Ingen åpenhet i Den norske kirke

Jeg er 22 år teologistudent og utdannet betongfagarbeider. Jeg har vokst opp og vært engasjert i Den norske kirke gjennom hele livet. Jeg har av den grunn også kjempet lenge med kallet til å selv bli prest. Etter et år på bibelskole ble jeg trygg på at det var det jeg ville bli.

Men utviklingen i Den Norske Kirke i det siste bekymrer meg. Jeg stiller spørsmål om jeg kanskje må revurdere mitt yrkesvalg igjen.

Ikke lenger rom for alle

Den Norske Kirke har de senere årene hatt stort fokus på åpenhet, en kirke der det er rom for alle. Dette syns jeg er bra, for alle mennesker trenger å høre Jesu Ord.

Men i det siste opplever jeg at det motsatte skjer. Kirkens rom ser ut til å bli smalere og smalere; for en spesiell gruppe kristne. Både prestene Mikael Bruun, Vidar Nes Mygland med flere ser ut til å ha blitt gjenstand for en strømlinjeformet maktdemonstrasjon i etterkant av Bispemøtets vedtak. (VL 17.07).

Kirkens rom ser ut til å bli smalere og smalere; for en spesiell gruppe kristne.

—  Sigvart Tveiten

I vel 2000 år har prestetjenesten vært forbeholdt menn. Det finnes gode historiske og teologiske grunner for et slikt syn også i dag. Men er det i dag åpenhet i Den Norske Kirke til å mene og handle etter det som kirkehistorisk har vært den normative posisjonen?

Jeg trodde kirken skulle være en åpen kirke for alle, ikke en lukket kirke bare for likesinnedes meninger. Men er det lenger mulig å stå for det som globalt sett er majoritetens teologiske standpunkt, uten å frykte for arbeidsledighet som prest? Alt tyder nemlig på det motsatte etter at den unge presten Mikael Bruun nå slutter. (VL 13.10)

[  Mikael Bruun slutter som sokneprest ]

Hva med menigheten?

Det som likevel bekymrer meg aller mest er at få taler menneskene i menigheten sin sak. Hva med alle de som har vært kirkegjengere i mange tiår. De som har kirken som sitt hjem. De som kanskje blir definert som konservative. De som av sin egen overbevisning finner det problematisk at en kvinne forretter gudstjenesten eller at homofile par blir viet i sin kirke. For i Bibelen leser de om en annerledes veiledning.

Hvor er åpenheten for prestene som ønsker å være hyrder for slike kirkegjengere? Hvor er omsorgen for alle dem som kan oppleve at sine prester ikke vil få jobb eller i verste fall sparkes? (Eike Ziller-Off, VL 11.10) Jeg synes det er trist at det tilsynelatende ikke lenger er rom for denne gruppen i kirken. Svært mange av dem er og har vært av de mest aktive i kirken vår.

Det som likevel bekymrer meg aller mest er at få taler menneskene i menigheten sin sak.

—  Sigvart Tveiten

Bekymret for min kirke

Dette skjer også i en tid med stor prestemangel. Jeg er blant dem som ønsker å bli prest. Gjerne der det er vanskelig å få ansatt prester. Men nå opplever jeg at kirken ikke lenger har et rom for alle.

Jeg etterspør altså en åpenhet for å kunne stå for noe annet enn det majoriteten nå mener i Den norske kirke. Jeg etterspør åpenhet for mennesker i kirken som ønsker å respektere historien, kirkefedrene og det de mener Bibelen sier.

Må jeg endre yrkesvalg igjen? For jeg kan ikke stå inne for den behandlingen og utfrysningen av enkelte prester og menighetsmedlemmer vi nå ser innenfor Den norske kirke.

[ Har sett foten ned for kvinneprest-motstand ]