Prester er ikke grå, kjedelige gamle menn

Jeg vil si noen ord om prestetjenesten.

Mitt navn er Jørgen Johnsen. Jeg er 26 år, og studerer teologi på MF Vitenskapelig Høyskole for å bli prest. Spesielt den siste tiden er det er mange som har mye å si om prestetjenesten. Nå vil også jeg si noen ord.

Du tenker kanskje at dette er nok et forsvar av de konservative prestene som mener de ikke kan samarbeide med prester som er kvinner. Jeg skjønner at du tror det, for det er nok av dem som skriver og tar dem i forsvar. Jeg er ikke en av dem. Dette innlegget handler egentlig ikke om dem i det hele tatt.

Når jeg vil si noe om prestetjenesten, er det fordi jeg ikke tror folk får et representativt inntrykk av hvor omfangsrik den er, i lys av den siste tids debatt. For prestetjenesten handler, tro det eller ei, om mer enn om hvorvidt man er konservativ eller liberal.

Feil at kirka er trangere

Som teologistudent får jeg lov til å jobbe som prestevikar, spesielt om sommeren. Når jeg jobber som prestevikar, møter jeg folk av ulik farge og seksuell orientering, fra alle ulike yrkesgrupper, politiske retninger, teologiske standpunkter og sosiale lag. Når jeg tar på meg presteskjorta, er jeg ikke bare Jørgen, men jeg er også en representant for kirka, og har ansvar for at alle de jeg møter får et godt møte.

Det er rom for ulike meninger og teologiske standpunkter

—  Jørgen Johnsen

Mange vil ha det til at kirka blir trangere, og at det stadig blir mindre plass til ulike meninger og standpunkter i Den norske kirke. Senest i Vårt Land 16/10 leste jeg om en teologistudent mente dette. Hvis dette faktisk er tilfelle, vil jeg oppfordre deg som mener dette, enten du er lekfolk, teologistudent, prest eller biskop, om å se deg selv i speilet. For det er helt feil.

Min bestemte overbevisning er at når vi som kirke sier at vi ikke er et meningsfellesskap, men et trosfellesskap, så stemmer det. Det er rom for ulike meninger og teologiske standpunkter, på samme måte som det norske samfunn har ytringsfrihet. Men selv ikke ytringsfriheten er absolutt. Du kan mene hva du vil, men du kan ikke gjøre hva du vil.

[ Mikael Bruun slutter som sogneprest ]

Presten er ikke grå og kjedelig

En prest møter mennesker i alle livssituasjoner. Når et barn blir født og skal døpes, eller når en ungdom går til konfirmasjon. Når en som voksen møter en man vil dele livet med og ønsker å gifte seg, og når livet her på jorda tar slutt. Presten møter mennesket i krise og nød, og mennesket i glede og fest.

Presten er sakramentsforvalter, forkynner og underviser, sjelesørger og samtalepartner. Presten jobber i kirka, i forsvaret, på sykehus, i fengsel og mange andre steder. Presten er mann, kvinne og noen ganger ingen av delene.

Du må aldri tro at presten bare er i kirka, og bare jobber på søndager og når det er jul.

—  Jørgen Johnsen

Det jeg forsøker å si er at du aldri må tro at alle prester er like; grå og kjedelige gamle menn som bare venter på pensjonsalder. Du må aldri tro at presten bare er i kirka, og bare jobber på søndager og når det er jul.

Sommeren 2021 var jeg prestevikar i Balsfjord og Malangen sokn i Troms, og ingen dager var like. Da hadde jeg minst en halvtime kjøring til alle steder jeg skulle. Som regel var det lengre. Jeg fikk møte anleggsarbeidere, leger, politikere, butikkansatte og mange flere.

Nå er jeg i praksis på sykehus, og aner ikke hva eller hvem jeg møter fra dag til dag. Det siste jeg gjorde før jeg gikk fra post på fredag, var å sitte ved en sykeseng en time lengre enn jeg «måtte». Da var det det som var jobben min. Som prest møter man den man til enhver tid møter, og må stå i det.

Presten for menneskene

Presten er ikke til for kirkebygget. Presten er til for menneskene som er ment å fylle den.

Nå må vi slutte å fokusere på båser. Da glemmer vi hva vi skal gjøre! Nå må vi ta oss sammen, og stå sammen i tjenesten.

[ Turbulent situasjon i Oslo-kirken: Ber ledelsen vurdere å gå av ]