Da første episode av Henrik Ibsens monumentale Keiser og galileer hadde premiere i P2-teatret i 2003, nådde de 120.000 lyttere. Skulle samme stykke nådd like mange på hovedscenen til Nationaltheatret, måtte de fylt salen 162 ganger.

Selv om Ibsen selv har omtalt stykket fra 1873 som sitt «hovedverk», tror jeg ganske få nordmenn i dag har lest, sett eller hørt dette stormannsgale verket om keiser Julian, som dras mellom kristendommens nye sannhet og den gamle skjønnheten i det hedenske antikken – og legger ut på «en tredje» vei gjennom mystikken.

Klan-klang

Selv hørte jeg stykket på nytt i sommer. Det ligger på en ekstern harddisk sammen med en rekke andre Ibsen-hørespill og andre Radioteatret-produksjoner – fra tenårene da jeg lånte dem på CD på biblioteket og la dem inn i mitt digitale bibliotek, vel vitende om at dette egentlig er i strid med utlånsreglementet. (Unnskyld!)

Lyttingen gjorde meg også litt melankolsk da jeg tenkte på NRK Radioteatrets utvikling de seneste årene. I 2017 forsvant de faste sendeflatene for P1-krimmen og P2-teatret på lørdager og søndager. Radioteatersjef Gunhild Nymoen forklarer til Vårt Land i dag at det dels skyldes sviktende lyttertall, og dessuten royalties og rettigheter, som gjør at sending av repriser spiser ressursene til nye produksjoner. Men faktum er at det uansett produseres mindre radioteater enn før. Det er derfor tidligere krimsjef Nils Nordberg sier: «Jeg tror folk opplever Radioteatret som noe som er forsvunnet.»

Klan-klang

Produksjonen til Keiser og galileer er temmelig overlesset, med heftig romklang, kniver i slirer og dramatiske strykere. Ikke minst er det mye hoing og skrål fra mannlige tilhørere som roper «Keiser Julian! Keiser Julian!». Radioteatret fikk faktisk 15 medlemmer av Vålerengas supportergruppa «Klanen» inn i studio, av instruktør – og Klan-medlem! – Steinar Berthelsen, som begrunnet det med at de ville «bruke dem til det de er flinke til: Enkle rop, rytmer, en kraftig, maskulin bunnklang».

Resultatet er i alle fall fabelaktig. Det er klokt modernisert og samtidig tro mot originalteksten, slik at man som tilhører kommer tett på Ibsen selv uten å støte mot den hinnen av dansk-norsk som gjerne ligger over 150 år gamle tekster.

LES OGSÅ: Ti år etter lanseringen av Kulturstripa har NRKs kulturdekning falt vesentlig på TV

Høykultur til massene

Jeg er sikker på at mitt forhold til Ibsen ville vært dårligere uten Radioteatrets ambisiøse satsing rundt årtusenskiftet. Keiser og galileer var nemlig en av om lag 20 innspillinger NRK gjorde for å markere at det var 100 år siden Ibsen døde i 1906 – fra Catilina til Når vi døde vågner.

Selv oppdaget jeg Radioteatret i barndommen med P1-krimmen hver lørdag kl. 14. Etter hvert ble jeg fortrolig med mediet og nysgjerrig på mer kunstnerisk «høyverdige» dramatikere som Ibsen og Fosse – eller dramatiseringer av Dostojevskij og Hamsun. Nærmest uten å skjønne det selv ble jeg eksponert for noe av det ypperste vi har i vår litterære og dramatiske kanon, og kompleksiteten og villskapen til skikkelser som Hedda Gabler, Hjalmar Ekdahl og Peer Gynt har siden klinget med.

Slike kulturopplevelser bør varme en statsfinansiert rikskringkaster som er forpliktet til å satse på kultur og drama. For når høykultur blir massekultur er NRK på sitt viktigste – og det er få andre institusjoner som har bedre forutsetninger for å lykkes med dette. På den måten kan og bør NRK sammenliknes med folkebibliotekene, som et sted hvor det viktige og ulønnsomme presenteres som en mulighet for alle, uansett bakgrunn og antatte interesser.

LES OGSÅ: I «Peer Gynt» skrelles løken lag for lag på leting etter en kjerne. Riksteateret gjør det fra kjøkkenbenken

En mulig gullalder

Mye har skjedd med medievanene våre siden Keiser og galileer ble sendt i 2003. I 2016 lyttet 2 prosent daglig til podkast. I 2019 steg tallet til 14 prosent. De fleste har nå avanserte støyreduserende hodetelefoner hvor de daglig lytter til prateprogrammer av både lav og høy kvalitet. Det store paradokset er at Radioteatret har forsvunnet fra folks bevissthet i den samme perioden som vi har blitt et lyttende folk.

Det burde med andre ord ligge til rette for en ny gullalder for NRK Radioteatret. For at denne skal bli realisert må redaksjonen selv ta kloke valg i årene framover. Her bør de lære av tidligere suksesshistorier, og huske på at ikke alle lyttere er 15-30 år, noe NRK iblant ser ut til å glemme. Men de må også se framover på hva som kan treffe dagens lyttere, og dette temaet kan visstnok fylle hørespillseminarer i dagevis over hele kontinentet.

LES OGSÅ: Arne Borge kan umulig ha fått med seg vår nye, brede satsing på kulturanmeldelser, sier kulturredaktør Marius Hoel

Småpenger i scenesammenheng

Så trengs det en rikskringkaster som er villig til fortsatt å satse. Som en av mange budsjettposter i NRK er det lett å forstå at Radioteatret kan bli nedprioritert i konkurranse med andre viktige stoffområder som har høyere aktualitet i øyeblikket. Om vi derimot forstår Radioteatret som en kulturinstitusjon, på linje med landets offentlig finansierte teatre og filmproduksjoner, ser bildet annerledes ut. Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Nasjonale Scene ble samlet tildelt 525 millioner kroner over statsbudsjettet for 2020. Deres samlede publikumstall er på 662.000. Sceneteater og hørespill er ikke det samme, men sammenlikningen demonstrerer likevel et enkelt poeng: Det trengs på langt nær like mange hørespillmillioner for å nå hundretusener av kulturinteresserte lyttere.

NRK Radioteatret kunne sikkert drømt om en øremerking av disse statsbudsjettmidlene til sine produksjoner, men det vil neppe skje. Enn så lenge er redaksjonen selv nødt til å vise at de er umistelige, og håpe at de som bevilger pengene internt på Marienlyst evner å se det store bildet, altså at det bare trengs småpenger for å gi kvalitetsdrama til massene.

Mer om Radioteatret:

En gang pleide NRK å lage skikkelig gode kriminalhørespill. Her er de ti beste som ligger tilgjengelig i nettradioen

Radioteatrets versjon av «Macbeth» er mørkt og mystisk, men også litt gammeldags, skriver Liv Riiser