«Noen går fra å rope nedsettende kommentarer etter folk på gaten til å brenne Pride-flagg eller slå ned folk»

«Det hjertet er fullt av, det sier munnen,» sier Jesus i Lukas 6:45. Det vil vel gjenspeile seg i denne teksten. For meg er det vanskelig å ikke skrive noe om Ukraina i disse dager. Ingenting er like viktig. Utrolig mye står på spill. Hvordan krigen ender og hvem som vinner vil få stor betydning på enten godt eller vondt i lang tid.

Samtidig er vi nå i Pride-måneden juni, og kampen for friheten og retten til å være den du er, er også en svært viktig sak. Disse to temaene er for meg tett knyttet sammen, da krigen i Ukraina på mange måter dreier seg om menneskerettigheter, frihet og kampen mot undertrykkelse.

På terrassen hos Kjartan og meg vaier det ukrainske flagget. Det har det gjort siden fullskalainvasjonen i februar i fjor. Og der skal det fortsette å henge til friheten seirer, til Ukraina igjen er et fritt land og krigen er over. Flagget har blitt et symbol for frihet, demokrati, mot og styrke. Hos oss henger det både for å vise vår støtte til det ukrainske folket, men også for å minne oss selv og alle som ser det, om å ikke glemme Ukraina, men fortsette å hjelpe.

Vi må gi Ukraina alt de behøver for å vinne. For krigen er ikke over. Kampen for frihet, demokrati, rettferdighet og uavhengighet pågår enda. Hvis vi virkelig mener alvor med verdiene våre i Norge og Vesten, burde vi støtte Ukraina mer enn vi gjør, slik at friheten og rettferdigheten kan seire raskere og flere liv kan bli spart.

På terrassen hos Kjartan og meg vaier det ukrainske flagget. Det har det gjort siden fullskalainvasjonen i februar i fjor

Dyrebar frihet

I april reiste jeg en kort tur til Ukraina. Arbeidsgiveren min har startet et prosjekt for å støtte barnehjemmet, krisesenteret og flyktningsenteret Misto Dobra i den vakre, men noe slitne byen Tsjernivtsi i Vest-Ukraina. Det var sterkt å være tilbake i landet jeg tidligere bodde i to år og har besøkt over 70 ganger. En som gjorde et dypt inntrykk på meg, var Vlada, en 27 år gammel tolk som var med oss under hele turen. For meg ble hun bildet på Ukraina. Hun var sterk, bestemt, resolutt, optimistisk og livsglad.

Selv om hun enda ikke hadde blitt innkalt til militærtjeneste, var Vlada klar til å kjempe og i verste fall dø for å sikre Ukrainas overlevelse som nasjon, for å forsvare en demokratisk og europeisk framtid, og for at frihet og menneskerettigheter skulle vinne over russisk fascisme, også kalt «ruscisme». For ukrainerne har sett på nært hold hva som skjer når Russland okkuperer ukrainsk land.

Derfor nekter ukrainerne å underlegge seg russernes åk, men kjemper for sin frihet. Jeg sympatiserer sterkt med deres frihetskamp. I denne spalten har jeg tidligere berørt temaene Ukraina og min egen personlige kamp for frihet, som vokste opp som skjult homofil i et konservativt kristent bedehusmiljø i Rogaland. Jeg har innsett hvor mye frihet betyr for meg, og hvor mye jeg unner alle andre den samme friheten som jeg er så heldig å ha. Det er vel derfor jeg stadig kommer tilbake til disse temaene.

[ Tidligere pastor angrepet med kniv etter Pride-tale ]

Pride i Kyiv

De skeive miljøene i Ukraina er blant de mest pro-europeiske i landet. De vet at en europeisk framtid gir håp om økte rettigheter og et bedre liv, med håp om et liv uten statlig diskriminering. Samtidig vet de at en russisk seier i krigen utgjør en eksistensiell trussel som vil frata dem alle rettigheter.

Jeg deltok på en av de første «paradene» under Kyiv Pride tilbake i 2013. Da følte vi oss delvis trygge takket være et svært politioppbud som stod som en vegg rundt den kanskje 250 meter lange ruta vi skulle gå i utkanten av byen. Vi var få som våget å delta, kanskje et par hundre, og motdemonstrantene var nesten like mange som oss. De ropte, kastet egg og skjøt fyrverkeri mot oss. Noen forsøkte å angripe, men ble stoppet av politiet. Året før hadde flere personer blitt alvorlig banket opp både under og etter marsjen.

