Å se mennesket bak

Så mange som 100.000 kan leve med demens i Norge allerede, og tallet vil trolig øke framover, i og med at vi blir stadig eldre.

Det kan være smertefullt å se et menneske man har stått nært gjennom store deler av livet, forandre sin personlighet på grunn av demens. Vi er de siste til å ville bagatellisere disse vanskene. Samtidig tror vi det er mer å hente på å holde fast ved det som ikke har forandret seg ved personen man elsker. Frykten for det ukjente gjør at vi fort kan overse det som er til stede «bortenfor tapet», skrev Inger Marie Lid og Oddgeir Synnes ved VID på Verdidebatt i august.

I dagens avis har vi møtt den pensjonerte overlegen Håvard Heggdal i Molde. Etter å selv ha spesialisert seg på sykdom hos eldre, opplevde han at kona fikk demens, før hun døde denne våren. Hegddal legger ikke skjul på at det har vært krevende, men han er mindre opptatt av at kona glemte ting de tidligere hadde gjort sammen, og mer opptatt av «her og nå».

«Om man er dement med en kognitiv svikt, så er det fortsatt et menneske der, med evne til en sjelelig kontakt», sier overlegen. Han erfarte at det gjaldt å være tålmodig, og å være nær nok henne til at han kunne oppleve det. Ikke alle har like mye tid som pårørende i egen hverdag, innrømmer han. Men lærdommen om ikke å bli skremt av det forstandmessige forfallet, for heller å holde fast ved det bestandige ved personen, kan vi ta lærdom av.

Kristne har alltid hatt et ord for dette: sjelen. Det er et av ordene som har gått inn i dagligtalen og overlevd sekulariseringen. Og det er ikke så rart, for som pårørende i møte med demens er det viktig for mange å holde fast ved forestillingen om at det finnes noe fast og bestandig i det enkelte mennesket, uansett hva hun rammes av. Ikke for å trøstes av illusjoner, men simpelthen fordi det er dette menneskesynet som stemmer best overens med både tro og erfaringer.

LES MER:

• Håvard var ekspert på sykdom hos eldre. Da kona Ingebjørg fikk demens, ble han selv pårørende

• John Swinton har utforsket demens og teologi: – Når alt svikter er vi fortsatt i Guds hukommelse

• Sigvald Tveit mistet språket, men musikaliteten forsvant aldri, sier datteren