Mye vann er rent i havet siden Lørdagsbarnetimen på radio var et must. Med serier om alt fra Stompa & co til stykker der vinden ulte og gulvplankene skrek, var det ukas høydepunkt. Selv har jeg aldri glemt Den hemmelige hagen, basert på Frances Hodgson Burnetts bok av samme navn. Den mystiske guttestemmen som ga gjenlyd i gangene, rødstrupens sang og knirkingen­ av døra inn til den forbudte ­hagen – det er lyder som sitter i kroppen fortsatt.

Men det er også lydbilder som fortsatt er i bruk i norsk radio­teater. Hør bare på den ferske versjonen av Shakespeares korteste og mørkeste drama. Der hamres det på dører og trampes over steingulv. Uglene uler og hestene­ vrinsker. Alt hører for så vidt hjemme i stykket, men slike lydbilder er blitt klisjeer, de er tømt for innhold. Det er med andre ord noe merkelig gammeldags over radioteaterets versjon av Macbeth, samtidig som stykket i seg selv er påtrengende nært.

Lady med kraft

Det handler om den skotske generalen Macbeth som har vunnet et avgjør­ende slag for sitt land. Nå hylles han som dyktig krigfører og edelt menneske, men på hjemveien møter han tre hekser som spår at han skal bli konge. Et frø av maktbegjær er sådd i Macbeth, men også frykt og tvil: Han vet at han må drepe den nåværende kongen om spådommen skal gå i oppfyllelse. Mens Lady Macbeth på sin side umiddelbart starter sin indre og ytre mobilisering for å realisere drapet. «Fri meg fra mitt kjønn», sier hun idet hun nedkaller ondskapens krefter­ over seg selv og ektemannen.

Det er isnende kaldt og uhyggelig mørkt, og Charlotte Frogner bruker det hun har av kvinnekraft når hun legger stemme til den grufulle episoden. Både her og i det som kommer av drap og hevn, frykt og vanvidd, modulerer­ hun stemmen med stor presisjon, og med den erotiske og dragende kraften lady Macbeth er tillagt i Shakespeares tekst.

De mannlige rollefigurene har en vanskeligere oppgave. Rolle­lista er lang, og stemmene er til forveksling like iblant. Her kunne regissør Else Barratt-Due gitt skuespillerne større mulighet til å skape sin egen stemme- og språkprofil slik at det ble lettere å henge med. Men når Nicolai Cleve Broch sitter ved mikrofonen­ i rollen som Macbeth, er vi heldigvis aldri i tvil. Gjennom ham hører vi vekslingene mellom frykt, anger, desperasjon og rå maktbruk.

Rotete lydbilde

Fem episoder tar det å fortelle historien, og såpass må det være. Teksten er fremført i Shakespeares ­rytmiske blankvers og er en kombinasjon av oversettelser gjort av Morten Krogstad, Ragnar Olsen og Inger Hagerup. Selv for den som kjenner handlingen, er det spennende å følge denne versjonen, takket være en flokk dyktige skuespillere. Men lydbildet forøvrig har jeg innvendinger mot. Det virker rotete og uklart, og jeg tar meg i å ønske at komponist Marius Christiansen hadde fått løse oppgaven alene med sine lydmalende effekter, uten at hestetramp og sverdslag hadde fått forstyrre.

I det hele tatt undrer jeg meg over at Radioteatret ikke i større grad tar i bruk virkemidler fra sine etterkommere på lyd- og radiofronten. Vår tids podkaster­ har skapt nye fortellergrep og andre lytterforventninger, og selv om Radioteatret skal ha ros for å fortelle Macbeths historie fra A til Å, kunne det trolig vært gjort uten den 50-tallsfernissen som denne versjonen har.

Serien har ligget på nettradio siden begynnelsen av oktober. De to første episodene sendes i P2 førstkommende søndag kl. 16, så hør, hør! Det er verdt tida.