«Helene sjekker inn» er etisk linedans

Helene Sandvig

Programleder i dokumentarserien «Helene sjekker inn», NRK

I NRK-serien flytter jeg inn til mennesker og steder som de fleste vet lite om og som mange har fordommer mot. Oppdraget er å vise hvordan det er å bo og jobbe på de ulike institusjonene på godt og vondt. Før hvert program går på lufta er det mange kompliserte etiske diskusjoner og avgjørelser i redaksjonen vår som må tas for å finne den rette balansen mellom varsomhet, verdighet og åpenhet.

Sårbare mennesker har en ekstra ytringsrett

Alle jeg har møtt i de fem sesongene jeg har sjekket inn er i sårbare livssituasjoner: Kreftsyke som vet de snart skal dø, tenåringer som må bo på ungdomshjem fordi de har mammaer og pappaer som ikke har klart å være der for dem, folk som lever med alvorlig psykisk sykdom og mennesker som ikke kan ta beslutninger på egne vegne, som ikke skjønner hva de er med på, fordi de har en langt kommen demenssykdom.

Noen mener sårbarheten i seg selv bør diskvalifisere dem fra å delta i TV-programmer. Jeg mener de har en ekstra ytringsrett. De har stemmer som vanligvis ikke høres i samfunnet og de, eller deres nærmeste, har viktige historier å fortelle oss om hvordan det er å være menneske under andres omsorg og tilsyn.

Å løfte fram disse historiene er en øvelse i etisk balansekunst. At seere, slik som Rigmor Wold Hegertun i Vårt Land 25. april, stiller spørsmål om valgene vi har gjort og metodene vi bruker, er veldig bra. Det viser at folk bryr seg. Samtidig gir det oss i NRK muligheten til å være åpne om den jobben vi gjør før, under og etter hvert eneste innsjekk.

Den journalistiske metoden vår er tillit

Det vanskeligste vi gjør er å vise og omtale mennesker som ikke forstår hva de er med på fordi de mangler samtykkekompetanse. Det gjaldt noen av våre medvirkende fra Villa Enerhaugen, en spesialinstitusjon for yngre mennesker med demens i Oslo. Det gjaldt også barna med store funksjonshemminger i avlastningsboligen Villa Habibi (fra 2018).

Når NRK-teamet og jeg får tilgang til historier fra dypet i et menneske, handler alt om tillit. Vår journalistiske metode er tillit. I alt vi sier og gjør må vi vise oss tilliten verdig. Så fort vi får tilgang bak lukkede dører signerer NRK-teamet en taushetserklæring. Taushetsplikten gjelder for alt vi får vite og som ikke blir publisert. Opptakene vi ikke bruker i episoden blir slettet.

Journalistene som har regiansvar - som planlegger, syr sammen og lager programmet - tilbringer flere uker på institusjonen for å bli kjent med menneskene der før det gjøres et eneste opptak. Vi legger aldri skjul på hva som er etisk utfordrende. Å diskutere dette så tidlig som mulig med både ansatte, beboere og pårørende er avgjørende. På Villa Enerhaugen samarbeidet vi med Oslo kommunes sykehjemsetat om å innhente samtykker til medvirkning, både fra beboerne, deres verger/pårørende og fra ansatte. Ingen overtales til å bli med.

LES OGSÅ: Nasjonalforeningen for folkehelsen: «Demens trenger åpenhet, ikke skam»

Et viktig spørsmål: Hvem var de før?

På Villa Enerhaugen var det spesielt ett spørsmål som ble viktig å stille: Hvem var personen før vedkommende ble syk, og er TV-prosjektet noe personen som «frisk» ville ønsket å bidra til. For flere pårørende var svaret på dette et klart og tydelig nei. Ingen av disse pasientene er eksponert. Der pårørende mente at programmet ville vært viktig for beboeren, startet en lengre prosess. Motivasjonen til deltakelse er ofte et ønske om å bryte ned fordommer og stigma, og beskrive hvordan det er å leve i en krevende situasjon både for nærmeste familie og personen på institusjonen.

Når en pasient, deres pårørende eller verge har samtykket til å delta i Helene sjekker inn, samtykker de også til at helsepersonellet blir løst fra taushetsplikten. Både helsepersonell og nære pårørende har støttet oss i at det er viktig å vise fram hvordan det egentlig er å leve med demens, hvor ulikt sykdommen rammer og hvilke utfordringer både helsepersonell og de pårørende kan møte. For de nærmeste var det viktig å fylle ut historiene om hvem personen var før sykdommen så brutalt rammet dem.

Vi tar oss god tid

Fra vi tar første kontakt med en institusjon til programmet blir publisert kan det ta over et halvt år. Tiden bruker vi på å forsikre oss om at de som deltar har tenkt igjennom hva det innebærer å stå fram offentlig. Det kan handle om alt fra å bli gjenkjent på gata til å motta upassende meldinger i innboksen. Vi dobbeltsjekker fakta, tar kontakt med pårørende hvis det er nødvendig, innhenter tilsvar hvis noen kommer med beskyldninger mot en tredjepart. Det kan også hende personer som ikke er til stede blir omtalt. Da kontakter vi dem.

I Helene sjekker inn har folk satt ord på ting de ikke har delt med sine nærmeste engang. Hva hvis det de sier kan få konsekvenser senere i livet? Å ha tid til å tenke igjennom konsekvensene av å dele så åpent fra sitt innerste er avgjørende for å stå støtt når historien blir offentlig. Det er også sånn at selv om noe er sant, er det ikke sikkert det skal på TV. Viktige avveininger og justeringer blir gjort når programmet formes i klipperommet.

Menneskemøter reduserer fordommer

Å bli invitert inn for å se programmet før det publiseres, er en viktig del av det å mentalt forberede seg på hva som kommer. Det viktigste for oss er at de som eier historiene kjenner seg igjen. Vi har alltid tid til å gjøre justeringer og gå de ekstra rundene som trengs for at våre medvirkende og deres nærmeste skal stå støtt den dagen de er på lufta. Ingen skal føle at de mister kontrollen over sin egen historie, for de eier den.

Drivkraften for å lage og delta i Helene sjekker inn er troen på at menneskemøter er den beste måten å redusere fordommer og øke vår forståelse på.

LES MER OM DEMENS:

• Advarer mot å hente hjem demente foreldre: – Jeg tok moren min hjem julaften. Det ble ikke hyggelig

• Håvard var ekspert på sykdom hos eldre. Da kona Ingebjørg fikk demens, ble han selv pårørende

• Vårt Land mener: «Vi tror det er mer å hente på å holde fast ved det som ikke har forandret seg»