med å foreslå at under hans diktatoriske styre vil bruk av ranch-dressing straffes med henrettelse, samt bot på 50 dollar, og alle borgere vil pålegges Instagram-kontoer med bilder av bibel, kaffekopp og emneknagg #GodIsAmazing.

Det er et fiffig retorisk triks å presentere «de andre» for å være «anti», og dermed frigjøre egen side fra en åpenbar bevisbyrde

Plasserer bevisbyrden på riktig sted

Om Walsh driver god humor eller klok politisk manøvrering, skal ikke jeg vurdere. Mer alvorlig bruker Hæåk slikt som brekkjern til å kaste skylden på høyresiden for «anti-transsaken». Det helt uten å reflektere over at kulturkrigen er initiert av personene som har fremmet disse samfunnsomveltende ideene, med vagt språk som pakker inn ambisiøse påstander om virkelighetens natur, og dels beskylder naturlige motreaksjoner for å være motivert av hat eller fobi.

Det er et fiffig retorisk triks å presentere «de andre» for å være «anti», og dermed frigjøre egen side fra en åpenbar bevisbyrde. What is a Woman? provoserer frem dette, når den utfordrer sentrale aktiviser til å forsvare saken sin. Ja, ofte på en nøye redigert måte, men bevisbyrden kan ikke ignoreres. For hittil har vi ikke fått gode grunner til å rettferdiggjøre den.

[ Menigheten Samfundet kan miste tilskudd: – Å frata statsstøtte er bare en sovepute, mener professor ]