Noe for kristne nordmenn?

Dokumentaren med navnet What is a Woman? ble opprinnelig utgitt for ett år siden av den konservative medieorganisasjonen Daily Wire. Den fikk ny vind i seilene da den ble lagt ut gratis tidligere denne måneden. Omstendighetene rundt relanseringen kunne knapt vært bedre. Elon Musks Twitter planla et samarbeid om dokumentaren, men personer i Twitter-systemet sensurerte den på grunn av «hatprat». Den oppgitte årsaken var «feilkjønning». Kort tid etter sørget Musk selv for å fjerne restriksjonene. Samtidig la han ut en personlig anbefaling om at «alle foreldre burde se dokumentaren».

Oppstyret hadde allerede startet en Streisand-effekt, som betegner fenomenet når forsøk på å undertrykke innhold skaper langt større oppmerksomhet. I skrivende stund har What is a woman? over 185 millioner visninger på Twitter. Til sammenligning hadde Netflix’ mest populære dokumentar, Harry og Meghen, 4,5 millioner visninger første uke. En visning på Twitter krever bare at en bruker ser minst to sekunder av videoen, men medregnet alle plattformer og virale videoutklipp, blir det likevel en av verdens mest sette dokumentarer.

Rektor på Acta bibelskole, Thomas Wilhelmsen, anbefaler fra sin Facebook-profil: «Som dokumentarer flest er også denne ledende og sikkert nøyaktig konstruert – men kanskje også én av de viktigste jeg kommer til å se som småbarnsforelder og Gen Z-leder.» Den ettertraktede kristne taleren, Thomas Neteland, fulgte opp på Instagram med å oppfordre folk til å se selv. Men er denne dokumentaren verdt å se for kristne her i landet?

Opprørende sosialpornografi

I dokumentaren inntar Matt Walsh rollen som en Louis Theroux-lignende figur, med revolverintervjuer av et knippe sentrale personer, inkludert flere klinikere, et par professorer og en demokratisk politiker. Intervjuobjektene er trolig invitert under falske omstendigheter, og utsagnene klippes nøye, men svarene Walsh får holder likevel til å sjokkere.

«En kvinne er en som identifiserer seg som en kvinne», er en definisjon som gjengis av flere, inkludert en barnelege og en professor i kjønn og seksualitet.

«Men hva er da dette de identifiserer seg som?», spør Walsh, tilsynelatende uten å få et bedre svar. Professoren mener dessuten det er «transfobisk» å lete etter en underliggende sannhet til spørsmålet. En «kjønnsbekreftende terapeut» hevder kjønn «tildeles» ved fødsel. Påstandene er ikke ukjente i vårt eget land.

Slike dokumentarer må operere på en hårfin balanse. På ene sida må man ikke piske opp vonde krefter mot uskyldige mennesker. For dokumentaren er tydelig ment å skape emosjoner. Man kan mistenke at Walsh har forsøkt å sette opp intervjuobjekter i sitatvennlige situasjoner, krydret med forsøk på å forklare hvordan et par fæle, pedofile tenkere er kilden til mye av ideologien bak. Alt dette egner seg godt til «rage-bait» i god sosialpornografisk stil.

Oppriktige bekymringer

Men så lett kan vi ikke avfeie Walsh. Wilhelmsen har rett i at tankegodset kan få stor innvirkning for fremtidige generasjoner, så det trengs måter å adressere de mange problematiske sidene ved den nye ortodoksien. Den britiske forfatteren Douglas Murray har skrevet om behovet for «mineryddere» i den offentlige debatten. Når sentrale samfunnsspørsmål preges av at sterke tabuer kommer i veien for viktige debatter, trengs noen villig til å tråkke på alle minene, for å rydde veien for bedre diskusjoner.

Vi kunne naturligvis ønsket oss en mildere produksjon, som anstrengte seg for å få frem nyanser om sentrale spørsmål. Men i en polarisert medieverden, kvalifiserer nyanser sjeldent til å tiltrekke millioner av seere. Dokumentaren er på mange måter et forsøk på minerydding. Den er et hardt tilsvar når samfunnsomveltende ideer innføres uten gode begrunnelser. For det er vanskelig å forstå de sterke bevegelsene uten samtidig å reflektere over hva de er motreaksjon på.

Internasjonalt beveger denne saken seg i flere retninger. Stadig flere land setter på bremsene for behandling av mindreårige. Men biologiske menn vinner i kvinneidretter, mens kvinner opplever å bli relativisert i språket. Det foreslås å frata foreldrerett til dem som ikke anerkjenner barnets «nye kjønn» og vagt definerte hatpratlover kan brukes til å sikre «riktige» kjønnsbetegnelser i tråd med personers selvidentifisering. For flere betyr det valget mellom å lyve om åpenbare realiteter eller bli straffeforfulgt.

