En gudstjeneste til besvær

Bispemøtet i Den norske kirke ønsker å ta et oppgjør med fortidens behandling av og omtale av mennesker med LHBT+identitet. Det mener jeg er prisverdig. En bekjennelse av synd for urett som er begått, kan være både viktig og meningsfull.

Samtidig forstår jeg og er til dels enig i mye av den kritikken som er kommet i ettertid av annonseringen av en gudstjeneste «der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet», fordi kirken fremdeles diskriminerer mennesker med LHBT+identitet. Det er vanskelig å si unnskyld for at du slår mens du fremdeles gjør det. Man kan ikke beklage en urett som fortsatt pågår.

Den norske kirkes LHBT-utvalg har jobbet med flere ting siden det ble oppnevnt i 2019. Arbeidslivsundersøkelsen «Å være en sak», om LHBT+-ansatte i kirken sin opplevelse som ansatte, er gjennomført. Kirkerådet inviterte til et symposium på Gran i april 2022 der kirkeledelsen lyttet til skeives historier. Denne prosessen har blitt fulgt opp med møter med skeive organisasjoner, kursopplegg om LHBT+ for alle ansatte i Den norske kirke, hvor målsettingen var å øke kompetansen hos ansatte i kirken.

[ Mari Saltkjel: Alle mennesker trenger anerkjennelse ]

Enkelte av biskopene har fulgt opp symposiet med samtaler med skeive, det er inngått en samarbeidsavtale med Skeivt arkiv, ressurser til feiring av regnbuemesser er samlet i kirkens ressursbank, Den norske kirke deltar på Pride House under årets Oslo Pride og så videre. Gudstjenesten biskopene ønsker skal komme i stand, skal, så vidt jeg forstår, ikke være en endelig slutt på prosessen som er igangsatt, men være et viktig skritt på veien videre mot oppgjør, oppreisning og, forhåpentligvis, forsoning. Jeg håper jeg har forstått rett.

Vedtaket om «to syn» på kirkelig vigsel har på mange måter levd sitt eget liv, og etterlatt inntrykk er at «to syn» stenger for et fulltonende ja til likekjønnet kjærlighet

Vil ha mistet all sin legitimitet

På Kirkemøtet i august skal Kirkemøtet bestemme om Den norske kirke fremdeles skal benytte seg av diskrimineringslovgivningens åpning for å diskriminere LHBT+personer ved tilsetting på grunn av samlivsform. Skulle Kirkemøtet vedta at det skal kirken fortsette med, vil en slik gudstjeneste ikke kunne gjennomføres. Da vil den ha mistet all legitimitet. Skulle kirkemøtet vedta at kirken ikke lenger skal benytte seg av denne bestemmelsen, øyner jeg håp, men det er fremdeles noe som må på plass først.

Bispemøtet må tydelig anerkjenne likekjønnet samliv. Vedtaket om «to syn» på kirkelig vigsel har på mange måter levd sitt eget liv, og etterlatt inntrykk er at «to syn» stenger for et fulltonende ja til likekjønnet kjærlighet. Jeg oppfordrer Bispemøtet til å si noe i denne retningen: «Likekjønnet kjærlighet er ikke synd, men Guds gode gave, like verdifull som heterofil kjærlighet og like ønsket av Gud». Det burde ikke være vanskelig, for når vi ber for, velsigner og bevitner løfter ved alteret, har kirken i handling egentlig gitt et fulltonende ja, men det jaet er vanskelig å høre over «to syn»-argumentasjonen. Gjør bispemøtet dette, blir det mulig å tro på en bønn om tilgivelse og tro at en syndsbekjennelse er oppriktig ment. Hvis ikke kommer en unnskyldning for tidlig og kommer til å forbli tomme ord sagt inn i liv preget av vonde erfaringer.

[ Skeptiske til kirkens unnskyldning ]

Må preges av anger og bot

Den norske kirkes LHBT-utvalg har oppfordret Bispemøtet til å inkludere diakoner, kateketer, prester, kantorer og andre med LHBT+identitet i arbeidet med liturgien i en slik gudstjeneste. Personlig håper jeg at det blir en gudstjeneste mer preget av anger og bot, enn av unnskyldning. Anger og bot for alt som har skjedd, og som skjer, og en forpliktelse på en endring. Så kan man gå ut av gudstjenesten med en forpliktelse til å arbeide både politisk og praktisk for troverdigheten av boten og angeren.

Gudstjenesten må være en del av en større prosess der kirken tar oppgjør med sin egen fortid, og der kirken som institusjon tar avstand fra diskriminering.

Her vil noen kanskje kjenne igjen Kirkens Verdensråds «Pilgrimage of justice and peace»- metode. I denne metoden er noen viktige momenter:

• Å feire gavene. I dette tilfellet vil det kunne være å anerkjenne og akseptere den kjærligheten LHBT+ har vist og lært fellesskapet om, og å anerkjenne og sette pris på det skeive har bidratt med når det gjelder teologi, tro og spiritualitet inn i kirken og ved å fornye, utfordre og bidra.
• Besøke sårene (Visit the Wounds). I dette tilfellet å erkjennelse det som er skjedd; både før, under og etter uttalelser både fra bispemøter og enkeltbiskoper om LHBT+.
• Endring. det må pekes på tiltak som kan skape faktisk endring. Og endring må skje.

Personlig håper jeg at det blir en gudstjeneste mer preget av anger og bot, enn av unnskyldning

Kampen fortsetter

Kirken og Bispemøtet har mye å beklage, bekjenne og gjøre bot for. Men da må de gå noen mil på pilegrimsveien for rettferdighet og fred. Kirken kan ikke fortsatt holde fast i de tingene som uttrykker at den diskrimineringen fremdeles gis rom for og pågår.

Når vi feirer Regnbuemesse avslutter vi med den samme sangen som ble sunget under Stonewall-opprøret i 1969: «We shall overcome». En protest- og håpssang, om at én dag skal vi alle være fri, og vandre sammen hånd i hånd. Vi er ikke der enda, verken i kirke eller samfunn, og mange har mistet troen på at det vil bli sant, men sangen toner og håpet er der, selv om det kan være tynnslitt.

Kampen fortsetter. Vi kjemper for en åpen kirke og for retten til å få være den Gud skapte oss som, og for retten til å elske den vi elsker. Vi kjemper for at kjærligheten skal vinne over hatet og fordømmelsen. Vi drømmer om at kirken ubetinget skal velge kjærlighetens vei.

[ Alf Gjøsund: «Vi er i samme båt, Bjørnar og jeg» ]