Paraden, eller rettighetsmarsjen, som de kalte den, minnet kun litt om paraden under Oslo Pride. I Norge har det de siste årene selvsagt vært en del fokus på rettigheter, ja, men paraden har også vært en skikkelig fest. Folk som ellers aldri kler seg ut, kler seg ut denne ene dagen i året for gøy. Det er god stemning, dansing og feiring.

I Kyiv var det lite festligheter og kostymer i 2013, men desto mer innbitt kamp for retten til å eksistere, til å leve i fred uten vold, til å ikke bli diskriminert og til å bli anerkjent som likeverdige medlemmer av samfunnet. Siden den gang har Kyiv Pride, i takt med det ukrainske samfunnets økte støtte til LHBT-personers rettigheter, beveget seg mer i retning av en festdag, i likhet med i Oslo.

Men etter terrorangrepet under Oslo Pride i fjor, forventer jeg at årets Pride i Norge blir mer preget av kamp igjen. Fortsatt fest, men mer rettighetskamp enn de siste årene.

Vi var få som våget å delta i Kyiv Pride i 2013, kanskje et par hundre, og motdemonstrantene var nesten like mange som oss

Handler om frihet

Pride handler i sin kjerne om frihet – friheten til å være seg selv og friheten til å elske. Pride handler om menneskerettigheter. Retten til å være den du er, til å være fri, til å elske den du elsker, til å følge hjertet ditt. At alle skal få være den de er.

Pride handler om å fremme stolthet for mangfold, og det handler om nestekjærlighet og inkludering. Pride fremmer menneskeverd, aksept, likeverd og respekt for alle, uavhengig av legning og kjønnsidentitet. Men Pride har også utviklet seg til å omfatte og fremme inkludering av alle individer, uavhengig av funksjonsevne, etnisitet, bakgrunn, kjønn og religion.

Målet er et samfunn som aksepterer og respekterer alle mennesker, uavhengig av deres unike egenskaper og identiteter. Det handler om å anerkjenne at mangfold er en berikelse og at alle fortjener lik rett til å leve fritt og være seg selv.

Selv om Pride-bevegelsen opprinnelig oppsto som en kamp for rettighetene til LHBT-personer, har den utvidet seg til å omfavne og støtte en bredere forståelse av mangfold og inkludering.

Så Pride er mangfold, det er ikke bare én ting. Derfor er det elementer i feiringen som ikke handler om eller passer for meg, siden vi som tilhører disse ulike minoritetene er veldig forskjellige. Vi er langt fra like. Når jeg feirer Pride og ser regnbueflaggene vaiende overalt i juni, symboliserer det for meg at jeg står for en verden der alle mennesker er like verdifulle og fortjener å føle seg trygge og stolte av den de er. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig med alle i alt. Akkurat som at når jeg har på meg et korssmykke, betyr ikke det at jeg er enig med alle andre som bruker kors.

Pride er mangfold, det er ikke bare en ting. Derfor er det elementer i feiringen som ikke handler om eller passer for meg

Vold og hets

Dessverre har terroren vi opplevde i fjor vært en vekker for mange, som viste at kampen for likeverd og aksept ikke er over. Selv om jeg personlig ikke opplever diskriminering eller manglende rettigheter, kan det likevel føles utrygt å være homofil i samfunnet noen ganger. Det skrives mye negativt. Jeg kan bli slått ned. Ropt etter. Og frykten sitter litt i om terroren kan ramme oss igjen.

I fjor ble to drept og 23 skadet. Det kunne også gått mye verre. Det var bare takket være siviles heltemodige inngripen at terroristen ikke kunne bruke de over hundre kulene som var igjen i våpenmagasinene sine til å drepe enda flere.

Etter fjorårets hendelser skulle man kanskje tro at negative holdninger og kommentarer mot Pride og LHBT+-samfunnet ville bli redusert i år. Men mitt inntrykk er at det ikke har skjedd. Som et lite eksempel ble det nylig tagget et anti-LHBT-budskap utenfor en av barnehagene våre, i Norlandia Svanevågen barnehage i Øygarden kommune utenfor Bergen. De svarte på en nydelig måte med å male over dette og skrive «velkommen» i regnbuens farger.

Jeg er bekymret for den økte motstanden vi merker ute i samfunnet. Vil man som skeiv seg selv vel, så skjermer man seg fra å lese kommentarer i sosiale media. Jeg håper inderlig at religiøse ledere, særlig i muslimske miljøer, tar ansvar for å forkynne nestekjærlighet og ikkevold, selv om de fortsatt kritiserer Pride. Men homofobi og fordommer eksisterer ikke bare innenfor religiøse miljøer.