---

Dokumentar

• What is a woman?
• Utgitt i 2022 av den medieorganisasjonen Daily Wire.
• Dokumentaren følger den konservative politiske kommentatoren Matt Walsh, i hans forsøk på å få en rekke personer til å gi en definisjon på hva en kvinne er.
• «What is a woman?» gikk viralt da Elon Musk nylig anbefalte den på Twitter.

---

Import av amerikanske ideer

Vi kan derfor ikke bare skylde på rare amerikanere, for store deler av Europa er kulturelt nedstrøms fra vår storebror i vest. What is a Woman? blir høyrelevant på kontinentet vårt når Cambridge-ordboken definerer på sirkulært vis kvinne som «en voksen som (...) identifiserer seg som hunkjønn», for deretter å definere «hunkjønn» som «noe som relaterer til kvinner».

Her til lands forteller barnehageansatte at «man kan være hvilket kjønn man vil», NRK deler uten forbehold en video som forklarer at det finnes syv kjønn, og en norsk kjendislege som Kaveh Rashidi påstår at «kjønn er din identitetsfølelse».

Lærebøker, slik som Relevans 8 Naturfag, hevder det er mulig å «bytte kjønn» med «kjønnskorrigerende behandling» og at det kun er du selv «som definerer kjønnet ditt». Læreboka velger her ordet «kjønn», tross i nettopp å ha innført begreper som «sosialt kjønn», «biologisk kjønn» og «kjønnsidentitet». Det er ikke lett å forstå hvordan elever skal bli klokere, når lærebokforfattere knapt virker å kunne navigere landskapet selv.

[ Vårt Land-grunnlegger Ronald Fangen var en av de første norske forfatterne som lot leserne bli kjent med en homofil karakter. ]

En sterk symbolikk

Jeg tenker det er lett å forstå foreldres bekymring for å sende barna til å lære tvilsomt pensum. Hvis vi skal kritisere Walsh for å mangle nyanser, må vi like fullt forstå hvordan det oppleves når en serie etablerte mennesker, være seg politikere, kommentatorer, kjendiser eller aktivister, ber storsamfunnet om å ignorere hva mange oppfatter som helt åpenbare realiteter, hvor enkelte dessuten hevder at man er umoralsk om man ikke justerer seg etter løpende oppdaterte spilleregler fra siste fem sekunder av menneskehetens historie.

For dette nye begrepsapparatet er på ingen måte fundert i så objektive realiteter at det fortjener ukritisk presentasjon i norsk skole. Premissene for «kjønn» hos mennesker har ikke blitt nevneverdig mer kompliserte siste år, selv om noen forsøker å bruke eksempler på kjønnsmangfold i arter fjernt fra mennesket, eller fra fåtallet født med tvetydige kjønnskarakteristikker, som brekkjern til å påstå det.

Det vi derimot har fått, er introduksjon av et par helt spesielle filosofiske måter å tenke om verden på, som få mennesker egentlig deler. Disse kan forutsette en forrang av representasjon over væren, som at individets umiddelbare erfaringer må prioriteres over vår forståelse av hvordan verden er. Eller de kan forutsette at naturen langt på vei er tømt for mening, hvor vi kan fylle vakuumet med våre løsrevede preferanser, inkludert som en måte å konstruere det nye individualistiske selvet på.

[ Kristent foreldrenettverk frykter undervisning om «flere kjønn» i skolen ]

Omsorg uten kompromiss på sannhet

Så, er dokumentaren verdt å se? Ja, innholdet står på egne bein og viser noe genuint om ideer som har fått stor utbredelse. Avslutningsvis reiser Walsh til en stamme fra Masaifolket. De bare ler av Vesten som sliter med spørsmål om hva en kvinne er. Men vi kan ikke la dokumentarens polariserende tone og tidvis latterliggjøring være det siste ordet.

Hvis alt vi oppnår er å føle oss bedre for at vi aldri ble forført av slikt tankegods, har vi feilet. For norske kristne vil det være viktig å finne en vei utenfor de kulturelle forventningene, til verken å rakke ned på mennesker, men heller ikke akseptere å overlate banehalvdelen til destruktive filosofier som ikke er i tråd med hva som er sant og godt om virkeligheten.

Hvis dokumentaren skal vises i menigheter, burde fokuset i oppfølgingen være på hvordan vi kan møte dårlige ideer med bedre ideer, og ivareta enkeltmennesker som ikke opplever å passe inn.

[ For mange skeive er London Pub et ekstra viktig fristed i jula ]