«Vi er i samme båt, Bjørnar og jeg»

Det finnes antakelig mennesker som mener det er moralsk forkastelig å kjøpe svarte tjenester, men som samtidig – i visse situasjoner – kan leve med å stjele et par mørke briller.

Selv om påstanden er inspirert av helgens avsløringer om Rødt-leder Bjørnar Moxnes, sikter jeg ikke nødvendigvis til ham. Verken jeg eller andre har innsyn i hvilke normer han setter høyt, hvilke som er så internaliserte at de nærmest er en refleks, og hvilke han har et mer teoretisk forhold til og lettere kan bryte hvis anledningen innbyr til det.

[ Bjørnar Moxnes tatt for tyveri av solbriller ]

Endringer

Men jeg kan snakke for meg selv. Normene jeg har navigert etter, har endret seg gjennom livet. I barneårene handlet rett og galt først og fremst om å være lydig mot faren min – særlig når det var en mulighet for at noen sladret.

Dessuten hadde jeg lært en rekke generelle regler om hva som var viktig i livet. For eksempel at jeg som gutt måtte ha kort hår, og at jenter skulle ha langt. Det sto faktisk i Bibelen. Andre ting var også viktig, som ikke å ikke lese skadelig litteratur (Donald Duck og Fantomet), ikke gå på kino, ikke røyke, og unngå en rekke andre synder.

Dette var internaliserte moralske regler som ikke trengte noen begrunnelse. Når jeg brøt dem fikk jeg umiddelbart dårlig samvittighet – også etter at jeg hadde kvittet meg med dem, teoretisk sett.

Andre normer var så verdifulle at jeg har beholdt dem, som å være vennlig og tålmodig mot andre mennesker. Dessuten har jeg fått nye, som å betale skatter og avgifter med glede, å behandle skaperverket med dyp respekt og å dele mine goder med dem som har mindre.

Vi er i samme båt, Bjørnar og jeg.

—  Alf Gjøsund

Rangeringer

Men også i voksen alder ser jeg en ikke alltid like gjennomtenkt rangering av verdier og normer i min egen bevissthet. Det kommer særlig til overflaten når jeg føler – og av og til uttrykker – moralsk forargelse over ting andre gjør.

For eksempel uttrykte jeg ved kjøkkenbenken forleden en viss harme over den etter min mening overdrevne vektleggingen av kjønnsidentitet som noe valgfritt. Jeg hadde lest om unge mennesker som hadde vært gjennom irreversible kjønnskorrigerende inngrep. Senere hadde de angret dypt og inderlig. «Folk tar altfor lett på slike grunnleggende spørsmål, mennesker blir ødelagt av det», sa jeg dystert til min kone. «Det de hadde trengt, var hjelp til å akseptere seg selv.»

«Ja, det er trist når det skjer feilbehandlinger», sa hun. Og så gjorde hun noe hun er veldig flink til, nemlig å analysere engasjementet mitt. «Men er det omtanke som gjør deg så indignert? For det er jo mange barn som opplever vonde ting, barn vokser opp i fattigdom, og blir utsatt for omsorgssvikt. Hvorfor kommer det moralske engasjementet så sterkt nå?»

[ Epleskrott-metaforen slo henne i magen: – Jeg ble besatt av å bli ren ]

Vi sluker kameler

Poenget hennes var ikke å nøytralisere engasjementet mitt med whataboutisme, hun ville bare påpeke at man ikke uten videre kunne gjøre et samfunnsfenomen til et enkelt moralsk spørsmål. Det er jo nettopp derfor denne debatten er så vanskelig, og folk blir så sinte.

Men for meg ble det en tankevekker om min egen rangering av normer. Hvorfor er jeg ikke like indignert over alt som er problematisk, alle feil jeg og andre gjør eller kan gjøre? Og hva sier utvalget om meg selv som moralsk menneske?

Svaret er kanskje at det sier svært lite. Min moralske harme sier antakelig langt mer om hvilke miljøer og mennesker jeg identifiserer meg med, hva jeg trenger for å oppleve trygghet og tilhørighet.

For noen år siden tok noen kristne miljøer sterkt avstand fra alkohol og «verdslig» kultur. Den skansen har falt. Nå engasjerer de samme miljøene seg i debatten om kjønn og seksualitet. Andre miljøer legger større vekt på sosial rettferdighet. Og noen miljøer synes å være uengasjert av samfunnsetikken, de vektlegger inkludering eller personlig utvikling.

Men jeg har aldri sett et kristent miljø som ikke prioriterer noe på bekostning av noe annet. I stedet blir noen verdier selve markøren på moralsk liv, mens andre blir valgfrie.

Det gjelder på det personlige nivået også. Vi greier rett og slett ikke å ta inn over oss alt som kreves for å leve uklanderlig. Derfor legger vi vekt på det vi greier å forholde oss til, og lever greit med at vi på andre områder sluker en kamel i ny og ne. Det er ikke noe vi sier eller forsvarer, det bare blir sånn. Men nettopp fordi vi ikke tenker så mye over det, så har vi ganske god samvittighet og føler at vi stort sett er på rett side.

Et hinder

Jeg er ikke sikker på om vi trenger den gode samvittigheten som denne fortrengingsstrategien gir oss. Eller at dette er god samvittighet i kristen forstand. Snarere er den et hinder for målet om å leve et så godt moralsk liv som mulig.

I én forstand har kristendommen et dystert menneskesyn. For eksempel slik det kommer fram i Romerbrevet. «Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. (...) Alle er kommet på avveier, alle er fordervet.» For meg er dette blitt ekstremt viktig. Det gir meg en utgangsposisjon overfor Gud og andre mennesker.

Overfor Gud betyr det at jeg ikke har noe å skryte av i moralsk forstand. Jeg blir først og fremst en som trenger tilgivelse, og tilgivelse er kristendommens kjernebudskap.

Overfor andre mennesker, for eksempel Bjørnar Moxnes akkurat nå, betyr det at jeg ikke har grunn til å sette meg over ham. Som Paulus formulerer det i samme forbindelse: «Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv».

Like dårlige

Vi er i samme båt, Bjørnar og jeg. Og moder Theresa, Malala, Greta Thunberg, Gandhi og pave Frans. De andre jeg nevner har sikkert gjort mer godt enn meg, Bjørnar også, for det jeg vet. Men når det kommer til stykket, målt mot den perfekte malen, så er vi like dårlige.

Men samtidig like høyt elsket av Gud. Hver gang jeg tenker på det, tenker jeg også: Jeg har vært moralsk forarget på andre for siste gang. Jeg må slutte med å sette meg over dem.

I neste øyeblikk har jeg glemt det.

[ Berit Aalborg: Lekmannsbevegelsens avkom ]