Ikke la en god krise gå til spille

Jens Oscar Jenssen

Forfatter av boka «Stoisk ro»

Gjennom erfaring og refleksjon er vi mennesker i stand til å utlede at sykdom, alderdom og død er utgangsbetingelser for alt liv. Det kan være en kilde til bekymring og angst, men det kan også være en kilde til takknemlighet, ro, og opplevelse av mening. Stoikerne begynte med å påpeke at selv om faktumet om vår egen dødelighet i utgangspunktet er utenfor vår kontroll, forblir det opp til oss hva vi mener om dette faktumet – helt fram til vårt eget dødsøyeblikk. Det er i vår respons på døden at både vår frihet og vårt ansvar ligger. Et første spørsmål blir dermed hva vi bør mene om døden, og hvordan vi responderer best mulig på den.

Se liv i lys av død

Siden vår dødelighet i prinsippet er utenfor vår kontroll, anbefalte stoikerne oss å se på døden som en konstant og nærværende mulighet, heller enn som en ubestemt framtidig hendelse. «Det er en god ting å minne seg selv på at barna våre er dødelige, når vi kysser dem», sa stoikeren Epiktet. Mange har tolket dette utsagnet som rasjonell kjølighet, men egentlig er det ment som en nøkkel til livsnærhet. Hensikten med å se livet i lys av døden, er å hjelpe seg selv til klarhet rundt hva som egentlig har betydning: Hva er egentlig godt og dårlig for et menneske? Hva er verdt å søke? Hva er verdt å unngå?

En av stoikernes konklusjoner var at selv om dyrebiologien i oss frykter døden, så trenger ikke vår «menneskelige del» å gjøre det samme. Noe av det som gjør oss til mennesker, er at vi kan la være å gi vår tilslutning til at det som er godt og dårlig for dyrekroppen, er den sanneste «versjonen» av hva som er godt og dårlig for oss. De brukte ofte Sokrates' død for å illustrere dette poenget: Når Sokrates ble dømt til døden på bakgrunn av oppkonstruerte anklager, valgte han å behandle denne situasjonen som en mulighet til å framvise menneskets evne til ærlighet og integritet, heller enn å frasi seg sin innsikt og sitt livsprosjekt. På den måten viste han at det ikke er døden i seg selv som er fryktelig, men at det er våre meninger om døden som eventuelt gjør den til noe fryktelig.

LES OGSÅ: Samlivspanelet: «De siste ukene har jeg vært mer redd enn vanlig for at vi eller våre nære skal bli syke og dø»

Det virkelig onde

Også flere av de gamle stoikerne valgte å gå ut «dødens åpne dør», framfor å la seg true til stillhet, eller la seg tvinge til å gå på akkord med egne prinsipper. Uten å trekke oppmerksomhet mot seg selv, eller lage dramatikk, døde de i tråd med sin lære om at det ligger i det menneskelige potensial å leve for noe mer enn overlevelse – og at det finnes verre ting enn å dø, for eksempel å leve og dø på en uverdig, eller umenneskelig måte. Ifølge stoisismen er den virkelige ødeleggeren – det virkelige onde – ikke døden, men vår frykt for døden – den destruktivitet vi påfører oss selv og alt rundt oss i vår selvhevdende overlevelsestrang. Når vi ikke har et formål, ingen begrunnelse, ingen egentlige verdier, står vi igjen med overlevelse – det animalske «overlevelse for en hver pris».

Tilspissede situasjoner

Stoikerne forsøkte å få fram at det er vår respons i tilspissede situasjoner som viser oss hvem vi virkelig er – hvilke meninger om godt og dårlig som faktisk bor i oss, uavhengig av hva vi til vanlig liker å fortelle oss selv. Hvordan vi responderer på en pandemi, er derfor en god anledning til refleksjon over hva som egentlig styrer livene våre og samfunnet vårt, og hva vi eventuelt vil forandre.

LES MER:

[ Veslemøy Østrem: «Jeg må innrømme at jeg tok feil da krisen traff oss» ]

[ Firebarnsmor og KrF-politikar skamma seg då ho ikkje meistra foreldrerolla: – Flaut å be om hjelp ]

[ Lars Gilberg: «Jeg er redd vi mister evnen til å leve slik vi har lyst til når vi kommer ut på andre siden» ]