Det er ondskapsfullt å skrive nedlatende kommentarer om skeive på nettet og å slå ned folk basert på deres legning. Det er intolerant å ikke la andre få leve sine liv i fred og frihet, og til å elske den de elsker og kle seg som de vil. Men skal de med konservative holdninger til skeive ha frihet til å ha det? Selvsagt!

[ NRK spurte hva folk mener om Pride: 19 prosent svarte «tull, hele greia» ]

Normalisert forakt

Folk må ha frihet til å tro, mene og si det de vil. Saklig kritikk og uenighet må vi akseptere. På samme måte som ingen skal kunne nekte oss å feire mangfoldet og kjærligheten og at endelig vi skeive også får leve åpent som den vi er – skal ingen nekte andre å mislike oss eller Pride-feiringene. Men det må være mulig uten å være ufin eller voldelig.

Det jeg frykter og kjenner på, er at den normaliserte negativiteten og forakten mot Pride og skeive fra mange der ute, fører til en normalisering og senket terskel for noen få til å gå fra ord til handling. Noen går fra å rope nedsettende kommentarer etter folk på gaten til å brenne Pride-flagg eller slå ned folk. I verste fall går noen ytterst få, som terroristen under Oslo Pride i fjor, så langt som til å ta liv. Uansett er vi mange nå som kjenner på en større usikkerhet enn før, vi er bekymret for utviklingen.

Det er vel kjønns- og transdebattene som skaper mest polarisering og som nok kanskje har bidratt mest til det oppsvinget vi har sett de siste årene i kritikken av Pride, og som kulminerte med terroren i fjor. Vi må alle bidra til saklige og rolige diskusjoner om disse temaene. Jeg er også bekymret for at en for kompromissløs holdning fra det skeive miljøet kan virke mot sin hensikt, og føre til tilbakeslag for hele LHBT+-miljøet.

På mange måter har kanskje minoritetene i det skeive miljøet overtatt det som tidligere ble kalt homokampen, og det er jo naturlig. De har mest å kjempe for. Vi mer «A4-homoene» har det stort sett veldig bra. Betegnende for det, er at jeg knapt vet om noen av mine homofile venner som er medlem av FRI. Men vi feirer Pride.

Jeg er bekymret for at en for kompromissløs holdning fra det skeive miljøet kan virke mot sin hensikt, og føre til tilbakeslag for hele LHBT+-miljøet

Må ikke være enig

Jeg håper at vi som heier på mangfold og inkludering også husker at samtidig som vi står opp for oss selv og kjemper for våre rettigheter, bør vi unngå å bidra til unødig polarisering. Vi bør være kloke og kanskje også litt rause i møte med mennesker og holdninger som er annerledes enn våre egne. Faste og tydelige, men rause og kloke. Jeg tror det var en del av «suksessoppskriften» for homokampen i Norge, med Kim Friele i spissen.

Vi må imidlertid huske at det er enklere å snakke om ting på en distansert, rolig og teoretisk måte når det ikke direkte angår oss selv. Så vi må alltid minne oss selv om dem det gjelder og sette oss i deres sted.

Hvis jeg skal prøve meg på en forenkling, opplever jeg at kampen før stod mest om retten til å elske en av samme kjønn. Det var en personlig kamp for meg som homofil. Nå handler kampen kanskje enda mer om kjønnsidentitet og trans, og den angår ikke meg personlig. Men jeg støtter og heier på dem. Jeg som før har vært undertrykt, vil ikke at andre skal undertrykkes. Likevel må det være lov å si at diskusjonene om for eksempel aldersgrensen for å skifte juridisk kjønn, både er legitime, viktige og komplekse.

Også blant skeive er det ulike syn på dette. Men uansett er Pride-feiringen deres. Du må ikke være enig med FRI i alt, eller med alle andre som er der, for å feire Pride eller flagge med regnbueflagget. For man heier på hovedbudskapet om aksept, nestekjærlighet, frihet og retten til å elske.

Derfor henger regnbueflagget ved siden av det ukrainske flagget hjemme hos oss i juni. For meg passer de godt sammen. Hverken Ukraina eller Pride er perfekte. Heller ikke Norge. Men jeg flagger stolt fordi jeg støtter kjernen i hva flaggene representerer.

I bunn og grunn er det for meg frihet.

[ «Hva ønsker MorFarBarn å oppnå med å bruke regnbuefargene?» ]