13. mars, dagen etter at Norge stengte ned for å bekjempe en usynlig fiende, skrev jeg en kommentar i Vårt Land som jeg kalte «Dag 2 av det lille livet». Aviskommentarer er alltid et nåtidsblikk og vil enkelte ganger vise seg å være ganske dårlige analyser – enten fordi vi ikke har hele fasiten eller fordi vi som skriver kommentarer er for navlebeskuende.

Romantisering av en krise

Kommentaren min den gangen var naiv og har i ettertid gitt meg en vond smak i munnen. Jeg romantiserte en krise. Jeg skrev at denne krisen kunne nullstille kavet vårt – vi som hadde litt for fulle kalendere. At vi i våre stressede, flyreisende, vinsmakende, treningsstudio-løpende, konferansegående tilværelser kanskje hadde godt av en pause. At stillheten kunne gjøre godt.

Krisen har skapt uro og redsel

Nå har det gått 55 dager, og det er liten grunn til å romantisere. Over 400.000 nordmenn er permitterte eller står uten arbeid. 7847 personer har fått påvist covid-19-smitte. 211 familier har mistet en kjær.

Smitte og sykdom har skapt redsel og uro. Den etterlater seg også familietraumer og ensomhet.

Da skoler og barnehager stengte ned, fryktet man at de sårbare barna ville bli ekstra utsatt. Det ble de. Det vil bli behov for en krisepakke som går uavkortet til landets yngste innbyggere, skriver Veslemøy Østrem. 
Foto: Gorm Kallestad

Og alle, absolutt alle, skolebarn og barnehagebarn har mistet sitt pedagogiske tilbud i mange uker.

Dette er ikke noe vi har godt av.

Noen er uten rømningsveier

Joda, vi har klart det tålelig bra. Vi har hatt gode ledere som har lyttet til faglige råd. Det kan man ikke si om alle verdens land. Vi har hatt en oljeformue å øse av, og vi har fått krisepakker som i hvert fall kan bøte på noe. Vi har ikke mistet så mange. Helsevesenet vårt har vist seg fra sin beste side.

Men ingen beredskapsøvelser kunne se for seg dette scenarioet, og flere rapporter avdekker allerede at vi ikke har klart å passe på de mest sårbare. I helgen skrev Vårt Land om alarmtelefonen for barn og unge som har hatt enorm pågang fra barn som lever i familier med vold og overgrep.

For noen av dem har denne krisen forsterket det helvete de allerede lever midt i. De har mistet alle sine rømningsveier.

Se etter det usagte

Nå er skolene i gang igjen, en gang etter 11. mai får også de største elevene komme tilbake til klasserommene sine. De iblant kjedelige og grå, men du verden, så viktige klasserommene.

Da vil jeg be om at alle ser seg godt om. For vi ser ikke mer enn det vi ser etter.

Hvorfor kom Svein alltid for sent?

For et par år siden ble jeg kjent med en mann som vokste opp uten rømningsveier. Da vi ble kjent, var Svein en sliten mann noen år eldre enn meg, som etter mange, lange kamper var i ferd med å slippe taket i dette livet. I våre samtaler avslørte han noen av de styggeste motivene fra en barndom jeg noen gang har fått innblikk i. Han skånet meg ganske sikkert fra de verste.

«Fortalte du noen hvordan du hadde det hjemme», spurte jeg.

«Ja, absolutt», svarte Svein.

Han var en skoleflink gutt, men det gikk likevel ikke særlig bra. Han uteble fra timene. Foreldrene ble kontaktet. De kunne fortelle at Svein alltid ble sendt hjemmefra i god tid. Svein kom likevel alltid for sent på skolen.

«Hvem snakket du med, da?», spurte jeg.

«Nei, snakke? Det var ikke mulig. Jeg hadde ikke de ordene jeg trengte. Men jeg gikk så sakte jeg kunne. Da håpet jeg på at noen ville spørre hva som egentlig var galt», sa Svein.

Men det eneste de voksne spurte om, var om han ikke hadde lært seg klokka.

Andre språk enn ord

Fagfolk som jobber med barn og unge, vet godt at det verbale språket ofte kommer til kort. For barn og unge er ord gjerne er det siste virkemiddelet de bruker for å fortelle om omsorgssvikt og overgrep.

Derfor må vi, hvis vi som samfunn skal klare å ivareta disse barna etter krisens første fase, pusse omsorgsbrillene. Vi trenger dyktige og mange nok barnehagelærere som ser og forstår endringer, apati, raseri; sko som er for små, klær som ikke er rene – tegninger og lek som er for voksne for barnets alder.

Lærerne må se etter andre ting enn at mattestykket har fått riktig svar. De må ha rom for de samtalene som åpner opp – nå som videoundervisningen kan erstattes med fysisk kontakt.

Ser du et barn og tenker det utenkelige?

Vi som er foreldre, naboer, frivillige, menighetsarbeidere eller trener et fotballlag, tenker iblant det utenkelige: Har dette barnet det vanskelig?

Nå er det ikke nok å tenke det utenkelige, vi må også etablere tillit slik at vi kan stille de spørsmålene det er nødvendig å stille. Det er også lov å be om bistand fra de som har ansvar for barns vern, hvis det er oppgaver som virker for store for den enkelte av oss å håndtere, ja, det er faktisk vår plikt.

Se syv uker frem i tid...

Jeg mener fortsatt at krisen vi har levd med i syv uker nå, har fått frem mye godt i oss. Vi har vist at vi har mer omstillingsevne enn mange av oss trodde var mulig å mobilisere så raskt.

La oss bruke den evnen til omsorgsomstilling de neste syv ukene. Det er den tiden vi har. For om nye syv uker er det sommerferie, og disse barna kan igjen forsvinne inn i de farlige sonene de lever i alene.

Hvis vi ikke klarer det, kan dette vise seg å bli en krise der avgrunnen ble enda dypere for de barna som frykter noe som for dem er langt mer uovervinnelig enn et usynlig virus.

 

 

• LES OGSÅ: Hvorfor skjer så mange korona-dødsfall på sykehjem? Eksperter ønsker å lære. 

• Veslemøy Østrem har tidligere tatt til orde for at neste krisepakke må gå til de sårbare barna.