Verdidebatt

Drømmen som krympet

På få år har nordmenns beundring for storebror USA blitt erstattet av en oppgitt storesøsterholdning. Hva skjedde med den amerikanske drømmen?

Liv Osnes Dalbakken

Lektor, Ulstein vidaregåande skule

Sommeren 1979 ble min amerikanske drøm tent da mamma kom hjem fra korturné i USA. Hun hadde med seg ting jeg ikke visste at mitt hjerte kunne begjære, og fortalte om en verden der biler holdt farta over prærien helt av seg selv, og der alt var større og mer imponerende enn hjemme.

Land of plenty

En storslagen verden «over there» fikk vi også møte gjennom Andreas Diesens billedbrev fra Florida et par år etter. Vi fikk innblikk i den amerikanske drømmen hvor alt var mulig. Særlig husker jeg et reisebrev som fokuserte på medaljens bakside: Nettopp at baksidene var blitt store. Amerikanerne var blitt tungvektere, noe som stemte med mammas beskrivelse av en frokost bestående av stekt pølse med krem. Menyen bekreftet vårt syn på et «land of plenty», der rike amerikanere kunne ta for seg av det gode liv.

LES OGSÅ: Evangelikale latino-velgere hjalp Trump i Florida

USA var vår premissleverandør

Vi som var tenåringer på 1980-tallet levde i kjølvannet av den kalde krigen og et polarisert verdensbilde, der Vesten representerte det sanne, gode og trygge, med USA som garantist for en harmonisk verden. Alt som var øst for Warsawapakten var ukjent og utrygt, ja nær et uttrykk for ondskapen selv. Men gradvis ble svart-hvitt-bildet nyansert. Vi forsto at også russere elsker barna sine, som artisten Sting påpekte i sangen «Russians» i 1985. Men selv om verdensbildet ble nyansert, var USA fremdeles vår verdikommisjon og premissleverandør, blant annet gjennom ungdomsserier som fortalte oss at du kan nå så langt du selv vil, bare du lever den amerikanske drømmen. Vi så opp til USA, for dette kontinentet lå alltid et hestehode foran, enten det gjaldt teknologi, media eller oppskriften på det gode liv.

Men på ett eller annet tidspunkt snudde beundringen for USA og gikk over i vantro og overbærenhet. For min del skjedde overgangen på leir med amerikanske speidere, som var sjokkert over at norske jenter fikk bruke øks og kniv. De var vant til at foreldrene dro i forveien og bygde opp leiren, slik at man ikke skulle risikere søksmål ved eventuelle skader. Jeg la videre merke til at jeg ofte unnskyldte ei bok eller en film som «amerikansk» overfor elevene, som forklaring på at budskapet var litt for eksplisitt uttalt, eller at det var valgt en smule lettvinte løsninger. Da amerikanske matvaner nådde Norge, forsto vi endatil at menyen vi tidligere hadde traktet etter, var både usunn og lite utfordrende for ganen, ja direkte helseskadelig.

LES OGSÅ: For katolske David står valget mellom abort og innvandring

Den amerikanske dømmekraften

Valgresultatet vi fikk presentert 4. november 2016 ble for mange nordmenn den endelige spikeren i kista for troen på den amerikanske dømmekraften. Hvordan kunne folket i dette framgangsrike og ressurssterke landet vi hadde sett slik opp til, velge Donald Trump som president? Vi hadde lenge kritisert USA for å være navlebeskuende og selvsentrert. Vi var skeptiske til de dårlige velferdsgodene, og til manglende kontroll med våpensalg. Men med Trump fikk verden se en president som satte styrke før sannhet. Som kalte ubehagelige fakta for «falske nyheter». Som brøt samarbeidsavtaler. Som bagatelliserte en pandemi fordi det kunne svekke hans posisjon hvis realiteten ble kjent.

Drømmen har krympet

Men det skulle altså bli verre. Den 4. november 2020 holdt presidenten i verdens ledende demokrati en tale som utfordret selve demokratiet som system, ved å påstå at kandidat Biden prøvde å stjele valget, og at stemmetellinga måtte avsluttes. Reaksjonene lot ikke vente på seg: «Han som skal være leder for den frie verden viser udemokratiske tendenser», uttalte Audun Lysbakken til NRK, og kalte Trump for «en udemokratisk bølle». Siv Jensen på sin side minnet om at «lille Norge ikke har noen grunn til å rette en finger mot verdens største demokrati».

Nei, det er kanskje ikke vår oppgave å være storesøster. Man skal også være forsiktig med å generalisere, dømme eller forakte en kultur og et tankesett som har andre vilkår enn den vi selv lever i. Men for mange har utvilsomt den amerikanske drømmen krympet.

LES MER:

Geir Ove Fonn: «Valgkampen i USA har manifestert en urovekkende trend: Demokratiet er på vikende front»

USA er dypt splittet: Religiøse ledere tar grep for forsoning

Keels er kristen og støtter rimelige abort-restriksjoner. Likevel stemte hun Biden

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt