En kort guide til pappapermen

Øystein Heggdal

Småbarnsfar som er tilbake i jobb som journalist og skribent etter pappaperm 

Det er babyboom blant mine venner om dagen og jeg har vært i pappaperm og begynner på jobb igjen neste uke. Hvilket betyr at jeg har erfaringer. Hvilket betyr at jeg kan gi råd til alle andre mennesker. Hvilket betyr at jeg har skrevet ned rådene her så du kan lese.

Her er de, her kommer rådene, lets go!

Morsmelkerstatning redder deg

Bruk morsmelkerstatning. Om jeg skal tilby et tips for de månedene du skal inn i så vil det være morsmelkerstatning. Fordelene med å bruke morsmelkerstatning er sannsynliggjort gjennom forskning. Våre brystvorter er like praktiske som de alltid har vært og har ikke mer funksjon enn et ordførerkjede-filter på Snapchat.

Resten av rådene jeg kommer til å tilby er ikke fagfellevurdert. Det er ingen konsensus. De er kun basert på mine egne navlebeskuende erfaringer.

• LES OGSÅ: Samlivspanelet: «Mannen min er ikke huslig, og jeg skjemte ham vel bort»

Ryggen din er ikke klar

Skaff deg tid til trening. Når du og din bedre halvdel arrangerer Jaltakonferanse etter fødselen og skal dele opp verdenen deres må du si deg villig til å gjøre innrømmelser overalt i bytte med to timer til trening hver uke.

Hvis du ikke får det vil ryggen din være skjevere enn fjeset til Nei-dronninga og mer betent enn forholdet mellom en palestiner og den israelske hæren som har omplantet hans 2000 år gamle olivenlund med en Abrams-tanks.

Du har de siste 30 årene kun båret rundt på en penn i hender som henger rett ned. Nå må du plutselig bære mellom tre og tolv kilo i hendene dine. Foran på magen. Tro du meg, ryggen din er ikke klar. Men det er ikke bare ryggen som trenger treningen. Det gjør hodet ditt også.

Bråkete løv i nabokommunen

Når barnet bruker pinsettgrepet sitt for å klype deg på innsiden av låret og jamre som ei usmurt låvedør mens du lager middag, eller når ungen din våkner for ørtende gang av løv som faller i nabokommunen, vil du kjenne på en følelse... hmmm... hvordan skal jeg si det, av raseri.

Vær den sterke, stille type og ta de spennende følelsene og stapp dem inn mellom milten og magesekken et sted og ta de fram på det lokale bolesentret der du bruker tiden på å løfte så tunge ting som du bare klarer.

Løft tungt. Det er bra for deg. For ryggen. For barnet. For mor. For myndighetene.

Mødre ser på deg som avløser

Gjør deg til venns med den lokale mammamilitsen. Jentene i Pink Ladies (jentegjengen i filmen «Grease», red. anm.) har blitt mødre og de ser på deg som en lett alkoholisert avløser som fyller inn for barnets egentlige omsorgsperson gjennom de siste 200.000 årene. De kommer til å klukke og le overbærende av at ungen din har en flekk på genseren på størrelse med tre hydrogenatomer og sier «jajajaja her erre pappaperm ‘si».

Mammamilitsen vil myse mot deg med en overleppe så stiv at den kunne ha knekt opp dører fordi du ikke har tre ganger tre lag med ull som dekker hver eneste kvadratmillimeter av barnet selv om dere er inne i en butikk. På sommeren.

Allikevel skal du gjøre deg til venn med dem.

Fordi om du ved en inkurie har bommet litt på påkledningen (det er hele fire årstider og de bytter hele tiden), ungen din har grytekluter som votter og har drukket Sprite fra halvannenliters-flaske og er så klissete at du kan feste henne til veggen, så trenger du mammamilitsen.

Bleiebagen deres er som huset til Pingu møter frakken til Inspektør Gadget. Det ser ikke ut som all verden på utsiden, men er bedre utstyrt enn en gjennomsnittlig Coop OBS butikk. Og de hjelper deg gjerne, for da får de bekreftet det de allerede veit: at du en udugelig klovn som bare så vidt klarer å holde liv i barnet.

De eksotiske følelsene du kjenner på når mammamilitsen tar i bruk årtusener med evolusjonært spissa nedlatenhet kan du ta med og bruke til å løfte veldig tunge ting på bolesenteret.

• LES OGSÅ: «Etter noen krevende år som småbarnsforeldre, valgte vi å gå i familieterapi. Til ingen nytte»

Ikke glem de rundt deg

Verden skylder deg ikke noe. Innimellom kan følelsen av at du som småbarnsfar har rett og krav på ting dukke opp. At dine medmennesker og samfunnet rundt deg skylder deg noe. En begynner å ta seg friheter. Lar barnet hive mat på gølvet på restaurant uten å plukke opp. Blokkerer inngangen på kjøpesenteret med vogna fordi du skal ta vottene av barnet. Bytter bæsjebleie på panseret til en bil i et fotgjengerfelt mens du låser blikket til sjåføren og hveser; «Gi meg noen tørk!»

Da er det viktig å huske at resten av verden heller ikke bryr seg om deg og babyen. Verden går bare videre. Og den skylder deg ikke noe.

La barnet spise jord

Ikke kjøp leker. Innen barnet er året gammelt kan et bilde av stua di brukes som illustrasjonsfoto i en artikkel om plastsøppel i havet.

La ungen grave i jorda. Alle barn i barnehagealder bør smake forskjellen på subuss (0 - 20) og singel (8 - 16). Ungen bør spise mer sand enn en vanlig betongblander og få ut lecablokker. Kråsen må fylles opp.

Ingen veit hva som skjer. Psykologer går sju år på skole for å skjønne hva som foregår i hodet på voksne mennesker med felles språk, tallforståelse og allmen enighet om hvordan gravitasjon fungerer. Babyer; ikke så meget.

Hver gang du tror du har knekt koden så endres forutsetningene i «The Matrix». Tenk at ulike opplag av matteboka hadde ulik gangetabell. Bare at gangetabellen vræler til deg klokka halv tre på natta og bæsjer i senga di om du ikke veit at 7 x 3 = 8000 newtonmeter.

Rørt til tårer av bilder

Nå kan det virke som jeg beskriver det første året med baby som den åttende sirkelen av Dantes helvete. Og det er i all hovedsak korrekt. Det er den niende. Og de kalles for «Dantes utviklingstrinn».

Men hvorfor sier alle småbarnsforeldre du møter: «Gnnnyyyt tiden, det er den beste tiden i ditt liv.» Det er fordi vi mennesker har et innebygget nostalgifilter i hjernen som gjør at alt i fortiden virker som ekte, balansert og med en varm indre glød.

Jeg skriver dette på ettermiddagen og husker ikke at jeg var trøtt i mårres. Jeg blir rørt til tårer av å se bilder av min datter fra i går kveld. Ringene under øynene, som kunne ha vært feiltolket av svaksynte astronomer som ringene til en av de ytre planetene, fester seg ikke i hukommelsen.

Så; gnyyyt tiden.

Og stol på meg hva angår morsmelkerstatninga.