Lars Gilberg: Er et allerede langt liv verdt mindre enn et kort?

Et lite virus har presset oss inn i kratt av spisse spørsmål: Hva er prisen på et liv? Er et allerede langt liv verdt mindre enn et kort? Og hvordan skal vi leve når livsutfoldelse er blitt synonymt med smitterisiko og død?

Tilbaketrekningen har i mange uker ligget over oss som en moralsk plikt, helt motsatt av den moralske oppfordringen som møtte oss etter terroraksjoner som Wold Trade Center og Utøya. Da var budskapet fra våre ledere: Ikke bli skremt, lev som vanlig, bruk gatene, bruk friheten, bruk kredittkortene. Ellers vinner terroristene.

Viruset har truet oss til en omvendt moral. Å leve som før har denne våren blitt ensbetydende med å risikere livet. Både vårt eget og andres.

LES MER: Hvis det fantes en test som kunne fortelle deg når du skulle dø, ville du tatt den?

Lange liv

Midt under pandemien har Kagge forlag gitt ut boka Lev til du blir 100. Den er skrevet av fastlege og hjerneforsker Ole Petter Hjelle. Han er kjent som "treningslegen" fordi han foretrekker å ta pasientene sine med på gåtur framfor å skrive ut resepter.

I den nye boka gir han tips til alle som vil øke sine sjanser for å bli gamle. Det handler om å være aktiv, spise sunt og sove mye. Men ett punkt overrasket Hjelle da han dukket ned i forskningen: Viktigheten av nære relasjoner.

Å ha et tett forhold til sine nærmeste er kanskje den enkeltfaktoren som i størst grad påvirker hvor gamle vi blir. Og mer enn det: Det påvirker hvor lykkelige vi er den tiden vi har.

Det siste er kanskje viktigere enn det første.

Påske i svart

En kvart million mennesker har hittil fått sine liv forkortet av viruset som herjer verden. Hver og en av dem hadde fortjent en nekrolog. Hver og en har satt spor.

Selv har jeg ikke mistet noen av mine nærmeste ennå. Min påske gikk likevel i svart da jeg fikk nyheten om at min gode journalist- og klatrerkollega Sindre Bø var død. 49-åringen kitet med barna sine i Hunnedalen da vinden plutselig tok tak i skjermen hans og slengte ham mot en stein.

Bø underviste i sikkerhet og beredskap ved Universitetet i Stavanger. Han var medforfatter på boka På liv og død (2018). Som redningsmann i Rogaland Alpine Redningsgruppe ble han tildelt Forsvarets medalje for edel dåd.

Noen få dager før ulykken ble Bø intervjuet av bladet Klatring om hvordan vi burde forholde oss til koronaviruset. Jeg leste tankene hans bare et par timer før Bø mistet livet:

«Det er ikke nå for tiden vi skal pushe grenser. Generelt bør vi forsøke å redusere risikoen uansett hva vi driver med, enten vi sykler til butikken eller går en tur eller møter noen. Denne koronakrisen lærer oss mer om dagliglivets risiko, og det har verdi. For menneskeheten som sådan er dette en gyllen anledning til å revurdere hvordan vi lever livene våre», sa Sinde Bø.

Det indre livet

At en mann som hadde reddet så mange andre, en mann som oppfordret oss til å være forsiktige, skulle seile ut av livet på grunn av et vilkårlig vindkast – det traff meg i magen på en måte som gjorde at koronaspørsmålene i starten av denne artikkelen presset seg enda mer på.

«Kan vi leve mer?» satte jeg som tittel da jeg begynte å jobbe med denne artikkelen. Den tilbaketrekningen vi har vært pålagt denne våren, kan lett gi en følelse av at vi lever reduserte liv. Kirkene, fotballbanene og kafeene er stengt. Vi er i langt større grad enn til vanlig overlatt til oss selv og vår indre verden.

Flere opplever at denne verdenen krymper når impulsene fra verden omkring blir færre. Men noen har oppdaget det motsatte. Fravær av ytre stimuli kan gi et rikere indre liv.

På spill

Hvis koronatiden bare blir en ventetid, en transportstrekk vi må komme oss gjennom, er jeg redd vi mister evnen til å leve slik vi har lyst til når vi kommer ut på andre siden.

Å leve for morgendagen kan høres besnærende ut, men gjør vi det hver dag, er vi aldri til stede. For i morgen vil morgendagen fortsatt være en dag foran oss.

I fortvilelsen etter at Sindre Bø ble rykket bort, satt jeg hjemme og forsøkte å skrive meg gjennom tristheten og sorgen. Jeg fulgte retningen på de sporene Sindre har satt. Fra der han er nå, er jeg sikker på at predikanten i ham ville sagt: «Vær forsiktig med livet, men ikke vær så forsiktig at du går glipp av det».

Jeg satte noen få ord ned på en lapp og hang den over skriverbordet mitt. Jeg ser på dem nå:

«Lev som om livet står på spill.

Det gjør det».

LES MER:

• Det eneste sikre i livet